"Nei!" brølte mannen idet han lente seg strengt over hunden som hadde hoppet på oss, bitt på oss, konstant prøvd å stjele mat fra bordet og tisset i sofaen den siste timen. Uten å nøle hoppet den lille hunden opp mot ansiktet hans og svarte med et tydelig "Grrruff!". Dette var øyeblikket jeg skjønte at Raya var hunden for meg. ![]() Hunden jeg så hadde høy motivasjon for å tjene forsterkning, hun hadde stå-på vilje, hun prøvde hardt å løse problemer med de redskapene hun hadde og var lite mottagelig for korreksjoner. Det var slik hun burde være på grunn av rasemiksen. I tillegg hadde hun vondt i magen sin, var tenåring, fikk ikke utløp for anleggene hun var født med og hadde ikke blitt lært hva folk ønsket av henne gjennom belønningsbasert trening. Første gang jeg laget levergodbiter til Raya satte jeg opp denne kompostgrinda så hun ikke skulle komme seg inn til ovnen, for hun prøvde faktisk å komme seg INN I ovnen for å få tak i dem. Det fungerte absolutt etter planen som dere ser... Jeg kom til å tenke på det øyeblikket da jeg repeterte Jane Killions bok "When pigs fly! Training suksess with impossible dogs" Der har hun et avsnitt om hvorfor noen av oss foretrekker de hundene som ikke er "født med øyenkontakt" og finner ditt nærvær og samhandling med deg automatisk forsterkende. De som heller stikker nesa i bakken, har drakamp med småtrær, finner miljøet rundt mye mer forsterkende enn deg, og som alltid har rampe-genet som man enten kan le av eller irritere seg grønn over. Åh, se den vakre sommerfuglen, Raya! Ja, de kan tydeligvis jages også, ja... De av oss som faller for disse individene vet gjerne (kanskje etter en ganske bratt læringskurve) at :"The Pigs Fly Dog is generally challenging for the exact reasons that we love him." - When Pigs Fly. Og deres driv og motivasjon og problemløsningsevne er veldig positive egenskaper om vi jobber med dem, ikke mot dem. Selv snublet jeg inn i et slikt hundehold, da jeg plutselig satt med to jaktgale hunder og ikke snøring på hva det var eller hva jeg skulle gjøre med det. Den ene av dem ble ekspert på å ryke alt av seler, bånd, strikker, liner og metallfester, bare for å gjøre livet enda mer spennende. To gode lærere og en tobeint elev. Men så begynte jeg å lære. Jeg lærte om positiv forsterkning, tilrettelegging, hundespråk og klikkertrening. Men mest lærte jeg av hundene. Whisky (drever) lærte meg at vi kunne få til det meste, så lenge jeg lyttet og respekterte ham, lot ham bruke hodet og lot ham styre showet. Kaisa lærte meg at hun kunne melde vilt. Det var hennes idè, ikke min. Hun viste meg også at det ofte fungerte best om hun fikk stå litt i lukta eller følge sporet noen meter før hun kom til meg. Og hun lærte meg mye om sporing av vilt. De siste årene var vi så på nett på tur i skogen at det slo meg helt ut da hun ble borte. Vi var partnere som samarbeidet for å finne vilt hver eneste dag. Og vi nøt det. Noen datt i vannet fordi det var så superspennende å snuse i den bratte skråningen. Så kom altså Raya. Hun er supersmart. Første gang jeg gikk tur alene med henne og hun startet med båndbiting (en gammel vane), tok det henne maks to minutter å skjønne at man kunne gå pent fordi jeg belønnet før hun rakk å bite i båndet. Senere brukte jeg båndet som draleke, for det er det hun liker best å ha drakamp med. Hun elsker å følge nesa si, har høy kroppsintegritet, liker å stupe kråke i sofaen, responderer veldig dårlig på tvang, elsker å jage mus, stalke fugl og spore rev og grevling. Om jeg setter kriteriene feil, kan det komme biteraptuser eller hun jager halen sin. Hun elsker frivillig håndteringstrening med startknapp, der hun styrer alt selv. Medbestemmelsesrett er essensielt. Håndteringstrening er supergøy, synes Raya. Det kan vi gjerne holde på med lenge. Så lenge det er på hennes premisser så klart. Og så er hun en hund som elsker jakt, men av en eller annen grunn fremdeles ikke har blitt helt trygg i skog generelt. Hun liker ikke urskog, som vi bodde i. Hun trives tydelig bedre i villastrøket vi bor i nå, med masse hunder og folk og alle lydene og luktene som følger med. Hun har fremdeles behov for å få utløp for jaktanleggene sine, men det er derfor (delvis) vi driver med nosework. Raya har også lært meg masse om sporing av vilt. Takk til Kaisa som lærte meg at dette er måten å gjøre det på. Det er ok å stå i lukta,spore litt eller se på dyret en stund, så lenge man kan holde seg rolig og koble seg av og komme til meg etterpå. Noe som går igjen her er å jobbe med hunden, ikke mot. La dem ha medbestemmelsrett og valg. Lær dem at de kan gjøre ting som får deg til å gi dem fine greier eller eller gi dem tilgang til fine greier. Spill på lag, der hunden muligens kanskje er litt mer i førersetet enn deg i blant. (Det er ikke farlig, jeg lover.) Aksepter at 100% lydighet og konformitet ikke er mulig. Og ærlig talt, hvem vil vel ha det fra en hund (et familiemedlem) uansett?! Le av nykkene, de iherdige forsøkene. Lær deg å sove med en hund oppå ansiktet din, en hund som tar puta først i senga og ikke skjønner hvorfor det ikke er selvølgelig at hun skal ha den. En hund som selv om hun ikke stjeler fra bordet, alltid håper på og strekker seg litt etter potetgullposen din. Kanskje idag er dagen det endelig skjer. At du endelig skjønner at den posen rettmessig er hennes. Bruk de ti minuttene det tar for henne å snuse de 15 meterne som mindfulness-trening. Er du åpen for det, kommer du til å lære MASSE! Muligens er det noen som steiler nå og tenker jeg har verdens mest ulydige hund. I så fall; ta en tur innom Youtube-kanalen, Facebook-siden eller Instagram-kontoen til Bra Hundetrening, så kan du vurdere det igjen. Det er det som er så flott. Man kan fint lære hunden det man ønsker og trenger, og fremdeles beholde gnisten, rampe-genet og la dem bestemme og ha valg. Det er da disse Pigs Fly-hundene (umulige, utrenbare, vanskelige, utfordrende) blomstrer og man får mest mulig glede ut av samlivet med dem. Jeg er temmelig sikker på at det gjelder alle hunder forresten. Jeg avslutter med et sitat fra boka igjen: "Most people are attracted to "good" dogs, but there are those of us who just can't resist the dog who is always ready to cut a caper....A sense of humor and a flair for the ridiculous mean more to my day to day happiness than a dog who hangs on my wishes."
1 Comment
Mange er etter hvert blitt nysgjerrige på belønningsbasert jakthundtrening, så jeg tenkte jeg kunne forsøke å bidra med en samling ressurser for de interesserte. Jeg er veldig svak for jakthunder selv, fordi jeg elsker de medfødte egenskapene og har stor respekt for dem. Personlig har jeg mer erfaring med å jobbe med hunder med jaktlyst som ikke skal jakte, med å kanalisere og gi utløp for disse egenskapene på en fornuftig måte som fungerer for både to og firbeinte. Det er ikke mye moro med en hund som hopper ut av båten midtstrøms for å jage ender eller flyr på familiens andre hund på grunn av frustrasjon over å ikke komme til byttet som løper.Men jeg har også sett dreveren min i sitt rette element og det er noe ganske spesielt ved å se dem drive med det de er avlet for. Og å få være en del av det. Men over til det innlegget egentlig skulle handle om. Stående og støtende fuglehund For de som følger med, så er det innlysende hvem jeg vil nevne først, nemlig Astrid Weider Ellefsen, Norgesmester i Høyfjell 2021! Hun driver Vindfinn Hundetrening, og er elev av Thomas Stokke. Hun holder både kurs og privattimer på gården sin i Ølensvåg der hun har treningsbane, større områder unntatt fra båndtvang og jaktområder med skogsfugl, rugde og tamfugl til trening av hund. Hun kan også leies inn for eksterne kurs og foredrag. I november holder hun kurs ved Lahaugmoen Hundesenter i Oslo, men der ble både deltakerplasser og observatørplasser borte på et blunk. Her er en liten video med Astrid Ellefsen og Neon som hun vant med. Det neste navnet de fleste kommer over her er Thomas Stokke. Følger du litt med ser du at det stadig dukker opp belønningsbaserte fuglehundkurs med ham. Han driver Klickerklok sammen med Fanny Gott, og er tilgjengelig for å innleies til ekstrerne kurs. I blant finner du ham blant annet ved Drammen Hundesenter. Går du inn der, får du en oversikt over hva kurset tar for seg, men det inneholder blant annet teori om hva belønningsbasert fuglehundtrening er, og praktisk trening innen grunnleggende apport og sitt/stoppsignal til ro i oppflukt. Som du sikkert har skjønt nå, så jobber han ut ifra klikkerprinsippene. Her er et fint intervju med ham. Og under ser du en video der han går gjennom apportering for fuglehunder. Nylig startet disse to med trenerutviklingskurs for folk som vil trene fuglehundene sine med belønningsbaserte metoder. Det nye prosjektet har fått navnet R+ gundogs. Jeg regner med det kommer mer info der etter hvert. Går du inn på sidene deres, ser du at begge har plasseringer, deltar aktivt på jaktprøver og jakter selv med hundene sine. Også var det Norgesmesteren, da :) Apportering til vardag og fest Elsa Blomster og Lena Gunnarson er kjent for boka si "Apportering til vardag og fest", i tillegg til motiverende kurs hovedsaklig innen grunntrening av retriever og spaniel. Når det handler om apport, så er det gjerne disse to som blir anbefalt. Du finner hjemmesiden deres her. Og du kan høre en podcast med dem med Hannah Brannigan her. I tillegg til å reise rundt og holde kurs, har de en rekke onlinekurs der man kan velge om man ønsker oppfølging eller ei. Det er kurs innen blant annet jaktapportering, jaktfot, valp, vilthåndtering for apporterende fuglehund og innkalling. Begge deltar aktivt på jaktprøver og jakter med egne hunder. Her er en video som viser apporteringstrening. Det er forøvrig masse fine videoer på Youtube-kanalen deres. Fler retriever-ressurser Field Puppy +R er en helt ny nettbasert kursplattform som også vil ha en del gratis ressurser etter hvert. Jennifer Henion som holder disse kursene er inspirert av Susan Garret som mange kjenner til. Dette er også retrivertrening. Du finner nettsiden her. Ønsker du hjelp med retriever-trening i Oslo-området finner du Naomi Sund på Lahaugmoen Hundesenter. Lenger opp i landet på Sparbu, en mil fra Steinkjer, finner du Lyckelabben Hundeskole der Tone Noem holder kurs og privattimer. Den siste jeg vil nevne på denne fronten er Robert Milner, en godt voksen herremann fra statene. Han oppdaget belønningsbasert trening da han etter 11.september fikk oppdraget med å sette sammen og trene opp et redningsteam for FEMA (Federal Emergency Management Agency). Hundene på dette teamet skulle søke etter overlevende i sammenraste bygninger. På den tiden trente han "tradisjonelt", altså med korrigeringer og straff. Da han etter en gjennomgang av fremgangen fant ut at det tok dem 18 mnd å få fram en ferdig trent hund, revurderte han metodene sine og oppdaget klikkertrening. Han fløy hele teamet ut til et tre dagers klikkerseminar og leide så inn to trenere, Kathy Sdao og Steve White for mer undervisning. Da de implementerte de nye metodene, fant de ut at de hadde kuttet treningperioden fra 18 mnd til 6 mnd med klikkertrening. Dermed var han solgt. Han har siden utarbeidet et treningsprogram for fuglehunder basert på disse metodene. Han har også trent hunder til søk etter eksplosiver. Men ikke nok med det. Hva med en gratis bok? Du kan nemlig laste ned hans nyeste bok "Absolutely Positively Gundog Training" på hjemmesiden til kennelen hans Duckhill Kennels. Så jeg synes det er verdt å nevne denne generøse mannen, som også underviser brannmenn, politi og forsvar gratis dersom de er interessert i belønningsbasert trening. Og noen til på tampen Ja, jeg fant en unnskyldning for å ta med et bilde av Whisky :) .
Det finnes jo fler jakthunder enn fuglehunder. Nemlig mine favoritter :) Her er en god generell artikkel om trening av jakthund av en forfatter med elghund, men de samme prinsippene fungerer like godt på drever, dachs, støver osv. Driver du med utstilling av jakthunden din, kan du for eksempel få god hjelp av Anita Holm ved Positiv Hund. Hun kan også bistå med blant annet blodsporkurs. Takk! Enten du er nybegynner med din første hund eller mer dreven og nysgjerrig på belønningsbasert trening, så synes jeg du fortjener litt ros. Det kan kreve litt mot å prøve noe nytt i et miljø med godt etablerte tradisjoner eller legge om treningsstilen. Kan hende kan det være nyttig med litt veiledning også, så man kommer riktig igang. Jeg håper dere finner noe som kan være til hjelp her. Dette er ikke en uttømmende liste, men som de fleste vet er belønningsbasert jakthundtrening relativt nytt. Jeg ser med glede at kursene rundt omkring ofte blir fort fulle, så med tid og stunder blir det nok fler å lære av. Hva gjør man når man bor midt i skogen, i et hus der rådyrene gresser rundt hjørnet daglig og den nye hunden din viser seg å være redd for rådyr? Vel, her er det jeg gjorde, med godt resultat. Har du en hund med fryktproblematikk, anbefaler jeg at du søker hjelp hos en oppdatert atferdskonsulent. Hver hund trenger en individuelt tilpasset plan. Dette er Rayas plan. Det sier vel seg selv at en hund som er redd for noe som nærmest konstant befinner seg i nærmiljøet, ikke har det helt godt? Selv om Raya ut ifra rasene hun er blanding av, burde vært interessert i rådyr, så hadde hun av en eller annen grunn utviklet frykt istedet. Heldigvis hadde jeg fra før lært mye om de lokale rådyrenes atferd og bevegelsesmønstre av Kaisa, som var veldig opptatt av rådyr og meldte dem til meg. Så da jeg så at Raya nølte, stoppet eller viste stresstegn på visse steder, var det ganske lett å skjønne hva som var årsaken. Det var også knurring, bakoverbevegelse, lav kroppsholdning, ører bakover og søking inn til meg for støtte. I videoen under ser dere et eksempel. Det er rådyr i skogsholtet. Noe jeg så ut ifra Rayas reaksjon. Jeg ville ikke satt henne i den situasjonen med vilje. Det er ikke bare lett å jobbe med frykt for vilt, for jeg kunne jo ikke kontrollere hvor de var til hvilket tidspunkt. Jeg jobbet så godt jeg klarte med motbetinging. Dersom jeg oppdaget rådyrene før Raya gikk det greit, men ofte var de jo ikke synlige, så jeg måtte gjette ut ifra Rayas kroppsspråk når hun været dem. Det hjalp til en viss grad, men det holdt ikke. Viltlukta er oftest sterkest på morgenen og i skumringen, så det hjalp og å legge turene våre utenom disse tidene. Mindre sannsynlig å treffe på dyra, men absolutt ikke utelukket. I tillegg gikk vi tur andre steder, der det ikke var rådyr. Raya ble sjefen Det ble viktig å gi Raya full kontroll over turene våre. Hun fikk velge hvilken vei vi skulle gå, og lære seg at hun kunne si fra når hun ville snu. Noen hunder er veldig tydelige og kontante når de ikke vil gå lenger, men ikke Raya. Hun var veldig lett påvirkelig når det gjaldt å følge meg. Vanligvis er det å vise hunden hvilken retning jeg ønsker å gå med kun kroppsholdning noe jeg jobber mye med. Men nå ble det motsatt. Jeg måtte være diffus og ikke "peke ut" noen retning med kroppen for Raya. Hvis jeg tok et skritt i en retning, ville hun fort følge, selv om hun var usikker. Fordi hun ville være nær meg. Så jeg prøvde å stå og slenge litt viljeløst med kroppen, sidelengs på veien mens jeg ventet på det minste hint fra henne. Jeg gjorde dette hver gang hun nølte eller stoppet. Med det samme hun viste tegn på å ville gå et sted, fulgte jeg med. Etter hvert begynte jeg også å spørre om vi skulle snu. Hun skulle få føle at hun hadde kontroll og ikke ble presset opp i noe hun ikke taklet. I videoen under ser dere resultatet. Litt hjelp fra Mikkel So far, so good. Ting begynte å gå bedre. Men fremdeles var det steder hun ikke turte gå. På den tiden var jeg så "heldig" at jeg gikk på medisiner som gjorde at jeg gjerne var våken i femtida på morgenen. Jeg la merke til at reven gjerne lusket forbi på veien rundt den tida, i retning der Raya gjerne stoppet. Siden hun nå kunne gå tur om morgenen og i skumringen på andre steder, fikk jeg en idè. Raya elsker nemlig å spore rev. Hver eneste dag sjekker hun nye markeringer og spor og avføring og sporer gjerne i mange hundre meter hvis forholdene ligger til rette. Jeg har latt henne gjøre det, for å gi henne utløp for de naturlige anleggene hennes. Dessuten synes jeg det er utrolig moro å spore vilt selv. Hunder kan lære oss mye om atferden til dyr hvis vi følger med på alle sportegnenene de oppdager. Hva hvis Raya fikk komme ut og spore ferske revespor gjennom området hun ikke turte gå i? Kunne den positive opplevelsen av å spore rev, hjelpe til med å endre assosiasjonene til rådyr? Siden jeg stolte på min egen evne til å lese Raya, bestemte jeg meg for å forsøke. Tidlig neste morgen var det ut og se om hun plukket opp ferten. Det gjorde hun, og sporet reven fint over det rådyrtråkket hun ikke hadde villet passere. Snuste rundt og koste seg. Og bestemte så hvor resten av turen skulle gå. Jeg pushet henne ikke, lot henne jobbe helt selv. Samtidig var jeg obs fordi jeg ikke kunne være 100% sikker på at hun kanskje pushet seg selv litt for mye. Interessen for sporet kunne kanskje gjøre at hun overskred egne grenser istedenfor å bygge mestring. Men stort sett sporet hun det hun ville, og begynte også å ta meg med på sporing i deler av skogen hun ikke hadde villet gå i selv. Fordi hun holdt på med noe positivt og hun hadde lært at hun styrte hele showet selv. En gang i blant måtte jeg si stopp og snu, fordi hun ikke stoppet i tide selv, men stort sett fikset hun det fint og det skumle rådyrtråkket var ikke skummelt mer. I videoen under ser dere et eksempel der jeg stoppet henne og snudde. Her var hun litt for nysgjerrig for sitt eget beste. Jeg ønsket ikke at hun skulle havne i situasjoner hun ikke mestret og fikk dårlig læring. Dere ser hun stopper og nøler og søker inn til meg for støtte. Har du veldig god lyd, hører du og et knurr på slutten av videoen. Der snudde jeg oss. Så slik jobbet vi i en del måneder. Etter hvert begynte Raya å snuse på rådyrspor med interesse, og sto og været dem med avslappet kroppsholdning. Hun snudde seg og til meg en del ganger med forventningsfullt blikk, siden vi jo hadde jobbet med at rådyr=godbit. Jo mer interessert hun ble i dem, jo gladere ble jeg. Det høres kanskje merkelig ut, men jeg ønsker heller en trygg hund med jaktatferd enn en hund som er redd for nærmiljøet sitt. Dessuten jobbet jeg jo mye med positive interaksjoner med meg i nærheten av rådyrene, så sannsynligheten for at hun ville kunne ha fokus på meg økte. På slutten av sommeren var dette reaksjonen hennes på rådyr på den andre siden av jordet, som varselbjeffet, som de gjør. Jeg har henne i bånd og er på god avstand. Ønsker ikke å stresse rådyrene, men som sagt er de rundt oss hele tiden her. Legg merke til kroppsspråket til Raya. Hun er interessert, men holder vekten rett over bena, eller litt framover, ikke bakover. Det tyder på selvtillit, og hun kan både konsentrere seg om meg og enkelt kalles vekk fra rådyrene. Idag er Raya interessert dersom det er fersk rådyrlukt i området, hun kan synes det er gøy å spore dem. Hun reagerer ikke lenger med knurring og frykt dersom hun ser dem. Hun kan ha tendens til å ville løpe etter dersom de løper rett foran henne, derfor jobber jeg med innkallingstrening og start på melding og er nøye på hvor jeg har henne løs. Innkallingstrening med hunder med anlegg for jakt krever mye tid og innsats. I tillegg krever det mye tid lagt ned i å bygge en trygg og positiv relasjon med hunden. Idag kan jeg si at vi er heldige som får så mange muligheter til å jobbe med rådyr som forstyrrelse, i motsetning til for et år siden, da nærværet deres gjorde livet ganske komplisert. Her er Raya på ferskt rådyrspor. Legg merke til hvor vanskelig det er å få oppmerksomheten hennes. PS. I tillegg til dette har vi jobbet med å bygge selvtillit og mestring gjennom problemløsning, nosework, klikkertrening og miljøtrening. De fleste hunder med fryktproblematikk har godt av å få bygget selvtillit og mestring generelt, samt å få medbestemmelsesrett i eget liv. Et av de store nye elementene Raya måtte mestre mens hun var på Sørlandsferie var omgang med katt. Ifølge forrige eier hadde hun sett katt èn gang og da bare stirret på den litt. Hvilke erfaringer hun hadde fra det første hjemmet sitt, vet jeg ikke. Det lille jeg hadde sett selv tilsa at hun var nysgjerrig, men ikke mer enn på det meste annet. Jeg hadde heller ikke sett noen tegn til jaktatferd rundt katt. Nå skulle hun jo bo med to katter som er hundevante og i tillegg er dette noe Beate har erfaring med, så det ble tilrettelagt så godt som mulig for at det skulle gå bra: “ Vi visste ikke hvordan hun ville reagere på kattene så vi tilrettela med grinder og tilgang til plasser I høyden. Sperret av så de hadde gang, bad og gjesterom I fred med tilgang på vann og mat flere plasser. Da fikk kattene valgmuligheter og kunne velge å komme inn i stuen. Det viste seg å være effektivt for Raya også som ikke brydde seg om katten før de var på samme side av grinden.” Det var interessant å se hvor forskjellige Raya oppførte seg rundt katt i forhold til hund. Her er en video fra et av de første møtene. Legg merke til hvor hun legger kroppsvekten. Framover eller bakover? Ved hjelp av tiltakene Beate hadde satt på plass og hjelp til omdirigering, gikk det bedre og bedre. Noe av det første og viktigste en hund bør lære, er etter min mening en kontaktlyd som kan brukes til et hav av ting, for eksempel avbryte uønsket atferd. Så kan man omdirigere hunden til noe mer passende. Den kan også brukes til for eksempel båndtrening. Her ser dere Raya reagere på kontaktlyd når hun er litt for interessert i katten. Jeg bruker dette mye med Raya, og har dermed fått henne til å miste interessen for en rekke ting jeg ikke ønsker hun skal drive med. En av mine favoritt-tilbakemeldinger fra en kursdeltager var at hun hadde fått innøvd kontaktlyden så godt at hun av refleks hadde brukt den på en annen hund enn sin egen når den trengte omdirigering :) Stjerne i boka! Her er en video som viser innlæringen av kontaktlyd og forklarer noe av det du kan bruke den til. Takket være god tilrettelegging, hjelp fra tobeint og litt tid, gikk det seg fint til mellom kattene og Raya. Det ble en liten kattepote i ansiktet når hun var litt for nysgjerrig, men det brydde hun seg ikke mye om. Her ser dere forskjellen i kroppsspråket hennes fra den første videoen. Legg merke til hvilken vei hun logrer. Jeg er kjempetakknemlig for jobben som ble gjort for å få det til å fungere mellom Raya og kattene. Masse god trening for henne og naturligvis et kjempepluss med tanke på å både besøke og eventuelt bli passet av andre med katt. Nå er katter også forskjellige, så jeg har ingen garanti for at det går bra etter dette. Men det er veldig godt utgangspunkt for videre trening. Har du en hund som allerede jager katt, er det greit å søke hjelp av en oppdatert, moderne hundetrener eller atferdskonsulent. Kjenner du ikke til noen i ditt nærområde kan du ta en titt på denne listen. Der har jeg forsøkt å samle flinke folk fra hele landet. Jeg er velsignet med to hunder med sterkt jakt-instinkt, så dette er noe jeg har jobbet mye med å tøyle og forme. En av bøkene jeg er veldig glad i om temaet er Clarissa von Reinhardt sin bok "Chase!" Her er det mange gode tips som alle hundeeiere kunne ha godt av lese, ikke bare de som sliter med jaktatferd. Et av tipsene hennes er det jeg kaller "Se hva jeg fant!" Så jeg vil gjerne dele det med dere, og fortelle om hvordan jeg fikk se det fungere i praksis idag. Jeg har brukt å gispe som signal når jeg finner noe spennende, og det fant jeg ut idag at var veldig lurt. Du skjønner hva jeg mener når du leser oppskriften under.
Idag var vi godt uti skogen og plukket blåbær. Hundene hadde på seg langline og gikk og gnafset bær mens jeg brukte bærplukker. Med ett ser jeg opp og ser et rådyr kikke tilbake på meg, på tyve meters avstand. I hodet mitt så jeg for meg hvordan jeg måtte hive meg over langliner mens hundene bykset etter rådyret som løp. Jeg hadde ikke engang med meg super-innkallingsfløyta! Nei!! Så jeg snur meg og ser to hunder som stirrer oppmerksomt på meg. Hvorfor? Fordi jeg hadde gispet idet jeg så rådyret! Og for dem har det blitt et signal på å være oppmerksomme på meg. Så jeg skyndte meg å hive godbiter utover bakken i motsatt retning av rådyret, så det kunne sprette uforstyrret avgårde mens hundene hadde godbitsøk. Så nå vil jeg anbefale deg å trene inn den lyden du ville brukt dersom du oppdaget hunden din sin største forstyrrelse/trigger som oppmerksomhetslyd. Det er faktisk noe av det fantastiske Jennifer Titus som har laget Care-nettsiden som er spesielt for utagerende/reaktive hunder, anbefaler som signal for nød-u-sving. Den lyden du kanskje ikke er klar over at du lager, ufine voksenord er også tillatt :) Se hva jeg fant! Er man ute og går tur med hunden løs på spennende steder, kan det være fristende for hunden å vandre av gårde på oppdagelsesferd. Men vi kan gjøre forskjellige ting for å sørge for at hunden holder seg i nærheten av oss. En av dem er leken «Se hva jeg fant!» Enkelt forklart, så betyr det at du finner noe som hunden kommer til å synes er spennende. Hvis hunden erfarer at du er en kløpper på å finne morsomme ting, så vil den følge mer med på deg og holde seg i nærheten. Slik gjør du det: Dra ut der du tenker å gå tur med hunden, med lomma full av pølsebiter. Finn et tre med lave grener og fest pølsebitene på dem. Det kan være greit å feste noen biter litt høyt, så hunden ikke får tak i dem, men kan lukte at de er der. Dra så hjem og hent hunden. Sørg for at du kommer fram til pølsetreet først, og rop begeistret «Se hva jeg fant!» Hunden din vil sannsynligvis bli nysgjerrig og komme for å undersøke. Tenk så begeistret den blir når mor eller far har funnet en sånn skatt i skogen! Du er bare helt rå til å finne kule ting! Og så er du jo supersnill som hjelper til å få tak i de godbitene hunden ikke rekker opp til selv. Snakk om teamwork! Du kan også legge ut godbitsøk på bakken, eller stikke godbitene innenfor barken på nedfallstrær (sjekke at barken ikke er giftig for hund) eller inn i sprekker i steiner osv. Strengt tatt trenger du ikke bruke godbiter. Kanskje du finner en haug med elglort eller en gammel hatt eller et tomt fuglerede. Du har sikkert lagt merke til hva hunden din synes det er gøy å lukte på. Bruk det! |
Om meg
Bra! Hundetrening er en hundeskole som fremmer trening med belønningsbaserte (positive) metoder. Hundetrening skal være moro og enkelt, for eier og hund! Kategorier
All
Følg bloggen på Facebook
Arkiv
December 2023
|