En hundesport som læres inn ved lek, baserer seg på hundens naturlige anlegg, der hunden ikke kan gjøre feil og som er styrt av hunden? Naturligvis måtte jeg prøve nosework! Da jeg nølende og halvveis gjettende tok fatt på å lære min 11 år gamle Kaisa hva nosework gikk ut på, hadde jeg ingen anelse om hva denne aktiviteten skulle komme til å bety for meg.

Jeg gjorde masse ting feil den gang, men innlæringsmetoden fungerte som en drøm og snart søkte Kaisa etter (feil) duft. Den eneste infoen jeg hadde var det jeg hadde klart å skrape sammen fra nettet. Men de siste månedene våre sammen, ble nosework en god aktivitet som beriket livet hennes. Hun hadde en veldig lettlest måte å vise funn på, siden vi hadde jobbet så mye med melding, jeg lærte ikke inn noen markering, den valgte hun selv.

Da Kaisa ble borte i begynnelsen av desember 2016 lette jeg ganske febrilsk etter et nytt firbeint familiemedlem. Det gikk nok egentlig litt for fort. Da det dukket opp en drever / jack russel / ungarsk vizsla-blanding på en svensk omplasseringsgruppe, hev jeg meg rundt og fikk lov til å komme på besøk i Skåne. Jeg ønsket meg jo en nesehund med interesse for jakt som jeg kunne drive med forskjellig type nesearbeid med.

Bare 16 dager etter at Kaisa ble borte, flyttet Raya inn. Hun var et lite eventyr å bli kjent med, samtidig som det ikke ble pyntet til jul eller gjort noe særlig julete i det hele tatt i heimen, fordi sorgen etter Kaisa hadde kommet snikende.
Raya var en oppmuntring i en tung tid, som også var preget av et nytt liv for meg med en alvorlig autoimmun blodsykdom som på den tiden var veldig ukjent og uforutsigbar og forårsaket en del angst.
I mars gav jeg meg selv et nybegynner nosework-kurs i 40-års gave og det viste seg igjen at jeg hadde helt rett i at dette var noe jeg ville drive med. Raya var mildt sagt begeistret.

En drøy måned etter nybegynnerkurset dro vi til Finnskogen på nosework-camp. Pga ME og blodprosent på ca 9, fikk vi bare med oss halve campen, men vi storkoste oss hele tiden. En måned senere ble jeg lagt inn på Ahus med blodprosent på 7 og en kreft-utredning på tapeten. Det var nå det ble veldig mørkt for meg. Og det mørket skulle det ta et år å jobbe seg ut av, med god hjelp fra DPS...og nosework.

Det er vanskelig å forklare hvordan en depresjon er, men jeg skrev dette en gang:

Du har kanskje hørt at et tegn på depresjon er tiltaksløshet, men man aner ikke hvor vanskelig det kan være å motivere seg selv til noe som helst, når tyngden av verden ligger over deg som et blylodd, når du har mistet troen på mennesket og alt virker meningsløst.
Men jeg hadde en som trengte meg, som også famlet etter mestring i verden. En som hadde behov som måtte møtes. En som måtte bli sett. Og hun var en ekte nesehund.

De fant ingen kreft og jeg var heldig og kom raskt i behandling på DPS. Det var krevende å ta tak i ikke bare de nyeste steinene i ryggsekken, men også traumebearbeiding av et usunt forhold 15 år tidligere der jeg ble utsatt for blant annet psykisk og fysisk mishandling og innesperring. Etter hver time med behandling fikk jeg beskjed om at nå skulle jeg gå hjem og gjøre noe jeg likte. Så det gjorde jeg. Ikke sjelden involverte det sjokolade, men ofte var dette noe nosework med nese-prinsessa mi.

Nosework var en ny inngangsport til noe av det jeg elsker mest: å observere hunders naturlige atferd. Jeg hadde allerede en del år på baken med å la hundene mine snuse og utforske omgivelsene sine med nesa og med diverse enkle søksaktiviteter. Siden både Kaisa og Whisky hadde interesse for jakt, hadde jeg også fått observere dem en del i den settingen. Men ikke sånn som Raya! Og ikke sånn som Raya i nosework!

Her ser dere et knippe gamle nosework-videoer fra rundt den tiden. Det jeg ønsker dere skal legge merke til er min reaksjon når hun finner. Det er ikke mye tvil om at dette brakte meg veldig mye glede også.

Det var en helt ny verden.
Å begynne å forstå bittelittegrann av hvordan duft oppfører seg i forskjellige miljøer og settinger og se hvordan Raya mestret denne problemløsningen bedre og bedre, etterlot ingen plass for noe annet enn å være i øyeblikket med henne og duften. Hun elsket det! Og nosework-utstyret ble etter hvert alltid med når vi skulle noe sted. Jeg har mistet tellingen over hvor mange forskjellige steder i Kongsvinger og Eidskog vi søkte på. Utenfor Rema, Kiwi, Extra, Plantasjen, lokalbutikken, div skoler, grendehus, parkeringsplasser, kjøpesentre og etter hvert også inne i en del butikker og veterinærklinikker. Skulle bilen på verksted, så søkte vi på de bilene vi fikk lov til å søke på.
Og hver uke kom jeg til DPS og fortalte engasjert om nosework. Jeg fikk klar beskjed: Dette bør du fortsette med!!
Nosework gav meg lyspunkt. Det gav meg mestring. Det var vanskelig å ikke bli engasjert når Raya var i fyr og flamme.
Når det krevde for mye av meg mentalt å gå en tur, så klarte jeg fremdeles å legge ut søk og det gav meg noe positivt. Det gav meg en pause fra mørket og motbakken.

Nosework gav meg også muligheten til å være kreativ. Å lære og øve meg på å lage gode utlegg for å trene på grunnferdigheter og etter hvert mer avansert problemløsning var veldig bra for selvtilliten. I det hele tatt var det deilig å være nybegynner i noe og ha lov til å gjøre feil i læringsprosessen. For duft oppfører seg absolutt ofte ikke som man forventer. Temperaturen, trekken og været kan endre seg raskt og plutselig får hunden noe helt annet å jobbe med enn det som egentlig var planlagt. Det viste seg ganske snart at utfordringer var det Raya likte aller best, noe som gjorde det enda mer gøy for meg.

Jeg har ikke konkurranseinstinkt, så motivasjonen for å drive med nosework var at Raya skulle få utfolde seg og bruke anleggene sine, at vi skulle gjøre noe moro sammen og at jeg kunne få lov å lære mer om duftenes verden sammen med henne.
Siden jeg også har ME (myalgisk encefalopati) var nosework perfekt når jeg slet med å stå oppreist pga ortostatisk intoleranse eller hadde PEM (anstrengelsesutløst symptomforverring). ME er en multisystemisk  funksjonsnedsettende sykdom som gjør at man blir ganske sosialt isolert og ofte kjenner på sorgen over livet og fremtidsdrømmene man hadde som har blitt stjålet av sykdommen, og det er viktig å finne livsmening på nye måter. For meg ble nosework-reisen til Raya og meg et vis å finne slik mening på.

Nå var jeg jo ikke den eneste kronisk syke av oss heller, og det var viktig å gi Raya aktiviteter som gav henne livskvalitet og mestring. Jeg var klar over at hun sannsynligvis ikke kom til å bli en gammel hund, så jeg prøvde å sørge for at hun fikk 1-2 timer med forskjellig nesearbeid hver dag. I perioder var det slik at hun forventet at hun alltid skulle søke når vi skulle inn i en ny bygning. Og i blant sa hun fra at hun gjerne ville søke et sted, og om jeg ikke hadde med utstyret, så dro vi tilbake en annen dag så hun fikk det.
Det finnes forskning på at hunder som får drive med nesearbeid er mer optimistiske, og min erfaring med Raya tilsier at det stemmer.

Raya er borte nå og for å være ærlig er det fremdeles helt utenkelig å drive med nosework med en annen hund. Raya var nosework-hunden. Dette var noe vi oppdaget, gledet oss over og lærte sammen. Det var et fantastisk eventyr og jeg er utrolig takknemlig for de hundrevis av nosework-videoene jeg har å minnes de gode stundene med.
En dag er jeg nok klar til å dra på et nytt nosework-eventyr med et nytt firbeint familemedlem. Men det er Raya som alltid kommer til å være nosework-hund nummer en, den som gav meg tilgang til denne verdenen og all gleden og undringen den fører med seg. Raya som hjalp meg gjennom mørket og opp motbakkene. Raya og nosework...og klikkertrening. Men det er et tema for et annet innlegg.

Noen ganger ganger kan tilfeldigheter føre til ganske fantastiske ting. For eksempel når en erfaren hundefører og instruktør fra forsvar og politi tilfeldigvis ser et program om forskning på hunders kognitive evner på tv. Og enda bedre; blir så nysgjerrig at han tar kontakt med universitetet der forskningen utføres for å lære mer og finne ut om dette er noe han kan bruke i sin trening og utvelgelse av tjenestehunder.

Det var nettopp det som hendte da Cameron Ford så Dr Brian Hare snakke om Dognition-prosjektet.
Dognition består av en rekke forskjellige leker/tester som du gjennomfører med hunden din for å finne ut mer av hva som foregår inne i hodet på din beste venn. Hvor god hukommelse har hunden din? Hvilke strategier bruker den under problemløsning? Og hvor god er den på å kommunisere med deg? Dette er noe av det disse lekene kan hjelpe deg til å forstå bedre.

Jeg testet dette selv på Kaisa for noen år siden og syntes både det var moro og gav meg et riktig bilde av slik jeg opplevde henne. Men det hadde ikke falt meg inn at disse lekene kunne brukes både for å velge ut og effektivisere treningen av søkshunder før jeg hørte Cameron Ford snakke om det i denne podcasten.
Han har de siste årene samarbeidet med Dr Hare og Duke University om nettopp dette.

Alle kan gjennomføre disse lekene med hundene sine hjemme hos seg selv. Det er riktignok en liten avgift, men det finnes langt verre ting å bruke pengene på. Det skal være moro og trygt for hunden, den skremmes ikke på noen måte.

Når det gjelder søkshunder ( for min del noseworkhunder) er det visse ting man gjerne vil se. Man vil gjerne ha gode problemløsere og en god grad av selvstendighet.
I en av testene der mennesket legger noe hunden gjerne vil ha under et kopp mens hunden ser på og siden peker på feil kopp, vil man gjerne se at en god søkshund heller stoler på seg selv enn ditt kroppspråk for å finne gjenstanden. Hunder leser oss utrolig godt og dette kan fort forstyrre hunder som kan begynne å heller lese førers kroppsspråk enn å søke selvstendig.
Så akkurat her vil man gjerne ha en "ulydig" hund. Hundens nese vet tross alt best. Denne testen er en tilpasning Cameron Ford har gjort til sitt bruk.
Om man istedet leter etter en god assistanse eller førerhund, vil det være en fordel om hunden leser og følger kroppspråket ditt til en veldig høy grad.

Det samme når det gjelder en test der man skal se hvor fort hunden snur seg til mennesket for å få  hjelp til å få tak i noe den gjerne vil ha, men som er utilgjengelig. Her vil man også gjerne se en hund som forsøker å problemløse selvstendig en stund, før den ber om hjelp. Samtidig vil man ikke ha en hund som blir veldig frustrert og låser seg på gjenstanden.

Noe av det fine med disse testene er at du blir kjent med eller får bekreftet din hunds spesielle "geni". Om man ikke skårer høyt på et felt, så tar man det igjen på et annet. Det finnes flere typer intelligens og ingen er bedre enn andre. Om man ser på resultatene at en hund kanskje gjerne skulle hatt litt bedre problemløsningsevner eller være litt mer selvstendig, så kan man legge opp treningen slik at hunden opparbeider seg det.

34% fler godkjente tjenestehunder
Dette høres vel og bra ut, sier du kanskje, men hva slags resultat snakker vi om her? I løpet av tiden Cameron Ford implementerte disse testene i tillegg til vanlige utvelgelsesprosedyrer, oppnådde de 34% fler godkjente tjenestehunder enn tidligere og kuttet ned treningstiden med 30% på bakgrunn av at de kunne legge opp treningen bedre for individet. Dette kan du høre mer om i denne podcast-episoden.

Det er heller ikke kun Cameron Ford et co som har benyttet seg av dette, både den amerikanske marinen og servicehund-bransjen har samarbeidet med Dr Hare om å forbedre utvelgelse av hunder ved å bruke disse redskapene. De jobber nå med å spre denne kunnskapen til blant annet politiet og andre som trener tjenestehunder.
Cameron Ford har f eks blitt invitert til å snakke om dette på denne politihund-podcasten: Del 1 og del 2.

Er du nysgjerrig på hunders kognitive evner eller lurer på om det kan hjelpe deg i treningen av din hund, kan du lese om og ta testene her : https://www.dognition.com/

Du kan også ta et gratis online-kurs ved Duke University her:
Dog Emotion and Cognition

Da har vi endelig snust litt på konkurranse innen nosework. Raya fikk nemlig være testhund på innendørs spesialistprøve klasse 1, arrangert av Åsnes og Omegn hundeklubb. En testhund skal egentlig mest gå søkene før alle andre og sjekke at vanskelighetsgraden er som forventet og at alt funker som det skal. En veldig grei test for både meg og Raya for å se hvordan vi takler denne type miljø og arrangement. Resultatene våre er ikke offisielle og registreres ikke noe sted, annet enn for oss selv. Men må si meg godt fornøyd med både tidene og ingen feil.

Det viste seg at Raya syntes dette var veldig stas og det dempet mine nerver betraktelig å se selvtilliten hennes. Det var utrolig moro å se henne gå rett i søk og når vi var ferdig med ett søk, var det helt tydelig at hun var klar for neste. Hjertet svulmet litt der vi gikk på et helt nytt område og hun søkte med selvtillit i fire nye innendørs miljøer på rappen, med litt diverse underlag og ting og tang rundt om. Det var også veldig godt å kjenne på og oppleve at kommunikasjonen oss imellom fungerte godt og at jeg følte 100% tillit til hennes markeringer av funn. Raya markerer på flere vis, alle naturlige for henne, så både erfaring og evnen til å lese hennes atferd når hun jobber med duft er en stor del av puslespillet.

Stacy Barnett (Scentsabilities Nosework) snakker om tre typer tillit som må være på plass hos en nosework-hund:

• Tillit til egne evner til å jobbe med duft og gjøre funn
• Tillit i miljøet. Hunden må være trygg i miljøet og på nye steder.
• Tillit til fører. Hunden må kunne stole på at fører betaler for jobben. (Les gjerne denne bloggen om emnet.) Det betyr at fører må kunne lese hunden og stole på hundens evner. I tillegg vil jeg si at det betyr at hunden må kunne stole på at fører alltid setter hundens velferd nettopp denne dagen i dette søket høyest. Man bør ikke sette hunden i situasjoner den ikke takler og om man ser at et søk ikke er riktig for hunden pga dette, så bør man vurdere å melde pass. (Les gjerne denne bloggen om det emnet. Les også kommentarene under.)
  

 
Dette prøver jeg å ha i bakhodet hele tiden, og om noe skorter i treningen, er det ofte et av disse punktene det handler om. Å ta med hunden ut og trene på forskjellige steder er en del av nosework-filosofien. Man øker vanskelighetsgraden gradvis så hunden alltid lykkes og bygger mestring. Ofte er det lurt å ta hunden ut av bilen først og la den akklimatisere seg til plassen så lenge som trengs (snuse, lytte, kikke, føle). Når hunden har gjort seg ferdig med miljøet og søker kontakt med deg, kan du f eks belønne litt kontakt eller enkle øvelser og så sette hunden i bilen mens du legger ut søk. Etter hvert som hunden blir tryggere blir behovet for akklimatisering mindre.

Raya var klar for moro med det samme hun kom ut av bilen. Det var helt tydelig at det var klare miljøsignaler som fortalte henne hva dette handlet om. Vanligvis når vi drar til nye steder der folk har med hundene sine, så betyr det nosework. Nye steder betyr ofte nosework.  Men uansett vet jeg at om vi ikke hadde vært så mye rundt omkring og trent, ville hun ikke hatt den samme selvtilliten. Og det er trening som er pågående for å opprettholde dette. Raya er ikke den mest miljøsterke hunden. Jeg ser ikke det som en svakhet hos henne. Det er en del av henne enten det er genetisk eller kommer av erfaring/manglende erfaring og er noe jeg må ta hensyn til. Nosework hjelper oss masse der. Love the dog your with :)

Noe som har blitt innprentet i meg fra første kursdag med nosework er at det handler om å ha det gøy. Mestring og glede! Hunden kan ikke gjøre feil. Det handler ikke om prøving og feiling, kun mestring.
Det har hendt at jeg har måttet spole litt tilbake og jobbe med motivasjon, legge opp enklere søk i perioder der helsen til Raya påvirker henne. Noen ganger har jeg lagt opp for vanskelige søk og har valgt å avbryte søket og belønne henne for innsatsen. Men stort sett pusher hun meg til å jobbe med mine ferdigheter innen å legge opp utfordrende nok søk for henne. Hun er en problemløser, noe som er bra når det gjelder nosework, men det betyr også at jeg må holde meg våken så jeg får laget en god miks av utfordringer gjennom duftdammer, blandede duftskyer, luftbevegelser, temperaturer osv og morsomme motivasjonsøvelser. Heldigvis kjenner jeg flinke folk jeg kan fortsette å lære av. Og en morsommere noseworkhund enn Raya tror jeg man skal lete lenge etter (min helt upartiske mening). Etter gårsdagen er sannsynligheten for at dere kanskje ser oss på en konkurranse innen rimelig reisevei i hvert fall større, men plasseringer kommer nok aldri til å stå i fokus hos oss. For vi fokuserer på...? Nå burde dere vel ha skjønt mantraet her. Mestring og glede!

PS. Tips til gode noseworkkurs: Lahaugmoen Hundesenter. Det er der mantraet kommer fra.

Hva gjør man når man bor midt i skogen, i et hus der rådyrene gresser rundt hjørnet daglig og den nye hunden din viser seg å være redd for rådyr?
Vel, her er det jeg gjorde, med godt resultat.
Har du en hund med fryktproblematikk, anbefaler jeg at du søker hjelp hos en oppdatert atferdskonsulent. Hver hund trenger en individuelt tilpasset plan. Dette er Rayas plan.

Det sier vel seg selv at en hund som er redd for noe som nærmest konstant befinner seg i nærmiljøet, ikke har det helt godt? Selv om Raya ut ifra rasene hun er blanding av, burde vært interessert i rådyr, så hadde hun av en eller annen grunn utviklet frykt istedet.

Heldigvis hadde jeg fra før lært mye om de lokale rådyrenes atferd og bevegelsesmønstre av Kaisa, som var veldig opptatt av rådyr og meldte dem til meg. Så da jeg så at Raya nølte, stoppet eller viste stresstegn på visse steder, var det ganske lett å skjønne hva som var årsaken. Det var også knurring, bakoverbevegelse, lav kroppsholdning, ører bakover og søking inn til meg for støtte.

I videoen under ser dere et eksempel. Det er rådyr i skogsholtet. Noe jeg så ut ifra Rayas reaksjon. Jeg ville ikke satt henne i den situasjonen med vilje.

Det er ikke bare lett å jobbe med frykt for vilt, for jeg kunne jo ikke kontrollere hvor de var til hvilket tidspunkt. Jeg jobbet så godt jeg klarte med motbetinging. Dersom jeg oppdaget rådyrene før Raya gikk det greit, men ofte var de jo ikke synlige, så jeg måtte gjette ut ifra Rayas kroppsspråk når hun været dem. Det hjalp til en viss grad, men det holdt ikke.
Viltlukta er oftest sterkest på morgenen og i skumringen, så det hjalp og å legge turene våre utenom disse tidene. Mindre sannsynlig å treffe på dyra, men absolutt ikke utelukket.
I tillegg gikk vi tur andre steder, der det ikke var rådyr.

Raya ble sjefen
Det ble viktig å gi Raya full kontroll over turene våre. Hun fikk velge hvilken vei vi skulle gå, og lære seg at hun kunne si fra når hun ville snu. Noen hunder er veldig tydelige og kontante når de ikke vil gå lenger, men ikke Raya. Hun var veldig lett påvirkelig når det gjaldt å følge meg.
Vanligvis er det å vise hunden hvilken retning jeg ønsker å gå med kun kroppsholdning noe jeg jobber mye med. Men nå ble det motsatt. Jeg måtte være diffus og ikke "peke ut" noen retning med kroppen for Raya. Hvis jeg tok et skritt i en retning, ville hun fort følge, selv om hun var usikker. Fordi hun ville være nær meg. Så jeg prøvde å stå og slenge litt viljeløst med kroppen, sidelengs på veien mens jeg ventet på det minste hint fra henne. Jeg gjorde dette hver gang hun nølte eller stoppet. Med det samme hun viste tegn på å ville gå et sted, fulgte jeg med. Etter hvert begynte jeg også å spørre om vi skulle snu.
Hun skulle få føle at hun hadde kontroll og ikke ble presset opp i noe hun ikke taklet.
I videoen under ser dere resultatet.

Litt hjelp fra Mikkel
So far, so good. Ting begynte å gå bedre. Men fremdeles var det steder hun ikke turte gå. På den tiden var jeg så "heldig" at jeg gikk på medisiner som gjorde at jeg gjerne var våken i femtida på morgenen. Jeg la merke til at reven gjerne lusket forbi på veien rundt den tida, i retning der Raya gjerne stoppet. Siden hun nå kunne gå tur om morgenen og i skumringen på andre steder, fikk jeg en idè.
Raya elsker nemlig å spore rev. Hver eneste dag sjekker hun nye markeringer og spor og avføring og sporer gjerne i mange hundre meter hvis forholdene ligger til rette. Jeg har latt henne gjøre det, for å gi henne utløp for de naturlige anleggene hennes. Dessuten synes jeg det er utrolig moro å spore vilt selv. Hunder kan lære oss mye om atferden til dyr hvis vi følger med på alle sportegnenene de oppdager.

Hva hvis Raya fikk komme ut og spore ferske revespor gjennom området hun ikke turte gå i? Kunne den positive opplevelsen av å spore rev, hjelpe til med å endre assosiasjonene til rådyr?
Siden jeg stolte på min egen evne til å lese Raya, bestemte jeg meg for å forsøke.

Tidlig neste morgen var det ut og se om hun plukket opp ferten. Det gjorde hun, og sporet reven fint over det rådyrtråkket hun ikke hadde villet passere. Snuste rundt og koste seg.
Og bestemte så hvor resten av turen skulle gå. Jeg pushet henne ikke, lot henne jobbe helt selv. Samtidig var jeg obs fordi jeg ikke kunne være 100% sikker på at hun kanskje pushet seg selv litt for mye. Interessen for sporet kunne kanskje gjøre at hun overskred egne grenser istedenfor å bygge mestring. Men stort sett sporet hun det hun ville, og begynte også å ta meg med på sporing i deler av skogen hun ikke hadde villet gå i selv. Fordi hun holdt på med noe positivt og hun  hadde lært at hun styrte hele showet selv.
En gang i blant måtte jeg si stopp og snu, fordi hun ikke stoppet i tide selv, men stort sett fikset hun det fint og det skumle rådyrtråkket var ikke skummelt mer.
I videoen under ser dere et eksempel der jeg stoppet henne og snudde. Her var hun litt for nysgjerrig for sitt eget beste. Jeg ønsket ikke at hun skulle havne i situasjoner hun ikke mestret og fikk dårlig læring. Dere ser hun stopper og nøler og søker inn til meg for støtte. Har du veldig god lyd, hører du og et knurr på slutten av videoen. Der snudde jeg oss.

Så slik jobbet vi i en del måneder. Etter hvert begynte Raya å snuse på rådyrspor med interesse, og sto og været dem med avslappet kroppsholdning. Hun snudde seg og til meg en del ganger med forventningsfullt blikk, siden vi jo hadde jobbet med at rådyr=godbit. Jo mer interessert hun ble i dem, jo gladere ble jeg. Det høres kanskje merkelig ut, men jeg ønsker heller en trygg hund med jaktatferd enn en hund som er redd for nærmiljøet sitt. Dessuten jobbet jeg jo mye med positive interaksjoner med meg i nærheten av rådyrene, så sannsynligheten for at hun ville kunne ha fokus på meg økte.

På slutten av sommeren var dette reaksjonen hennes på rådyr på den andre siden av jordet, som varselbjeffet, som de gjør. Jeg har henne i bånd og er på god avstand. Ønsker ikke å stresse rådyrene, men som sagt er de rundt oss hele tiden her.
Legg merke til kroppsspråket til Raya. Hun er interessert, men holder vekten rett over bena, eller litt framover, ikke bakover. Det tyder på selvtillit, og hun kan både konsentrere seg om meg og enkelt kalles vekk fra rådyrene.

Idag er Raya interessert dersom det er fersk rådyrlukt i området, hun kan synes det er gøy å spore dem. Hun reagerer ikke lenger med knurring og frykt dersom hun ser dem. Hun kan ha tendens til å ville løpe etter dersom de løper rett foran henne, derfor jobber jeg med innkallingstrening og start på melding og er nøye på hvor jeg har henne løs.
Innkallingstrening med hunder med anlegg for jakt krever mye tid og innsats. I tillegg krever det mye tid lagt ned i å bygge en trygg og positiv relasjon med hunden.

Idag kan jeg si at vi er heldige som får så mange muligheter til å jobbe med rådyr som forstyrrelse, i motsetning til for et år siden, da nærværet deres gjorde livet ganske komplisert.
Her er Raya på ferskt rådyrspor. Legg merke til hvor vanskelig det er å få oppmerksomheten hennes.

PS. I tillegg til dette har vi jobbet med å bygge selvtillit og mestring gjennom problemløsning, nosework, klikkertrening og miljøtrening. De fleste hunder med fryktproblematikk har godt av å få bygget selvtillit og mestring generelt, samt å få medbestemmelsesrett i eget liv.

Nosework er relativt nytt her til lands. Det har opprinnelsen sin i USA og var opprinnelig aktivisering, inspirert av operative søkshunder. Nå kan man også konkurrere i dette.
Nosework brukes blant annet i shelter i USA for å hjelpe hunder med utfordringer med å bygge mestring og bearbeide problematferd.

Nosework er en hundesport som går på hundens premisser. Under innlæring er det ingen prestasjonskrav for hverken hund eller eier. Det lekes helt enkelt inn.
Hunden lærer først at det er gøy å søke etter enten godbiter eller leke (hundens preferanse bestemmer) i de forskjellige miljøene. Og så begynner man helt enkelt å gjemme målduften sammen med godbitene eller leken, så man får en naturlig assosiasjon mellom de to. Etter som hunden skjønner koblingen at duften = godbit/leke,  fjerner man godbitene og leken og lar hunden søke etter bare duften og få belønning fra eier istedet.
Så innlæringen er egentlig et type godbitsøk der hunden ikke kan gjøre feil.

På introkurset er det instruktøren som gjør det meste av jobben. Hun legger opp søk etter hver enkelt hunds forutsetninger, så den skal lykkes og ha det gøy.
Eier skal mest følge med på hunden, i bånd eller løs og eventuelt hjelpe til å få fram godbiter/leke fra gjemmestedene og rose/belønne.

Nosework går ut på å lære hunden å søke etter spesielle dufter i
fire forskjellige miljøer:

1. Søk i emballasje

Man søker etter tre dufter: bjørk, anis og kryddernellik ( i Norge og USA).
På introkurset jobbet vi bare litt med bjørk.

Vi ble anbefalt å avslutte hver søksøkt med noe hunden synes er gøy, siden en del hunder rett og slett ellers kan begynne å late som de ikke finner duften for å kunne få lov til å søke videre. De synes det er så gøy!

Raya er glad i drakamp, så jeg belønnet med dette de første øktene, men det ble veldig fort klart at hun heller ville søke videre enn å leke, så da belønnet jeg heller med godbitsøk. Det fungerte fint. 

Det er ikke noe krav om å lære hunden noen markeringsatferd i Nosework. Man kan det, men ofte lar man heller hunden markere på sitt naturlige vis (hvis det ikke er upraktisk) og legger heller fokus på at eier skal lære å lese hunden sin så man gjenkjenner hva hunden gjør når den finner duften.
Det appellerer naturligvis også veldig til meg, siden det ikke finnes noe morsommere enn å lese hund :)

Vi fikk også en liten innføring i hundens luktesans og duft i bevegelse.

Fordeler med å drive med Nosework:

• Passer for hunder i alle aldre (og eiere)og av alle raser
• En veldig effektiv aktiviseringsform
• Du kan legge opp søk hvor som helst du måtte ha med hunden
• Hunden trenger ingen tidligere trening eller lydighet (selv om det jo er lurt)
• På kurs har man kun en og en hund inne av gangen, så alle hunder kan delta
• Bygger selvtillit hos usikre hunder
• Bygger sterke bånd mellom hund og eier siden man gjør noe sammen som hunden elsker og eier lærer å lese hunden sin bedre
• Hunden får utløp for sine naturlige behov

Litt uhemmet skryt
Først og fremst må jeg skryte av superstjera mi: Raya.
I de første søkene var hun littt usikker og det var skummelt å stikke hodet inn i pappeskene. Men det tok ikke lang tid før hun gikk rett i søksmodus og jobbet som en helt.
Vi måtte jobbe litt med å få nesa opp, hun er jo delvis drever og der går nesa gjerne i bakken. Men det gikk seg også bra til med hjelp av en suveren instruktør.

Raya var også kjempeflink med menneskene på kurset. Jeg var litt bekymret for at hun kanskje ville mase på dem, men hun var bare fin med minimalt med hopping.
Og så hadde hun jo faktisk løpetid, og jobbet så bra!
Kjempekudos til de to hannhundene som også deltok på kurset og jobbet superbra til tross for løpsk tispe!

Jeg må også få skryte av instruktøren Naomi Sund. Hun var veldig flink til å legge opp søkene slik at hundene fikk det til og fikk progresjon. Det var veldig lett å senke skuldrene i hennes selskap og bare ha det gøy og beundre hundenes innsats og iver og vi lærte masse. Jeg anbefaler absolutt Nosework-kurs med henne!

Og tusen hjertelig takk til den snille medkursdeltakeren som filmet for meg!

Vi har fått trent litt hjemme siden kurset og det finnes ikke tvil hos Raya lenger. Hun vet akkurat hva hun skal og hun elsker det!
Jeg hadde jo håpet på et skikkelig nesedyr og det har jeg jammen meg fått :)

Vil du vite mer om Nosework, kan du lese her:
Nosework Norge
The National Association of Canine Scent Work

Vil du se fler av våre søk og lære litt mer om Nosework, kan du kikke på denne videosamlingen.