Kaisa ( 11 1/2) var en veldig  intelligent, leken, nysgjerrig, sjarmerende, følsom og førerorientert jente.
Hun var en blanding av rottweiler, schæfer, elghund og labrador, og hadde fått med seg det meste av egenskaper og anlegg fra alle rasene. I tillegg til helseplagene.
Hun elsket apport og vann, var lettlært og treningsglad og hadde meg alltid i øyekroken, rullet seg gjerne i ting som luktet vondt, elsket å samhandle med meg og ble etter hvert en kosejente.
Hun var veldig glad i fugletitting, eller å bare sitte og observere og snuse på verden.
Noe av det beste hun visste var da vi dro til siviliserte strøk og hadde alenetid mens vi utforsket hva som skjedde. Hun skulle nok gjerne gått mer på jakt og passet på hjemmet, men det byttet vi ut med at hun fikk melde vilt istedenfor og jeg tok ansvaret når det kom folk.

Kaisa var grunnen til at jeg ble interessert i hundetrening og hundeatferd i det hele tatt.
Hun fikk, takket være meg, en dårlig start på livet. Jeg hadde tilbrakt mye tid med mange hunder, men aldri hatt min egen. Og aldri oppdratt en valp. Dessverre lyttet jeg til feil mennesker og manglet mye informasjon.
Kaisa ble født sky og skeptisk til verden. I tillegg hadde hun sannsynligvis opplevd stress i magen til mor, siden mor ble drektig ved sin første løpetid i 7 mnds alder og hadde eiere som ikke var forberedt på noe vis for et kull. Nå i ettertid var det flere varselstegn ved mors atferd både rundt oss og valpene som burde fått alarmklokkene til å ringe. Men jeg er uansett takknemlig for at Kaisa ble en del av livet mitt.

Hun hadde også med seg tendensen til å gå på, istedenfor å trekke seg unna når hun møtte noe hun oppfattet som en trussel, (hun valgte fight, ikke flight). For eksempel bet hun tilbake da vi tok henne i nakkeskinnet eller la henne i bakken, som vi hadde fått beskjed om å gjøre fra folk vi trodde "kunne hund". Hun oppfattet at vi mente å gå i konflikt med henne og var en trussel mot hennes sikkerhet (og det var jo helt riktig).
I tillegg hadde hun problemer med å regulere intensiteten på arousal-nivået sitt. Grunnen til det kan være at hun ble tatt for tidlig fra mor (7 uker), og levde de første månedene av sitt liv i et miljø der hun stadig ble utsatt for trusler og straff(kjeft, spruteflaske, nakketak, alfarulling…), og derfor måtte være på alerten hele tiden. Hjernen hennes fikk altså ikke mulighet til å utvikle seg best mulig og hun opplevde ingen trygg tilknytning, noe som er like viktig for hunder som mennesker viser det seg. Noe kan hun ha vært genetisk predisponert for og miljøet rundt henne (oss) kan ha utløst dette.

Det en valp som Kaisa hadde trengt, var et lite stressende miljø, der hun fikk oppleve mye mestring og fikk mange muligheter til å bygge positive assosiasjoner til mennesker, hunder og alt annet i verden. Altså godt planlagt og grundig sosialisering og miljøtrening. En valp med vaktinstinkt bør ikke læres opp til at mennesker er truende og straffer, eller ikke respekterer språket hennes.
Hun ble også ofte straffet på tur ute i verden, siden hun utagerte på vår andre hund. Dermed lærte hun at verden var enda mer farlig enn hun trodde, for der skjedde det vonde ting. Forholdet til Whisky ble også verre for hver gang vi tok henne.

For selv om Kaisa slåss tilbake, så var hun veldig sensitiv. Til sist ble hun «rolig og lydig» (lært hjelpeløs) ovenfor oss mennesker, men all frustrasjon, stress og frykt ble tatt ut på vår nye hund.

Fra den dagen var det ikke mere straff eller kjeft å få, og for å være ærlig, var det en stor lettelse. Det var fantastisk å oppdage at det fantes en helt annen måte å ha hund på, som gjorde at hunden hadde lyst til å gjøre som jeg bad om med glede, og ikke lystret fordi hun var redd for konsekvensen ellers.

Til sist bestemte jeg at vi måtte ha hjelp, og heldigvis gjorde jeg bedre research den gangen. Vi kom til Nina Haaland ved Hund i Fokus, og hun hjalp oss de første skrittene på veien til et bedre hundehold. Fra den dagen var det ikke mere straff eller kjeft å få, og for å være ærlig, var det en stor lettelse. Det var fantastisk å oppdage at det fantes en helt annen måte å ha hund på, som gjorde at hunden hadde lyst til å gjøre som jeg bad om med glede, og ikke lystret fordi hun var redd for konsekvensen ellers.

Siden den gang har vi jobbet med:

• Ressursforsvaret hennes
• Å bygge opp tilliten og forholdet til meg
• Hennes redsel for alt nytt
• Hennes redsel for andre hunder (hun ble angrepet av flere tisper under et kennelopphold som unghund)
• Hennes kronisk høye stressnivå
• Å hjelpe henne med å roe seg ned istedenfor å spinne ut av kontroll på grunn av arousal.
  
• Få tilbake språket hennes (som vi hadde straffet bort)
• Bygge mestring og selvtillit
• Få helsen til å fungere (artrose, fordøyelsesproblemer, hudproblemer, problemer med å regulere kroppstemperatur)
• Jaktinnstinktet hennes
• Vaktinnstinktet hennes
• Utageringer og bølling mot Whisky
• Lydsensitivitet
• Båndtrening var en virkelig utfordring
  

For å få Kaisa til å fungere, var det ekstremt viktig å holde stressnivået hennes lavt, noe som innebar at menneskene rundt henne måtte ta hensyn. I tillegg måtte foring, aktivisering, miljøtrening og helse passes på. Hun trengte også å bo i rolige omgivelser.
Alt dette var hensyn jeg gjerne tok for henne, siden mye av dette var konsekvenser av noen valg jeg tok en gang jeg ikke visste bedre. Jeg skyldte henne det og jeg var fryktelig glad i henne.

Kaisa er grunnen til at jeg nå har den treningsfilosofien jeg har, og at jeg prøver å spre informasjon til andre hunde-eiere, så de slipper å gå igjennom det vi gjorde.

Hvis noen vil vite mer om reisen vår og arbeidet som er gjort, kan dere lese under etiketten "Kaisa" på den gamle bloggen min.