Whisky var en livsnyter. Han hadde stålvilje, fantastiske problemløsningsevner, hev seg på nye utfordringer og var veldig flink til å kommunisere. Han hadde også en sterk evne til empati, tok gjerne ansvaret for å løse konflikter og tok vare på de som ikke hadde det så bra.
Whiskys favorittaktiviteter var blant annet å utforske i skogen, snuse og å ligge på myke ting, gjerne i høyden. Kos og mat stod også høyt på listen over favoritter.

Mitt første minne av Whisky, er at han satt ved siden av meg i sofaen. Han var 7 1/2 måned gammel og var kommet på en prøvehelg som aldri tok slutt. Mens han satt der, begynte jeg å snakke til ham med myk stemme og fortelle ham hvor fin han var. Etter cirka ett sekund, lukket han øynene, begynte å svaie litt og du så på hele gutten at han nøt det. Bare min vennlige stemme var nok til at han nærmest gikk i koseekstase! For å si det mildt, så gjorde han inntrykk. En så tøff og en så myk gutt, skal du lete lenge etter.
Det var den stemmen jeg alltid brukte for å rose ham når han hadde vært ekstra flink og for å fortelle ham hvor fantastisk han var, hver eneste kveld.

Det var Whisky som lærte meg å lese Kaisa. Ja, jeg hadde lært meg endel hundespråk, men jeg var fremdeles en nybegynner og de tegnene Kaisa viste når hun begynte å gire seg opp, var ikke åpenbare. For noe av det viktigste med Kaisa, var å kartlegge når og i hvilke situasjoner hun ble stresset. Dette stresset endte ofte med at hun utagerte på Whisky. I etterkant kan jeg fortelle at det hjalp mye å bytte treningsmetoder, senke stressnivået hennes og at endel var smerterelatert. Kaisa var veldig følsom på når kroppen hennes ikke fungerte som den skulle. Da ble hun engstelig.
Men tilbake til Whisky. Jeg begynte å legge merke til at han iblant satte ned farten eller økte avstanden til Kaisa på tur. Og da jeg først la merke til det, var det lettere å se nøyere etter på Kaisa.
Med tiden innså Whisky at jeg så hva som skjedde, og at jeg ordnet opp, så han behøvde ikke ta hele ansvaret i disse situasjonene. Da hadde vi ofte små pauser, godbitsøk eller Kaisa fikk en leke å avreagere på. I tillegg har jeg lært meg hva som gjorde henne slik, så jeg var i forkant og forebygget.

Vi har også hatt litt å jobbe med. Whisky hadde dessverre noen ublide møter med hannhunder, som gjorde ham usikker. Han ble også veldig redd for håndtering etter noen episdoer med (unødvendig) tvangsholding, men dette gikk over all forventning med tiden, når han fikk ha kontroll over sin egen kropp og all treningen vår.

Whisky var fantastisk med usikre hunder. De som helst ville trekke seg vekk og gjemme seg. Han forstod at de trengte tid til å bygge tillit, så han lot som de ikke var der. Vanligvis tok det ikke så lang tid før de kom bort for å undersøke denne rare rolige fyren.

Whisky var en selvstendig gutt som likte å ha valg. Siden jeg bruker hundevennlige metoder, var ikke det noe problem. Men han  utfordret meg virkelig til å tenke om igjen. Han var tross alt en drever og drevere skal jobbe selvstendig. Så for ham fungerte klikkertrening helt ypperlig. Da måtte han tenke selv og prøve seg fram, og det passet ham som hånd i hanske.
Når han skjønte at det var trening på gang, glemte han alt annet. Da var det meg og klikkeren som stod i fokus. Ikke dårlig for et nesedyr som ham :)

Denne gutten lærte meg uendelig mye om hund, og om båndet mellom hund og eier. Og utrolig mye om kommunikasjon. For han sa klart ifra til meg også, og det var nettopp det at jeg respekterte det han sa som fikk ting til å fungere så bra.
For eksempel hvis jeg maste eller stresset for mye, begynte han gjerne å gå i bue mot meg. Da var det bare å skjerpe seg og roe ned.
Gutten min knurret aldri eller viste tenner til meg, han visste det holdt å snu på hodet eller slikke seg på nesen. Jeg lyttet.

Whisky hadde en egen ro og godhet som alle som møtte ham opplevde. Jeg pleide å kalle ham min zen-hund. I perioder der det var vanskelig med Kaisa, kunne jeg bare ta meg en Whisky-tur og så sank både blodtrykket og skuldrene. Han var så fullstendig tilstede i øyeblikket.

Jeg kunne skrevet side opp og ned om denne gutten, men jeg tror dere har fått et visst inntrykk.
Jeg anser meg selv som veldig heldig som hadde ham i livet mitt, han lærte meg mye om mye mer enn hund.

Vi mistet Whisky i julen 2015 til kreft. Han var seg selv og nøt livet helt til det siste.
Han er dypt savnet hver eneste dag.