Du har helt sikkert hørt at du bør trene på håndtering av hunden din. Men hva betyr egentlig det? Det finnes nok like mange meninger om hvordan du skal trene hunden til å kunne bli håndtert som det finnes om hundetreningsmetoder. Selv lærte jeg av den beste læreren jeg kunne få. Hunden min. Noen hunder er verdens enkleste når det gjelder å få kikke i ørene, munnen, klippe klør osv. Kaisa var slik. Eller rettere sagt, fikk hun en godbit etterpå, så kunne det meste gå bra. På veterinærkontoret pleide hun vanligvis å hoppe ned fra bordet og gå bort og sette seg ved benken der godbitkrukka hans sto. Og hun fikk naturligvis. Hun visste også å vinke til veterinærassistenter for å få belønning. Smart jente!
Men med Whisky var det annerledes. Selv med en person som lokket med godbiter mens den andre prøvde å klippe klør, var det vanskelig. Han trakk vekk labben og prøvde å komme unna. Å bli holdt fast for blodprøver var en slåsskamp. Jeg må dessverre innrømme at han ble tvangsholdt ved flere anledninger og ved et tilfelle satte veterinæren på ham snutebånd i tillegg. Selv om han ikke prøvde å bite, han fikk panikk og prøvde å vri seg unna. Neste gang han kom til den klinikken fikk han stressdiarè rett innenfor døra. Han husket. Veterinæren avfeide det med at hunder ikke ble stresset slik som vi blir. På det tidspunktet hadde jeg begynt å lære litt om hund og atferd, så det var siste gang vi dro til den klinikken. Jeg visste hen tok feil. For Whisky hadde lært. Han hadde lært at veterinærklinikk=fryktelige skumle ting. Whisky var egentlig veldig klar: min kropp, jeg bestemmer! Det burde jo være en selvfølge, men av en eller annen grunn er det ikke det når det gjelder hunder. Veldig mange tobeinte tar oss til rette og overkjører hunden som forventes å bare finne seg i det. Endelig begynte jeg å lytte til ham og startet treningen fra scratch med ham som sjefen. Jeg hadde lært meg en del om hundespråk og det var en uvurdelig hjelp. Jeg startet med kloklipp-trening ved å lære ham å gi labb for godbit. Når han gav meg labben kunne jeg håndtere labben et halvt sekund og slippe den før han dro den vekk selv. Ville han dra den vekk, fikk han det. Alle de minste tegn på stress eller ønske om avstand ble lyttet til, som å snu på hodet, legge ørene bakover, lene seg vekk, spenning i ansiktsmuskulaturen osv. For hver repetisjon, fikk han godbit. Det hjalp med å bygge positive assosiasjoner til håndteringen. Vi jobbet også med labbetarget på klotanga. Det handlet om å bygge tillit. Han måtte erfare mange ganger at jeg lyttet til ham og ikke gjorde ham vondt. Han var alltid løs og kunne gå sin vei om han ville. Det gikk i hans tempo. Hadde dette vært idag, hadde jeg brukt startknapp-trening med ham. Jeg er 100% sikker på at han hadde elsket det og tatt det kjapt. Snuser og koser seg på klinikken. I denne perioden fikk han heller sove om vi f eks måtte ta blodprøver. Ellers opplevde han bare trening på veterinærklinikker. Han fikk gå inn, snuse masse rundt, få godbiter og trene litt med meg på f eks kontaktlyd. Kaisa var relativt ofte hos veterinæren pga blant annet hudproblematikk, vonde hofter og regelmessige blodprøver pga medisinering. Stort sett fikk Whisky være med inn da og satt med meg eller snuste rundt på undersøkelsesrommet. Her vanket det også godbiter og kos, og i og med at Kaisa stort sett var rolig, ble det også god trening.
Med tiden kom begge hundene løpende og sto og ventet på sin tur ved kloklipp. Børsting, flåttfjerning og generelt stell gikk lett. Da det til sist ble behov for Whisky selv å dra en del til veterinæren gikk det utrolig bra. Han sto rolig mens det ble tatt nåleprøver av kuler, fikk akupunktur og massasje. Han logret og trakk inn på klinikken og da vi var på helgekurs i myoterapi/hundens bevegelser var det lett for meg å rekke opp hånda da det var behov for en demohund som kunne håndteres enkelt og vises øvelser med. Demohund på helgekurs. Fokus framover mot meg mens Julia Robertson håndterer. Da den siste turen Whisky noen gang tok til en veterinær kom veldig overraskende på, logret han og snuste seg inn og ville undersøke lokalet. Selv om han hadde en stor svulst på milten som hadde sprukket, hadde indre blødninger og uhelbredelig kreft i leveren, viste han tegn på nysgjerrighet og glede da han kom til klinikken. I ettertid er jeg utrolig takknemlig for at jeg hadde lagt så mye i treningen. Tenk om han hadde hatt panikk for veterinærklinikker fremdeles. Det er mye jeg gjerne skulle gjort annerledes, men det var en riktig prioritering. Så hva var det Whisky lærte meg om håndtering?
For tips om håndteringstrening, se videoer på min Facebook-side og Youtube-kanal.
0 Comments
Hvordan motivere hunden til å jobbe for deg? Hunder er ganske enkle. De jobber enten for å oppnå noe hyggelig eller unngå noe ubehagelig. Innen hundevennlig hundetrening benytter vi oss av det som kalles positiv forsterkning. Det vil si at vi belønner hunden med noe den vil ha, for at den skal gjøre mer av det vi ønsker. (Positiv som i pluss, vi legger til noe) Ønsker vi for eksempel å lære hunden å sitte, får hunden godbit idet den setter seg. Dette vil øke sannsynligheten for at hunden vil sette seg igjen, fordi den etter hvert forstår at å sette seg, er noe som kan føre til noe positivt. Et eksempel på positiv forsterkning fra hverdagen vår vil være når noen trykker «liker» på noe du legger ut på Facebook, Instagram osv. Du får lyst til å gjøre det igjen, sannsynligheten for at du vil poste igjen øker. Etter hvert som hunden forstår hva vi ønsker, legger vi på et signal, for eksempel en håndbevegelse eller et ord, for å kunne be hunden om å gjøre noe for oss. NB! Hvis atferden vi ønsker å forsterke ikke øker i sannsynlighet, har den ikke blitt positivt forsterket! Sjekk kriterier, belønningsfrekvens og kvalitet på belønningen og prøv igjen. Du kan lese mer om dette her. Hunder gjør det som lønner seg. Hvis hunden har opparbeidet seg vaner du ikke setter pris på, er det fordi hunden har fått noe igjen for det. En hund som maser, har kanskje fått tilsnakk når den gjør det, og dermed fått akkurat det den ba om, nemlig oppmerksomhet. En hund som trekker i båndet og eier følger etter, har oppnådd å komme framover og derfor vil båndtrekkingen fortsette, så lenge resultatet er at hunden kommer framover. Masingen og båndtrekkingen har blitt forsterket. I stedet bør vi lære hunden hva vi ønsker den skal gjøre. Vi kan for eksempel lære hunden at den kommer framover hvis den går med slakt bånd, ved å belønne dette og unngå at båndet blir stramt. Vi kan også lære hunden at den får oppmerksomhet hvis den er rolig og høflig ved å belønne det og sørge for å oppfylle behovet som hunden uttrykker ved å mase. Da forsterker vi i stedet oppførsel vi liker og vil ha mer av. Det er alltid en grunn til at hunder gjør ting, masing kan ofte komme av at hunden ikke har lært en alternativ måte å bli hørt på. Vi bruker også til en viss grad det som kalles negativ straff. Det betyr at vi fjerner noe hunden vil ha for at en atferd skal forekomme sjeldnere. (Negativ som i minus.) Som for eksempel hvis hunden hopper for å få oppmerksomhet, snur vi ryggen til og overser den. Vi tar bort det hunden vil ha (oppmerksomhet), så hunden hopper mindre. Eller når vi lærer hunden impulskontroll, fjerner vi godbiten hvis hunden ikke klarer å vente. Det er viktig å fokusere på å lære det vi ønsker hunden skal gjøre, framfor å benytte negativ straff. Hunden som hopper, kan lære å holde alle fire bena på bakken for eksempel. Og dersom hunden ikke klarer å motstå godbiten når vi trener impulskontroll, holder vi godbiten lenger unna, så hunden lykkes. I videoen under ser du hvordan treneren belønner ønsket atferd og bruker minimalt med negativ straff (snu seg vekk) ved å legge opp til at valpen lykkes ved hyppig belønning og gradvis økende vanskelighetsgrad. Et annet grunnleggende prinsipp innen hundevennlig hundetrening er tilrettelegging : Vi legger opp til at alt i omgivelsene ligger til rette for at hunden skal gjøre ting vi kan belønne og liker. Et eksempel: For å gjøre sannsynligheten større for at valpen skal klare å fokusere på oss, øker vi avstanden til de andre valpene så de blir mindre interessante for vår valp. Etter hvert som valpen vår blir flinkere til å fokusere på oss, kan vi minske avstanden til de andre valpene. Valpesikring av inventar er et annet eksempel på tilrettelegging. Vi legger opp til at valpen ikke får muligheten til å tygge på feil ting ved å fjerne dem og gi valpen akseptable alternativer. Vi bruker også det som kalles omdirigering. Hvis hunden gjør noe vi ikke ønsker/er på vei til å gjøre noe vi ikke ønsker, bruker vi kontaktlyd og gir den noe annet å gjøre i stedet. En bonus med å jobbe uten ubehag for hunden, er at hunden etter hvert vil tilby ting av seg selv som den har lært at vi liker. Vi får en kreativ, nysgjerrig hund. En hund som har en lang rekke erfaringer med positiv respons fra deg, vil også få et veldig positivt forhold til deg. Den trenger ikke bekymre seg for å gjøre feil, siden du legger opp til at den lykkes og "feil" fører til at du revurderer kriteriene dine, og ikke legger ansvaret på hunden. Grunnen til at vi har gått bort ifra å benytte ubehag i hundetrening er at det finnes mange potensielle negative bivirkninger som vi ikke kjente til tidligere:
Straff trenger ikke å være fysisk irettesettelse. Det kan være truende kroppsholdning eller stemmebruk eller å stirre på hunden. Selv om du ikke mener du bruker ubehag, er det hundens reaksjon som avgjør om det er skremmende eller vondt for den. Se på hundens kroppspråk for å avgjøre hvordan den oppfatter det du gjør. Noen hunder kan tåle ubehag i trening bedre enn andre, men er det verdt risikoen? Derfor bruker vi heller belønningsbasert trening i dag. Da får vi en nysgjerrig, lærevillig og trygg hund, som stoler på mennesker og bygger positive assosiasjoner til omverden. I tillegg slipper du som eier å være sint med hunden. Det kan være greit å huske på at hver eneste gang du belønner hunden din for å ha gjort noe riktig, belønner du også deg selv for at du har lagt opp treningen bra! Den eneste feilmeldingen hunden får under denne typen trening, er enten ignorering eller at belønningen uteblir. Hvis du er usikker på en metode, prøv å tenke gjennom:
Hvordan lese hundens stressnivå under trening For å få til effektiv trening som er moro for både deg og hunden, må vi kunne lese hvordan treningen oppfattes av hunden. Her får du noen tips til hva vi ønsker å se:
I videoen under ser dere et eksempel på ro/miljøtrening med passe avstand til forstyrrelser. Raya kan sitte i ro med slakt bånd, tar lett kontakt med meg og tar godbiter lett. I videoen under ser dere et eksempel på en hund som har det gøy under trening. Tegn på at treningen ikke er optimal:
Ting som kan påvirke hvordan hunden oppfatter treningen kan være:
Kilder Lydighetstrening i teori og praksis - Køste/Egtvedt Stress in Dogs - Scholz/von Reinhardt På talefot med hunden - Rugaas Hundens språk og atferd - Handelman Dogmantics Dog Training https://www.companionanimalpsychology.com/p/resources.html Hva gjør man når man bor midt i skogen, i et hus der rådyrene gresser rundt hjørnet daglig og den nye hunden din viser seg å være redd for rådyr? Vel, her er det jeg gjorde, med godt resultat. Har du en hund med fryktproblematikk, anbefaler jeg at du søker hjelp hos en oppdatert atferdskonsulent. Hver hund trenger en individuelt tilpasset plan. Dette er Rayas plan. Det sier vel seg selv at en hund som er redd for noe som nærmest konstant befinner seg i nærmiljøet, ikke har det helt godt? Selv om Raya ut ifra rasene hun er blanding av, burde vært interessert i rådyr, så hadde hun av en eller annen grunn utviklet frykt istedet. Heldigvis hadde jeg fra før lært mye om de lokale rådyrenes atferd og bevegelsesmønstre av Kaisa, som var veldig opptatt av rådyr og meldte dem til meg. Så da jeg så at Raya nølte, stoppet eller viste stresstegn på visse steder, var det ganske lett å skjønne hva som var årsaken. Det var også knurring, bakoverbevegelse, lav kroppsholdning, ører bakover og søking inn til meg for støtte. I videoen under ser dere et eksempel. Det er rådyr i skogsholtet. Noe jeg så ut ifra Rayas reaksjon. Jeg ville ikke satt henne i den situasjonen med vilje. Det er ikke bare lett å jobbe med frykt for vilt, for jeg kunne jo ikke kontrollere hvor de var til hvilket tidspunkt. Jeg jobbet så godt jeg klarte med motbetinging. Dersom jeg oppdaget rådyrene før Raya gikk det greit, men ofte var de jo ikke synlige, så jeg måtte gjette ut ifra Rayas kroppsspråk når hun været dem. Det hjalp til en viss grad, men det holdt ikke. Viltlukta er oftest sterkest på morgenen og i skumringen, så det hjalp og å legge turene våre utenom disse tidene. Mindre sannsynlig å treffe på dyra, men absolutt ikke utelukket. I tillegg gikk vi tur andre steder, der det ikke var rådyr. Raya ble sjefen Det ble viktig å gi Raya full kontroll over turene våre. Hun fikk velge hvilken vei vi skulle gå, og lære seg at hun kunne si fra når hun ville snu. Noen hunder er veldig tydelige og kontante når de ikke vil gå lenger, men ikke Raya. Hun var veldig lett påvirkelig når det gjaldt å følge meg. Vanligvis er det å vise hunden hvilken retning jeg ønsker å gå med kun kroppsholdning noe jeg jobber mye med. Men nå ble det motsatt. Jeg måtte være diffus og ikke "peke ut" noen retning med kroppen for Raya. Hvis jeg tok et skritt i en retning, ville hun fort følge, selv om hun var usikker. Fordi hun ville være nær meg. Så jeg prøvde å stå og slenge litt viljeløst med kroppen, sidelengs på veien mens jeg ventet på det minste hint fra henne. Jeg gjorde dette hver gang hun nølte eller stoppet. Med det samme hun viste tegn på å ville gå et sted, fulgte jeg med. Etter hvert begynte jeg også å spørre om vi skulle snu. Hun skulle få føle at hun hadde kontroll og ikke ble presset opp i noe hun ikke taklet. I videoen under ser dere resultatet. Litt hjelp fra Mikkel So far, so good. Ting begynte å gå bedre. Men fremdeles var det steder hun ikke turte gå. På den tiden var jeg så "heldig" at jeg gikk på medisiner som gjorde at jeg gjerne var våken i femtida på morgenen. Jeg la merke til at reven gjerne lusket forbi på veien rundt den tida, i retning der Raya gjerne stoppet. Siden hun nå kunne gå tur om morgenen og i skumringen på andre steder, fikk jeg en idè. Raya elsker nemlig å spore rev. Hver eneste dag sjekker hun nye markeringer og spor og avføring og sporer gjerne i mange hundre meter hvis forholdene ligger til rette. Jeg har latt henne gjøre det, for å gi henne utløp for de naturlige anleggene hennes. Dessuten synes jeg det er utrolig moro å spore vilt selv. Hunder kan lære oss mye om atferden til dyr hvis vi følger med på alle sportegnenene de oppdager. Hva hvis Raya fikk komme ut og spore ferske revespor gjennom området hun ikke turte gå i? Kunne den positive opplevelsen av å spore rev, hjelpe til med å endre assosiasjonene til rådyr? Siden jeg stolte på min egen evne til å lese Raya, bestemte jeg meg for å forsøke. Tidlig neste morgen var det ut og se om hun plukket opp ferten. Det gjorde hun, og sporet reven fint over det rådyrtråkket hun ikke hadde villet passere. Snuste rundt og koste seg. Og bestemte så hvor resten av turen skulle gå. Jeg pushet henne ikke, lot henne jobbe helt selv. Samtidig var jeg obs fordi jeg ikke kunne være 100% sikker på at hun kanskje pushet seg selv litt for mye. Interessen for sporet kunne kanskje gjøre at hun overskred egne grenser istedenfor å bygge mestring. Men stort sett sporet hun det hun ville, og begynte også å ta meg med på sporing i deler av skogen hun ikke hadde villet gå i selv. Fordi hun holdt på med noe positivt og hun hadde lært at hun styrte hele showet selv. En gang i blant måtte jeg si stopp og snu, fordi hun ikke stoppet i tide selv, men stort sett fikset hun det fint og det skumle rådyrtråkket var ikke skummelt mer. I videoen under ser dere et eksempel der jeg stoppet henne og snudde. Her var hun litt for nysgjerrig for sitt eget beste. Jeg ønsket ikke at hun skulle havne i situasjoner hun ikke mestret og fikk dårlig læring. Dere ser hun stopper og nøler og søker inn til meg for støtte. Har du veldig god lyd, hører du og et knurr på slutten av videoen. Der snudde jeg oss. Så slik jobbet vi i en del måneder. Etter hvert begynte Raya å snuse på rådyrspor med interesse, og sto og været dem med avslappet kroppsholdning. Hun snudde seg og til meg en del ganger med forventningsfullt blikk, siden vi jo hadde jobbet med at rådyr=godbit. Jo mer interessert hun ble i dem, jo gladere ble jeg. Det høres kanskje merkelig ut, men jeg ønsker heller en trygg hund med jaktatferd enn en hund som er redd for nærmiljøet sitt. Dessuten jobbet jeg jo mye med positive interaksjoner med meg i nærheten av rådyrene, så sannsynligheten for at hun ville kunne ha fokus på meg økte. På slutten av sommeren var dette reaksjonen hennes på rådyr på den andre siden av jordet, som varselbjeffet, som de gjør. Jeg har henne i bånd og er på god avstand. Ønsker ikke å stresse rådyrene, men som sagt er de rundt oss hele tiden her. Legg merke til kroppsspråket til Raya. Hun er interessert, men holder vekten rett over bena, eller litt framover, ikke bakover. Det tyder på selvtillit, og hun kan både konsentrere seg om meg og enkelt kalles vekk fra rådyrene. Idag er Raya interessert dersom det er fersk rådyrlukt i området, hun kan synes det er gøy å spore dem. Hun reagerer ikke lenger med knurring og frykt dersom hun ser dem. Hun kan ha tendens til å ville løpe etter dersom de løper rett foran henne, derfor jobber jeg med innkallingstrening og start på melding og er nøye på hvor jeg har henne løs. Innkallingstrening med hunder med anlegg for jakt krever mye tid og innsats. I tillegg krever det mye tid lagt ned i å bygge en trygg og positiv relasjon med hunden. Idag kan jeg si at vi er heldige som får så mange muligheter til å jobbe med rådyr som forstyrrelse, i motsetning til for et år siden, da nærværet deres gjorde livet ganske komplisert. Her er Raya på ferskt rådyrspor. Legg merke til hvor vanskelig det er å få oppmerksomheten hennes. PS. I tillegg til dette har vi jobbet med å bygge selvtillit og mestring gjennom problemløsning, nosework, klikkertrening og miljøtrening. De fleste hunder med fryktproblematikk har godt av å få bygget selvtillit og mestring generelt, samt å få medbestemmelsesrett i eget liv. Ting går ikke alltid etter planen. Jeg hadde tenkt at dere skulle få hyppige oppdateringer om Raya og trening denne våren, men istedet har jeg vært syk. Det har vært lite overskudd til noe annet enn å prøve å takle hverdagen og hvile. I slutten av mai måtte jeg legges inn på sykehus noen dager og heldigvis for meg fikk Raya være hos mine hundetrenerkollegaer ved Hundeskolen Syd i Mandal i den tiden. I en perfekt verden skulle vi ha brukt mye mere tid på at de skulle bli kjent, tilvenning osv, men sånn er ikke alltid livet. Men siden det ble både filmet og fotografert mens hun var der, tenkte jeg at dere skulle få ta del i eventyrene hennes på Sørlandet i det minste. Ja, jeg kjørte henne til Mandal for å sikre at hun fikk best mulig pass. Vi forsøkte å få til pass her i området, men det skal ikke gå ut over noen andres hunder når min trenger pass. Og Raya kan være en ganske intens tenåring som trenger mer øving på sosial omgang. Så jeg er kjempetakknemlig for veldig snille folk som forsøkte, men dessverre var ikke hundene noen god match. Ikke på dette tidspunktet i hvert fall. Hvem vil vel ikke ha denne engelen på besøk...? Noe som var fint med at hun fikk være i Mandal, er at hun gjenkjente metoder og væremåte der i forhold til hos meg når det gjaldt både omdirigering og hjelp til å roe ned og tålmodighet. Jeg visste og at hun ville bli forstått og at signalene hennes ville bli respektert. Men det var mye nytt for henne naturligvis. Nye hunder, mennesker, nytt miljø og ikke minst katter. Og jeg var borte. Jeg bad om og fikk en liten oppsummering fra Beate om oppholdet. Både fordi det alltid er bra å få observasjoner og innsikter fra andre fagfolk når det gjelder egen hund, og for at dere skulle få et realistisk bilde av ting. Før jeg dro hadde vi gått tur med avstand med Arja kvelden i forveien, i tillegg til at hun fikk hilse på Storm og komme inn der hun skulle bo. Beate hadde ordnet med grinder og sikring av hage så hundene kunne skilles av for at de voksne hundene skulle få fred når det trengtes. Det var og tilrettelagt for at kattene skulle trives så godt som mulig. Raya og kattene får sitt eget innlegg. Dagen jeg reiste gikk vi tur med avstand med Arja, Storm og Raya. Raya var kjempeinteressert i de to store huskyene og pep som en valp etter å komme bort til dem. Heltedyrkelse på høyt nivå :) Men som nevnt betød ikke det at hun klarte å omgås dem på rolig og høflig vis med det samme. Her er litt om første dagen etter at jeg dro: “Vi slapp hundene inn fra hagen. Raya var rimelig intens så hun fikk på bånd. Hun roet seg ned et hakk og etter en halvtime sov hun litt. Første dagen gikk hun med sele hele tiden så det var mulighet for å stoppe henne eller ha på bånd som hjelp til å roe seg ned. Hun brukte mye tid på å observere de andre hundene. Hun hoppet ned på gulvet etterhvert og la seg nærme Arja for sosial søvn. Innimellom hadde hun behov for hjelp til å roe seg ned. Hun syns ofte det var deilig å få på båndet. Arja og Storm syns hvertfall det var deilig når hun fikk på båndet og la seg til å sove. Det er slitsomt med en språksvak ungdom i hus. Jeg var spent på å se hvor stort utslag reising, nytt miljø, hunder, mennesker, forandring I rutiner osv ville gjøre på de eksisterende atferdsutfordringene hennes. Jeg ble overrasket over at det ikke var mer. På kvelden kom en klassisk runde med reaksjon på alt som hadde skjedd. Det var noen få minutter med bytte fingrer og fjes mot en leke før stakkaren sloknet. Hun var utslitt og kunne ikke uttrykke dette på en annen måte.” Litt innpåsliten Raya og tålmodig Arja Arja foretrakk å dra på ferie da hun forstod at masekråka skulle bli boende en stund. Et valg som ble respektert naturligvis. Men ikke før hun hadde fått sjansen til å lære Raya litt om hunde-etikette. Som her rundt mat. Det er nemlig frekt å prøve å ta ting en annen hund har. Men det er sånt som må læres. Jeg er veldig glad for at jeg har lagt ned så mye tid på å gjøre bilburet til et trygt sted der Raya kan slappe av og være alene, for hun knyttet seg fort til Beate og ble dermed liggende i buret sitt i hennes bil når de hadde kurs eller privattimer. Å etterlate henne med samboeren fungerte ikke dessverre. Ikke så rart med tanke på at hun er omplassert to ganger. Hun fant seg et trygt anker og ville være i nærheten av henne. Det sier jo naturligvis også mye om Beate. Jeg er ikke tilhenger av bur innendørs, men absolutt i bil og for å forberede hunden på eventuelle opphold hos f eks veterinær. Det ble også et par hviledager på frøkna, siden det var veldig mange nye inntrykk å fordøye, og det krever faktisk sitt, det og. Jeg kan love at det var godt å få beskjed om at jeg skulle skrives ut så jeg kunne hive meg i bilen og dra ned til rampen. Åh, som jeg savnet henne! Jeg møtte igjen en frøken som tydeligvis hadde det og hadde hatt det bra. Og det inntrykket fikk jeg bekreftet da vi kom hjem dagen etter også. Hun hadde klart vokst på opplevelsen. Og da hun kom hit var det tydelig at hun skjønte at det var dette som er hjemme og at hun hører til her. Med meg. Det var litt tilvenning til rutinene våre igjen og noen raptuser de følgende dagene, men jeg så og en frøken som uttrykte seg klarere og stolte enda mer på at hun ble hørt. Hun hadde jo opplevd både fler mennesker som gikk inn for å forstå henne og hunder som viste henne hvordan hun skulle bruke språket sitt. Hun hadde mestret masse! Jeg har lyst til å ta med litt mer fra oppsummeringen jeg fikk. For det sier litt om den flotte unge damen Raya er og hvilke egenskaper hun har. I tillegg sier det noe om kompetansen til jentene ved Hundeskolen Syd:
“Etter mye erfaring med omplasseringshunder ble jeg positivt overrasket over hvor langt dere har kommet på så kort tid! At hun roet seg så fort på ny plass i et så forskjellig miljø med hunder og katter rundt seg hele dagen. Nye rutiner. All lærdom Arja introduserte for frøkna fra sosiale koder, lek på en fin måte, roe seg ned sammen med andre hunder, høflighet rundt mat osv. Interessant å se hvordan hundene velger å gi andre hunder muligheten til å lære. Tålmodigheten de har og evnen til å gi de lov til å gjøre feil og veilede fremfor å irrettesette. Det er langt imellom hver gang jeg møter ei så ung og miljøsterk frøken som er så rolig og trygg i nye omgivelser. Her hadde hun en flott avbalansert måte å forholde seg til ting på. Passelig nysgjerrig, men ikke overivrig, foruten rundt hundene når hun eeegentlig var litt sliten. Det desidert beste med Raya at hun er så lykkelig og trygg. Alt er en ny opplevelse, på en sunn måte.” Jeg ville ikke nøle et sekund med å overlate Raya til dem igjen. Vil du vite mer om dem eller trenger du hjelp med atferdsproblematikk eller leter kurs i Agder-området, kan du gå inn på www.hundeskolensyd.com. Det var vinter. Vi var nettopp kommet inn fra tur og Kaisa (min den gang 9 år gamle hund) hadde hoppet opp i sofaen og lagt seg godt til rette, med selen fremdeles på seg. Jeg gikk bort til henne, satte meg ved siden av og prøvde å løsne den ene spennen på selen. Den hadde vridd seg, så jeg måtte lirke hånden litt under Kaisa for å få tak. Idet jeg begynte å manøvrere selen, knurret Kaisa til meg. En lav rumling fra brystkassen hennes. Jeg slapp selen, reiste meg og gikk ut på kjøkkenet. Hva var det som skjedde her? Jo, Kaisa kommuniserte med meg, og jeg lyttet. Kaisa hadde vonde ledd, og noen dager om vinteren var det verre enn ellers. Ved dette tilfellet var hun trøtt og hadde lagt seg godt til i den varme gode sofaen for å hvile ut da jeg kom. Selv om jeg hadde fjernet selen hennes på lignende vis fem hundre ganger før, så orket hun ikke at jeg gjorde det akkurat der, akkurat da. Så da hadde jeg valget; gi beng i det hun prøvde å formidle og overkjøre henne, eller respektere det. For meg spilte det ingen rolle om selen satt på en stund til, så jeg lot det være. Jeg kunne alltids ha kalt henne ned fra sofaen og belønnet henne for å la meg ta av selen, men siden hun tydeligvis var sliten, syntes jeg hun kunne få fred i stedet. Det handlet nemlig om å ta hensyn, ikke om å vinne. Jeg kan legge til at dette var den eneste gangen hun hadde knurret til meg på minst 6 år, siden jeg leste signalene hennes og ikke satte henne i situasjoner der hun følte hun måtte bruke dette. Tidligere oppfattet hun meg ofte som truende, og knurret derfor mye, men det er en annen historie du kan lese mer om her. Det er ganske vanlig at folk reagerer negativt når hunden knurrer. Det er helt naturlig, ettersom knurring er en advarsel fra hunden om at den ønsker mer avstand, eller vil være i fred. Det ligger i oss å se dette som noe negativt eller skummelt, rent instinktivt. Men i virkeligheten, er knurring bare kommunikasjon. Det er en normal del av hundespråket. Og det er ikke noe man bør straffe eller korrigere. Men heller respektere. Hunder knurrer i mange situasjoner. De knurrer til hverandre for å si fra at de ønsker avstand, eller at den andre skal slutte med det den driver med. De kan knurre hvis en annen prøver å ta fra dem noe de har. Det er nemlig vanlig høflighet blant hunder at den som har noe, eier det. I hvert fall til den går vekk fra det. Knurring er ment for å avverge konflikt, ikke skape det. Før knurringen, har hunden sannsynligvis brukt en rekke andre signaler for å formidle at den ikke trives. Kanskje har den vendt hodet vekk eller forsøkt å skape avstand, kanskje har den stivnet, gitt et hardt advarende blikk, eller huket seg ned over en gjenstand den er bekymret for at noen skal prøve å ta. Hvis man fortsetter å presse en hund som knurrer, kommuniserer du til hunden at du ikke bryr deg om at den ønsker avstand, men velger å gå i konflikt med den i stedet. Noen årsaker til at hunder knurrer kan være:
Hvis hunden din knurrer, så prøv å ikke ta det personlig eller bli irritert/sint. Prøv heller å ta et skritt tilbake og se hva det var i situasjonen som gjorde at hunden følte at den trengte å knurre. Kanskje trenger hunden hjelp til å føle seg trygg i denne settingen? Da er det ofte lurt å ta kontakt med en oppdatert hundetrener eller atferdskonsulent som trener hundevennlig, for å endre hundens assosiasjoner fra negativt til positivt. Kan det være at hunden har vondt eller ikke er i form? En hund som har vondt i nakken eller ryggen kan for eksempel knurre hvis den blir berørt der, eller når man skal ta av og på sele/halsbånd. En hund som har vondt kan bli bekymret for berøring i det hele tatt. Har hunden vist andre stress-signaler som å slikke nese eller vise det hvite i øynene? Er det noe hunden føler behov for å forsvare? Sofaen, maten, leken, deg? Da trenger du hjelp til å få hunden trygg og endre følelsene i situasjonen. Man skal ikke korrigere hunden i slike situasjoner. Hunden vil ikke bli tryggere av det. I verste fall, vil hunden bite. Skap heller avstand eller hjelp hunden. Man skal aldri straffe knurring. Dette er noe mange mente tidligere, men det vil ikke gjøre situasjonen bedre. Knurringen er ikke et tegn på at hunden er ufin, slem, prøver å overta lederskap eller har onde motiver. Det er ren kommunikasjon og slik sett veldig nyttig for deg. Hvis en hund blir straffet for å knurre, mister du et av varselstegnene på at hunden føler seg presset. En hund som blir straffet for å knurre, kan gå rett til å bite, siden den mister en del av språket sitt. Hjelp hunden din i stedet. Vil du lære mer om hundespråk? Klikk på bildet over, så kommer du til en mini-innføring med bilder, videoer og forklaringer som kan hjelpe deg på veien mot å forstå hunden din litt bedre. En del hunder lager knurrelyder under lek. Dersom du kjenner hunden din, merker du om det er ment som lekelyd eller alvor. En nydelig rottweilertispe jeg hadde på kurs laget knurrelyder når hun var glad for å se noen. Men siden resten av hunden var en stor haug med avslappet, logrende kroppsspråk, var det tydelig at dette kun var glede.
Noen raser lager mer lyd under lek enn andre. Kaisa lager masse lyd under lek, både med meg og når hun leker alene. Men det gjelder å se på hele hunden for å avgjøre hva som er den bakenforliggende følelsen. Er du usikker på om knurringen handler om lek eller ei når to hunder leker, kan du prøve å holde dem igjen et øyeblikk for å se om de vil tilbake og leke videre. Virker begge hundene fornøyd og avslappet og vil tilbake til den andre, handlet det mest sannsynlig bare om lekeknuring. Husk at hunder har lov til å si til hverandre at de ikke liker noe ved å knurre også. Da bør den andre ta hintet og avslutte det den gjorde. Det hender det koker over under lek, så det er alltid greit å være tilstede og kunne gi hundene pause dersom de girer seg opp. Vil du lese mer om knurring, kan du se her: Why growling is good - Nicole Wilde Why growling is good - Fern Dog Training Growling at the kids Getting rid of the growl |
Om meg
Bra! Hundetrening er en hundeskole som fremmer trening med belønningsbaserte (positive) metoder. Hundetrening skal være moro og enkelt, for eier og hund! Kategorier
All
Følg bloggen på Facebook
Arkiv
December 2023
|