"Nei!" brølte mannen idet han lente seg strengt over hunden som hadde hoppet på oss, bitt på oss, konstant prøvd å stjele mat fra bordet og tisset i sofaen den siste timen. Uten å nøle hoppet den lille hunden opp mot ansiktet hans og svarte med et tydelig "Grrruff!". Dette var øyeblikket jeg skjønte at Raya var hunden for meg.

Hunden jeg så hadde høy motivasjon for å tjene forsterkning, hun hadde stå-på vilje, hun prøvde hardt å løse problemer med de redskapene hun hadde og var lite mottagelig for korreksjoner. Det var slik hun burde være på grunn av rasemiksen.
I tillegg hadde hun vondt i magen sin, var tenåring, fikk ikke utløp for anleggene hun var født med og hadde ikke blitt lært hva folk ønsket av henne gjennom belønningsbasert trening.

Jeg kom til å tenke på det øyeblikket da jeg repeterte Jane Killions bok "When pigs fly! Training suksess with impossible dogs" Der har hun et avsnitt om hvorfor noen av oss foretrekker de hundene som ikke er "født med øyenkontakt" og finner ditt nærvær og samhandling med deg automatisk forsterkende. De som heller stikker nesa i  bakken, har drakamp med småtrær, finner miljøet rundt mye mer forsterkende enn deg, og som alltid har rampe-genet som man enten kan le av eller irritere seg grønn over.

De av oss som faller for disse individene vet gjerne (kanskje etter en ganske bratt læringskurve) at :"The Pigs Fly Dog is generally challenging for the exact reasons that we love him." - When Pigs Fly. Og deres driv og motivasjon og problemløsningsevne er veldig positive egenskaper om vi jobber med dem, ikke mot dem.

Selv snublet jeg inn i et slikt hundehold, da jeg plutselig satt med to jaktgale hunder og ikke snøring på hva det var eller hva jeg skulle gjøre med det. Den ene av dem ble ekspert på å ryke alt av seler, bånd, strikker, liner og metallfester, bare for å gjøre livet enda mer spennende.

Men så begynte jeg å lære. Jeg lærte om positiv forsterkning, tilrettelegging, hundespråk og klikkertrening. Men mest lærte jeg av hundene.
Whisky (drever) lærte meg at vi kunne få til det meste, så lenge jeg lyttet og respekterte ham, lot ham bruke hodet og lot ham styre showet.
Kaisa lærte meg at hun kunne melde vilt. Det var hennes idè, ikke min. Hun viste meg også at det ofte fungerte best om hun fikk stå litt i lukta eller følge sporet noen meter før hun kom til meg. Og hun lærte meg mye om sporing av vilt.
De siste årene var vi så på nett på tur i skogen at det slo meg helt ut da hun ble borte. Vi var partnere som samarbeidet for å finne vilt hver eneste dag. Og vi nøt det.

Så kom altså Raya. Hun er supersmart. Første gang jeg gikk tur alene med henne og hun startet med båndbiting (en gammel vane), tok det henne maks to minutter å skjønne at man kunne gå pent fordi jeg belønnet før hun rakk å bite i båndet. Senere brukte jeg båndet som draleke, for det er det hun liker best å ha drakamp med.
Hun elsker å følge nesa si, har høy kroppsintegritet, liker å stupe kråke i sofaen, responderer veldig dårlig på tvang, elsker å jage mus, stalke fugl og spore rev og grevling. Om jeg setter kriteriene feil, kan det komme biteraptuser eller hun jager halen sin. Hun elsker frivillig håndteringstrening med startknapp, der hun styrer alt selv.

Og så er hun en hund som elsker jakt, men av en eller annen grunn fremdeles ikke har blitt helt trygg i skog generelt. Hun liker ikke urskog, som vi bodde i. Hun trives tydelig bedre i villastrøket vi bor i nå, med masse hunder og folk og alle lydene og luktene som følger med. Hun har fremdeles behov for å få utløp for jaktanleggene sine, men det er derfor (delvis) vi driver med nosework.
Raya har også lært meg masse om sporing av vilt.

Noe som går igjen her er å jobbe med hunden, ikke mot. La dem ha medbestemmelsrett og valg. Lær dem at de kan gjøre ting som får deg til å gi dem fine greier eller eller gi dem tilgang til fine greier. Spill på lag, der hunden muligens kanskje er litt mer i førersetet enn deg i blant. (Det er ikke farlig, jeg lover.)
Aksepter at 100% lydighet og konformitet ikke er mulig. Og ærlig talt, hvem vil vel ha det fra en hund (et familiemedlem) uansett?! Le av nykkene, de iherdige forsøkene. Lær deg å sove med en hund oppå ansiktet din, en hund som tar puta først i senga og ikke skjønner hvorfor det ikke er selvølgelig at hun skal ha den. En hund som selv om hun ikke stjeler fra bordet, alltid håper på og strekker seg litt etter potetgullposen din. Kanskje idag er dagen det endelig skjer. At du endelig skjønner at den posen rettmessig er hennes. Bruk de ti minuttene det tar for henne å snuse de 15 meterne som mindfulness-trening.
Er du åpen for det, kommer du til å lære MASSE!

Muligens er det noen som steiler nå og tenker jeg har verdens mest ulydige hund. I så fall; ta en tur innom Youtube-kanalen, Facebook-siden eller Instagram-kontoen til Bra Hundetrening, så kan du vurdere det igjen. Det er det som er så flott. Man kan fint lære hunden det man ønsker og trenger, og fremdeles beholde gnisten, rampe-genet og la dem bestemme og ha valg.
Det er da disse Pigs Fly-hundene (umulige, utrenbare, vanskelige, utfordrende) blomstrer og man får mest mulig glede ut av samlivet med dem. Jeg er temmelig sikker på at det gjelder alle hunder forresten.

Jeg avslutter med et sitat fra boka igjen:
"Most people are attracted to "good" dogs, but there are those of us who just can't resist the dog who is always ready to cut a caper....A sense of humor and a flair for the ridiculous mean more to my day to day happiness than a dog who hangs on my wishes."

Igår var det et år siden Raya ble offisielt medlem av familien. Det har vært et lærerikt og innholdsrikt år. Jeg er glad for at jeg var forberedt på at ting ikke alltid går etter planen, for sånn ble det naturligvis. Jeg fikk en ME-diagnose for ti år siden og de to siste årene har jeg dessverre hatt en forverring der. I tillegg fikk jeg påvist en ny autoimmun sykdom høsten 2016, som har ført til at jeg har måttet kutte ut hundeskole-virksomheten. 2017 har vært preget behandling og tilbakefall av denne. Det har naturligvis også preget hvor mye trening jeg har fått gjennomført med Raya. Men en del har vi da fått gjort, og vi satser på at 2018 blir et bedre helseår.

Det første og viktigste som har skjedd er at vi har blitt kjent med hverandre og bygget tillit og bånd. Raya er en stor personlighet og både morsom og utfordrende å trene. Hun har en masse jakt i seg, elsker å spore og søke og skjønner raskt hva hun tjener på å gjøre. Noe som er bra samtidig som det gjør at jeg må være våken for ikke å forsterke feil ting. Hun elsker nemlig oppmerksomhet samtidig som hun manglet opplæring i det meste. Så for eksempel avledning har jeg brent meg på. Bedre å være i forkant og unngå at atferden jeg ikke ønsker oppstår og forsterke alternativ atferd.

Kvaliteten på kontakten og treningen oss imellom er avhengig av at jeg lytter til og respekterer Raya. Å få ha valgmuligheter og bestemmelsesrett er utrolig viktig for henne.Jeg, som alle andre, er bare mennesklig, og det hender jeg blir frustrert, utålmodig eller har dårlige dager med lite eller ingen energi og overskudd. På sånne dager er det best å unngå å sette meg selv i situasjoner som kan være krevende oss imellom, men heller drive med enkle ting. For selv om Raya er tydelig på når jeg tuller og jeg prøver å lytte, så vil jeg jo ikke at hun skal trenge å oppleve det så ofte. Dessuten slipper jeg dårlig samvittighet og stresshormoner.

Vi har jobbet mye med roligtrening, inne og ute, for det var fullstendig mangelvare. Ofte bruker man bånd for å hjelpe hunden med å roe ned, men Raya begynte bare å bite i bånd, langline, sele eller hender som prøvde å holde henne fast. Så å forsterke ting som å legge seg eller sitte eller stå rolig var veien vi måtte gå. Å tilby ting å tygge på hjalp også.
Hun måtte bare lære at det gikk an å ha kroppen i ro. Det viste seg at det hjalp raskt. Raya ante bare ikke hva hun skulle gjøre, så hun måtte lære det. Etter hvert gikk det an å bruke bånd til å roe ned også. Første gangen hun la seg ned ute ved siden av meg var jeg sååå utrolig fornøyd. Selv om det bare varte noen sekunder. Alle skritt i riktig retning er framskritt. Nå går hun og legger seg av seg selv både ute og inne og raptusene kommer bare iblant.

Raya har også lært seg å være alene hjemme. Dette brukte jeg vel et par måneder på, Vi er oppe i fire timer, etter å ha stått stille på rundt tre en stund.
Jeg er alltid ekstra fornøyd når jeg kommer hjem og hun ikke kommer og møter meg ved døra fordi hun ligger og sover :)

Bilkjøring har vært en utfordring. Raya har nemlig en sensitiv mage og forallergi. Dersom hun får i seg noe ikke helt bra og samtidig opplever noe ekstra stressende, blir hun bilsyk og engstelig idet bilen begynner å bevege seg. Det er i hvert fall teorien så langt.
I utgangspunktet har jeg brukt mye tid på å venne henne til bur og bilkjøring, med korte turer, frivillig hopping inn og ut av bur, hyggelige ting i buret, motbetinging, skjerming for utsyn og medisin mot bilsyke ved oppbluss. Det går heldigvis relativt raskt å komme tilbake til normalen i bil etter en mage-episode nå. Jeg regner med det er fordi vi har lagt et så solid grunnlag med positive opplevelser i den forbindelsen.

Vi har vært mye ute og miljøtrent, og Raya viser klart at hun trives aller best i mer bebodde strøk. Jeg synes hun har blitt mye bedre i forhold til andre hunder også, selv om vi absolutt har mye trening igjen. Raya vil helst bort til de fleste hunder. Delvis fordi hun liker mange andre hunder men jeg tror også hun kjører litt samme taktikk som Whisky gjorde. Å vise at hun er vennlig innstilt ved lekeinvitter osv også når hun er usikker for å unngå konflikt. Raya er veldig "tulle rundt" typen når hun ikke helt vet hva hun skal gjøre. Noe som fort blir feiltolket av folk som at hun vil leke.

En ganske stor overraskelse var at Raya var redd for rådyr. To av rasene hun er blanding av, brukes jo til jakt på hjortedyr. Men hun reagerte helt klart på både lukt og syn av dem. Alpakka og llama vennet hun seg derimot til iløpet av få minutter.
Det går ikke an å unngå rådyr her hvor vi bor. De går rundt huset og beiter, har tråkk overalt og det går nesten ikke en dag uten at man ser et eller fler av dem. Kaisa lærte meg heldigvis hvor tråkkene går og hvor de pleide å oppholde seg ved meldingen vi jobbet fram, så det hjalp meg en del med Raya.
Nå har vi kommet dit at hun gjerne følger ferske rådyrspor og ikke knurrer når hun ser dem. Hun reagerer mer med jaktatferd enn frykt nå, så jeg har såvidt startet trening på melding av rådyr med henne også. Jaktatferd jobber jeg gjerne med, jeg har jo en jakthund. Jeg vil ikke at hunden min skal være redd for nærmiljøet sitt.

Vi har fått gått et par kurs i Nosework og deltatt på Nosework-camp i løpet av året. Raya elsker det, og jeg blir også i godt humør av å se henne jobbe med noe hun elsker og har anlegg for. Forhåpentligvis kan vi få konkurrert i løpet av 2018, jun for moro skyld. Vi har ikke bestått Luktgjenkjenningstesten ennå, så det er pri 1.
Her er det også utfordringer i forhold til treningen, men det var jo faktisk nettopp en slik hund jeg ønsket meg. En som er smart, problemløser og krever kreativitet og konsentrasjon.

Vi har også jobbet med innkalling, siden det er utrolig viktig. Spesielt med en hund med anlegg for jakt. På filmen her ser dere noen eksempler, blant annet innkalling fra musejakt og hestemøkk. Jeg er kresen på når jeg tar av langlinen, siden det er ulv i området vi bor i.

Jeg kunne skrevet veldig mye om det som har skjedd, men hovedsakene er oppsummert her. Raya var for eksempel på Sørlandseventyr mens jeg var innlagt på sykehus noen dager og vi har klart å karre oss på et par teltturer.

Raya er en utrolig morsom, tøff, sensitiv, smart og kosete frøken. Jeg smelter litt hver gang hun dytter nesen på leggen min for å si fra at hun er i nærheten, kommer med en leke for å ha drakamp, stikker snuten i halsgrropen min på natta fordi hun vil under dyna eller kravler oppå meg i sofaen for å kose. Intimsfære er et fremmedord for Raya når det gjelder andre :)
Jeg gleder meg til vi blir enda bedre kjent og vokser sammen. Hun har allerede lært meg masse, både om seg, trening og meg selv. Det er vel det beste med gode vennskap; å lære av og med hverandre, å bli godtatt for den man er uten krav. Å stole på og å le sammen. Det siste året har vært virkelig tøft for meg, og Raya har definitivt vært et høydepunkt og en drivkraft framover hver dag.

Jeg er kjempetakknemlig for jobben som ble gjort for å få det til å fungere mellom Raya og kattene. Masse god trening for henne og naturligvis et kjempepluss med tanke på å både besøke og eventuelt bli passet av andre med katt. Nå er katter også forskjellige, så jeg har ingen garanti for at det går bra etter dette. Men det er veldig godt utgangspunkt for videre trening.


Har du en hund som allerede jager katt, er det greit å søke hjelp av en oppdatert, moderne hundetrener eller atferdskonsulent. Kjenner du ikke til noen i ditt nærområde kan du ta en titt på denne listen. Der har jeg forsøkt å samle flinke folk fra hele landet.

Ting går ikke alltid etter planen. Jeg hadde tenkt at dere skulle få hyppige oppdateringer om Raya og trening denne våren, men istedet har jeg vært syk. Det har vært lite overskudd til noe annet enn å prøve å takle hverdagen og hvile. I slutten av mai måtte jeg legges inn på sykehus noen dager og heldigvis for meg fikk Raya være hos mine hundetrenerkollegaer ved Hundeskolen Syd i Mandal i den tiden. I en perfekt verden skulle vi ha brukt mye mere tid på at de skulle bli kjent, tilvenning osv, men sånn er ikke alltid livet.
Men siden det ble både filmet og fotografert mens hun var der, tenkte jeg at dere skulle få ta del i eventyrene hennes på Sørlandet i det minste.

Ja, jeg kjørte henne til Mandal for å sikre at hun fikk best mulig pass. Vi forsøkte å få til pass her i området, men det skal ikke gå ut over noen andres hunder når min trenger pass. Og Raya kan være en ganske intens tenåring som trenger mer øving på sosial omgang. Så jeg er kjempetakknemlig for veldig snille folk som forsøkte, men dessverre var ikke hundene noen god match. Ikke på dette tidspunktet i hvert fall.

Noe som var fint med at hun fikk være i Mandal, er at hun gjenkjente metoder og væremåte der i forhold til hos meg når det gjaldt både omdirigering og hjelp til å roe ned og tålmodighet. Jeg visste og at hun ville bli forstått og at signalene hennes ville bli respektert.

Men det var mye nytt for henne naturligvis. Nye hunder, mennesker, nytt miljø og ikke minst katter. Og jeg var borte. Jeg bad om og fikk en liten oppsummering fra Beate om oppholdet. Både fordi det alltid er bra å få observasjoner og innsikter fra andre fagfolk når det gjelder egen hund, og for at dere skulle få et realistisk bilde av ting.

Før jeg dro hadde vi gått tur med avstand med Arja kvelden i forveien, i tillegg til at hun fikk hilse på Storm og komme inn der hun skulle bo. Beate hadde ordnet med grinder og sikring av hage så hundene kunne skilles av for at de voksne hundene skulle få fred når det trengtes. Det var og tilrettelagt for at kattene skulle trives så godt som mulig. Raya og kattene får sitt eget innlegg.

Dagen jeg reiste gikk vi tur med avstand med Arja, Storm og Raya. Raya var kjempeinteressert i de to store huskyene og pep som en valp etter å komme bort til dem. Heltedyrkelse på høyt nivå :) Men som nevnt betød ikke det at hun klarte å omgås dem på rolig og høflig vis med det samme.

Her er litt om første dagen etter at jeg dro:

“Vi slapp hundene inn fra hagen. Raya var rimelig intens så hun fikk på bånd. Hun roet seg ned et hakk og etter en halvtime sov hun litt. Første dagen gikk hun med sele hele tiden så det var mulighet for å stoppe henne eller ha på bånd som hjelp til å roe seg ned.
Hun brukte mye tid på å observere de andre hundene. Hun hoppet ned på gulvet etterhvert og la seg nærme Arja for sosial søvn. Innimellom hadde hun behov for hjelp til å roe seg ned. Hun syns ofte det var deilig å få på båndet. Arja og Storm syns hvertfall det var deilig når hun fikk på båndet og la seg til å sove. Det er slitsomt med en språksvak ungdom i hus.

Jeg var spent på å se hvor stort utslag reising, nytt miljø, hunder, mennesker, forandring I rutiner osv ville gjøre på de eksisterende atferdsutfordringene hennes. Jeg ble overrasket over at det ikke var mer. På kvelden kom en klassisk runde med reaksjon på alt som hadde skjedd. Det var noen få minutter med bytte fingrer og fjes mot en leke før stakkaren sloknet. Hun var utslitt og kunne ikke uttrykke dette på en annen måte.”

Arja foretrakk å dra på ferie da hun forstod at masekråka skulle bli boende en stund. Et valg som ble respektert naturligvis. Men ikke før hun hadde fått sjansen til å lære Raya litt om hunde-etikette. Som her rundt mat. Det er nemlig frekt å prøve å ta ting en annen hund har. Men det er sånt som må læres.

Jeg er veldig glad for at jeg har lagt ned så mye tid på å gjøre bilburet til et trygt sted der Raya kan slappe av og være alene, for hun knyttet seg fort til Beate og ble dermed liggende i buret sitt i hennes bil når de hadde kurs eller privattimer. Å etterlate henne med samboeren fungerte ikke dessverre. Ikke så rart med tanke på at hun er omplassert to ganger. Hun fant seg et trygt anker og ville være i nærheten av henne. Det sier jo naturligvis også mye om Beate.

Jeg er ikke tilhenger av bur innendørs, men absolutt i bil og for å forberede hunden på eventuelle opphold hos f eks veterinær.

Det ble også et par hviledager på frøkna, siden det var veldig mange nye inntrykk å fordøye, og det krever faktisk sitt, det og.

Jeg kan love at det var godt å få beskjed om at jeg skulle skrives ut så jeg kunne hive meg i bilen og dra ned til rampen. Åh, som jeg savnet henne!

Jeg møtte igjen en frøken som tydeligvis hadde det og hadde hatt det bra. Og det inntrykket fikk jeg bekreftet da vi kom hjem dagen etter også. Hun hadde klart vokst på opplevelsen. Og da hun kom hit var det tydelig at hun skjønte at det var dette som er hjemme og at hun hører til her. Med meg.
Det var litt tilvenning til rutinene våre igjen og noen raptuser de følgende dagene, men jeg så og en frøken som uttrykte seg klarere og stolte enda mer på at hun ble hørt. Hun hadde jo opplevd både fler mennesker som gikk inn for å forstå henne og hunder som viste henne hvordan hun skulle bruke språket sitt. Hun hadde mestret masse!

Jeg har lyst til å ta med litt mer fra oppsummeringen jeg fikk. For det sier litt om den flotte unge damen Raya er og hvilke egenskaper hun har. I tillegg sier det noe om kompetansen til jentene ved Hundeskolen Syd:

“Etter mye erfaring med omplasseringshunder ble jeg positivt overrasket over hvor langt dere har kommet på så kort tid! At hun roet seg så fort på ny plass i et så forskjellig miljø med hunder og katter rundt seg hele dagen. Nye rutiner. All lærdom Arja introduserte for frøkna fra sosiale koder, lek på en fin måte, roe seg ned sammen med andre hunder, høflighet rundt mat osv. Interessant å se hvordan hundene velger å gi andre hunder muligheten til å lære. Tålmodigheten de har og evnen til å gi de lov til å gjøre feil og veilede fremfor å irrettesette.

Det er langt imellom hver gang jeg møter ei så ung og miljøsterk frøken som er så rolig og trygg i nye omgivelser. Her hadde hun en flott avbalansert måte å forholde seg til ting på. Passelig nysgjerrig, men ikke overivrig, foruten rundt hundene når hun eeegentlig var litt sliten.
Det desidert beste med Raya at hun er så lykkelig og trygg. Alt er en ny opplevelse, på en sunn måte.”

Jeg ville ikke nøle et sekund med å overlate Raya til dem igjen.
Vil du vite mer om dem eller trenger du hjelp med atferdsproblematikk eller leter kurs i Agder-området, kan du gå inn på www.hundeskolensyd.com.

Jeg visste at Raya hadde for vane å bite i en del situasjoner da hun kom til meg. Men jeg må innrømme at graden av det tok meg på senga. Og jeg er veldig glad for at jeg har trening med hunder som biter fra før og hadde flere teknikker å ty til. Vi er fremdeles ikke 100% i mål, men det er ekstremt mye bedre enn for 6 uker siden. Jeg vil si at vi har 95% suksess nå.
Det er greit å huske på at Raya sannsynligvis hadde fått øve seg på denne bitingen det meste av sitt 14 mnd lange liv da hun flyttet inn. Og det første jeg måtte finne ut var HVORFOR hun bet. Dette hadde nemlig blitt en form for kommunikasjon for henne. Eller et forsøk på å kommunisere en hel masse. Hun forsøkte å uttrykke behovene hun hadde.

Raya bet:

• På grunn av stress. Det bikket over for henne ganske ofte i starten, noe som ikke er rart når man er omplasseringshund for andre gang. Og for henne var det naturlig å ty til biting da. Andre ville kanskje bjeffet eller tygget inventar.
• Hun ville ha nærhet og oppmerksomhet. Men hun ante ikke hvordan hun skulle be om det på en høflig rolig måte. Muligens har hun fått mye oppmerksomhet for biting, og all oppmerksomhet er god oppmerksomhet hvis man får for lite.
• På grunn av frustrasjon. Når hun ikke forsto / uklare (feil) kriterier i trening eller ikke mestret en situasjon.
• Ingen hadde lært henne å omgås folk på rolig, høflig vis. Istedenfor ble det mye nei og fy, noe som gjerne kan gire opp en hund som Raya istedenfor å stoppe atferden. Det samme gjelder å hyle hvis hun bet. Funker ikke på alle hunder, men kan rett og slett ha motsatt effekt.
• Når hun måtte på do. Raya var ikke 100% husren da hun kom, og jeg er veldig usikker på om man har fulgt godt nok med tidligere hvis hun f eks har gått til døren fordi hun måtte ut.
• Biting i bånd og det meste man bar i hendene. Igjen dette har hun nok lært at hun får oppmerksomhet (kjeft) for.
• Feil aktivisering. Hun fikk for lite mental aktivisering og mye løping etter ball og herjing.
• For å få tak i maten mennesker hadde. Hun bet, krafset, hoppet og prøvde å bryte seg fram.

I tillegg bet hun fort i hendene mine når vi lekte med leker.

Den første kvelden
Her spilte helt klart stress en stor rolle, men jeg tror også hun ble satt veldig ut av å skulle få sove i samme seng som et menneske. Hun ønsket jo nærhet, men var sannsynligvis vant til å få dette ved å bite og herje og mase.
Det tok nemlig 40 minutter å legge seg den kvelden. Hver gang jeg la meg i sengen, hoppet hun opp og begynte å bite, krafse og hoppe over hele meg. Det hjalp ikke å bare stå opp fra sengen. Jeg måtte rett og slett gå ut av rommet og stå utenfor kompostgrinden jeg hadde satt der i noen få sekunder, før jeg prøvde å gå inn igjen. Hun kunne altså se meg, jeg lukket ikke døren. Det ville vært veldig hardt for en fersk omplasseringshund. I tillegg hadde jeg en leke jeg prøvde å omdirigere bitingen på hver gang jeg la meg.
Som nevnt tidligere ble jeg overrasket over graden av dette, men jeg har vært borti lignende hunder før heldigvis.
Etter hvert roet hun seg litt. Hun tygget mer og mer på leken, og til sist la hun seg ned inntil bena mine. Vi var i mål!!!
Kvelden etter brukte vi 5 minutter på samme prosedyren, og kvelden etter måtte jeg bare reise meg en gang. Så kunne vi legge oss på normalt vis. Og det var en liten frøken som helst ville sove i armene mine da. Det fikk hun naturligvis lov til.
Jeg er ikke glad i timeout, men her følte jeg at det var nødvendig dessverre. For å hindre at hun giret seg mer opp,  hindre henne i å få øvet seg mer på denne atferden og rett og slett beskytte meg selv.

Her lærer Raya at hvis hun slipper leken og venter til mitt signal med å ta den, starter leken igjen.

Nå har Raya lært at hun kan gå til døren når hun må ut, eller hun kan komme å se på meg. Det hender det blir en liten raptus, men da er det bare rett ut, og så er vi ferdig med det.
Hun løper rundt med lekene sine hvis hun føler for å avreagere  og legger seg ganske ofte med et tyggebein.
Får hun en raptus i sofaen så tar hun fort leken eller tyggebeinet hun blir tilbudt, men det er sjelden hun får slike raptuser.
Flagrende klær  er helt ok, men vi må øve mer på ting jeg bærer i hendene. Jeg har rett og slett ikke prioritert akkurat det så mye.
Hun legger seg rolig med meg i sengen. Ingen antydning til masing eller biting lenger.
Det med å ikke bite i båndet begynte jeg faktisk å trene på første gangen jeg gikk tur med henne der hun bodde før. Og da gikk hun pent i løpet av få minutter siden hun skjønte at det gav belønning.
Vil hun ha oppmerksomhet kommer hun og ser på meg, finner en leke eller stiller eller legger seg oppå meg. Vi kan nok finpusse det litt, men hun har skjønt at hun ikke trenger å bite for å få oppmerksomhet.
Tiggingen må vi også jobbe mer med, men hun er mye bedre nå og legger seg oftere og oftere på litt avstand etter en stund med stoppende håndsignal.

Så som oppsummering er jeg veldig fornøyd med fremgangen til Raya. Vi fortsetter jobbingen. Jeg skal ikke late som at jeg ikke har blitt frustrert, oppgitt og utålmodig iblant. Jeg er bare et menneske. Men da var det å huske på å ta et skritt tilbake og puste med magen og minne seg selv om at hun ikke gjør slike ting for  være slem, ufin, frekk eller noe annet. Hun har ikke fått den opplæringen hun burde ha hatt eller den aktiviseringen som passet. Jeg forstår også at dette kunne bli for mye for hennes tidligere eiere.
Hun oppfører seg egentlig akkurat som hun skal ifølge raseblandingen, men det er nok greit å ønske seg terrier/drever/ungarsk vizsla og like egenskapene de har med seg :)

Tillegg: I det halvannet året som har gått siden dette ble skrevet, har vi fått jobbet bort alle problemstillingene her i tillegg til en del annet.