Til vi sees igjen, Raya...

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Den lille damen som kom hoppende og bitende inn i livet mitt og forandret alt. Nå er det elleve dager siden, og jeg har ennå ikke forstått at hun er borte. Det kommer til å ta tid. En klok kvinne skrev til meg at dette er jo kjærlighetssorg. Og det er sant. Det var mange grunner til at jeg elsket henne så høyt.

Raya nådde akkurat å bli åtte år gammel. Hun fikk diagnosen kronisk inflammatorisk tarmsyndrom (IBD) i april 2018, hun var påvirket i både tynntarm og tykktarm. Etter to års kamp fikk vi stabilisert henne ved hjelp av blant annet hyppige måltider, pre og probiotika, ernæringsfysiolog og sterk medisinering. Dette fungerte til hun fikk tilbake løpetiden, som sammen med innbilt svangerskap trigget IBD'en igjen og ved de to siste oppblussene var det vanskelig å stabilisere henne.

I våres jobbet vi med to veterinærklinikker, indremedisinere ved NMBU og ernæringsfysiolog der og i København og fikk en plan på plass. Hun fikk fekaltransplantasjon, skulle kastereres når vi fikk redusert medisinene en del og vi hadde en plan for annen medisin som kunne prøves. Vi fikk også en ny meget potent probiotika.
Men da vi reduserte medisinen viste det seg at hun hadde utviklet en alvorlig progressiv lungesykdom som vi bare kunne bremse og symptombehandle. Kastering var ikke lenger mulig ettersom narkose ville bli veldig risikabelt, og vi kunne heller ikke lenger bytte medisin for IBD'en.
Hun fikk et halvt år til med god livskvalitet før det ble en rask forverring og vi ble enige om at tiden var kommet for å la henne reise videre. Hun fikk sovne på veterinærklinikken hun var så glad i å dra til. En siste rundsnusing og forventning om masse godbiter. Og det fikk hun naturligvis. Det har aldri vært så vanskelig å forlate et sted...

Livet med Raya
Jeg kalte henne "Den lille gale hunden" og "Rampen" (blant annet). Det var så mye sprell i Raya. Hun visste ikke hva intimsone var, lekte du med henne hadde du sannynligvis noen blåmerker etterpå, hun hadde mange ideer som ikke alltid var så helt gode, hun var et kosemonster av de store og likte best å sove oppå meg.
Hun ble hoppende pipende glad om hun fant mus før hun frøs til en statue. Mang en mus ble reddet av meg gjennom innkalling eller distraksjon. Raya skjønte heldigvis aldri dette. Hun ble bare overrasket når musen plutselig var borte da hun kom tilbake igjen.

God morgen fra Raya!

Kom og se på den vakre sommerfuglen, Raya...eller...

Raya var kreativ og hun var en problemløser. Et av problemene hun støtte på var at hun følte jeg ikke kalte henne inn ofte nok. Så da løste hun det. Hun trente meg til å kalle henne inn. Hun gjorde dette kun når hun visste jeg hadde innkallingsgodis med på tur. Som den trege tobeinte jeg er, tok det litt tid før jeg skjønte det, men da jeg gjorde det, lo jeg. Og fortsatte å la henne gjøre det. Dette var jo noe av essensen av det jeg elsket ved henne. Da hun først skjønte konseptet at hun kunne påvirke meg med sin atferd for å få tilgang til noe hun ønsket, grep hun det med med terriermixmunnen sin og slapp det aldri igjen.

I videoene under ser det kanskje ut som jeg har god stimuluskontroll på atferden til Raya, men det er ikke tilfellet. Raya har god stimuluskontroll på min atferd. "Jeg rører meg ikke før du bruker riktig ord, så jeg får super belønning!!"
Jeg trente aldri på stimuluskontroll på innkallingen, bare Raya som gjorde det :)

Nesedyret Raya

Raya lærte meg så mye om nesearbeid og duft. Vi startet med nosework tre måneder etter at hun flyttet inn og det var en fulltreffer så til de grader. I løpet av noen timer gikk hun fra å forsiktig tasse prøvende ned trappa inn i lokalet, til å dra meg inn dit. Jeg må også si at vi traff blink på instruktør. Naomi, om du skulle komme til å lese dette, så tusen hjertelig takk for all veiledning, kunnskap, inspirasjon, tålmodighet og forståelse!
Her er et lite knippe nosework-videoer av den lille damen i sin flow-state. Se og nyt, som jeg alltid gjorde.

Jeg fikk lov til å bli med Raya inn i duftenes verden hver dag. Jeg fikk lov til å følge henne i milevis på spor i forskjellig terreng, se hvordan hun stoppet og været når noe var i nærheten. Se intensiteten og hastigheten øke og synke, se masse vilt og spor etter dem, se hvordan årstid og vær og temperatur påvirket henne og bare se jenta mi utfolde seg 100%. Fra dag en fikk Raya erfare at dersom hun ville sette nesa i bakken og spore noe, så fikk hun det. Jeg tror jeg la maks 5 spor for henne, og det var etter at hun hadde hatt meg bak seg i diverse spor i mange kilometer allerede.
Jeg er så takknemlig for alle de opplevelsene, og selv om jeg absolutt elsker nosework og det gjorde Raya og, så er det disse naturopplevelsene med henne jeg elsket mest.

For Raya var det viktig å føle kontroll og ha valg. Hun trengte tid til å observere, lytte, snuse og bearbeide mye i verden. Hun var en real tøffing og en sensitiv hund på en gang. For ordens skyld skal jeg definere hva jeg mener med at hun var sensitiv. Hun trengte å forholde seg til og vurdere mange miljøfaktorer som for en hund som var godt sosialisert fra starten sannsynligvis ikke ville betydd så mye, som de lett kunne ignorert. Dette ble mye bedre med tiden, men det var et hensyn jeg alltid måtte ta. La henne få tid. Jeg merket også at hun ble mer var for miljøet når helsen kranglet.

Hun var også utrolig nysgjerrig, så det var nok en god grunn til å stå og kikke, snuse og lytte. God mindfulness-trening for meg.

Raya trengte å ha kontroll over kroppen sin. Å ha en stemme under håndtering. Det er veldig godt mulig dette hang sammen med helseproblematikken hennes. Vi hadde det utrolig mye gøy under håndteringstrening. Sammen lærte vi mye om frivillig håndtering. Alt kunne ikke bli hyggelig, men det hjalp at hun fikk være med å si start og stopp. Hos veterinæren ble det dessverre ikke helt optimalt, men etter all treningen hjemme, lov til å snuse så mye hun ville på klinikken, synge med dreverstemmen sin og masse godis for å være en fin jente, så løp hun inn med positiv forventning hver gang.  Som sagt, en sensitiv tøffing.

Et kosemonster med behov for nærhet
Er man en vizsla-blanding, så er man en vizsla-blanding. Det beste var å sitte eller ligge på fanget når vi var ute, eller ligge oppå meg for å sove. Det var et rituale vi hadde, at etter hun hadde rundkost meg på morgenen, så krøllet hun seg sammen på magen min, fikk "stinke-teppet" sitt over seg og sukket og sovnet igjen. Jeg klarer ikke å ta morgenkaffen i sofaen mer. Det er bare altfor tomt der nå...

Man kan spøke med vizsla-biten, men Raya hadde behov for mye nærhet. Og det fikk hun naturligvis. Noen ganger var det litt vanskelig å puste, men hva gjør man ikke for den man elsker.

Raya lærte meg mye om hvor komplekse også de firbeinte kan være. Hvordan være en så god som mulig støtte for en liten dame som egentlig var veldig selvstendig samtidig som hun trengte meg ofte. Om å leve så godt man kan, mens man kan, fordi man vet aldri... Og nok en gang har jeg lært mye om kjærlighet, på godt og vondt, av en firbeint livsledsager.

Et blogginnlegg er ikke nok for å beskrive denne fantastiske frøkna jeg fikk dele livet med en stund. Jeg klarer ikke å sette en så stor sjel ned på "papiret". Hun var så mye mer enn jeg klarer å formidle.

Det Raya-formede hullet i hjertet mitt blir større for hver dag nå, men det er verdt det. Alt sammen var så veldig verdt det. Takk for at du var akkurat den du var, Raya!
Til vi sees igjen. Elsker deg. Alltid.