For tre dager siden mistet jeg min beste venn.
Vi sto opp som en lykkelig familie på tre. Åtte timer senere kjørte jeg fra veterinæren med èn hund, en tom sele og bunnløs sorg.
Han var lykkelig og i god form fram til den morgenen da kreftsvulsten ingen visste om, sprakk. Under operasjonen viste det seg at det var massiv spredning til leveren.
Han var nysgjerrig og snusete helt inn på undersøkelsesrommet, men veldig svak.
Whisky var en så levende og livsglad gutt at det eneste rette var å la ham sovne inn der og da. Han ville ikke hatt det godt lenger.

Jeg er glad det skjedde i julen, for det betød at han hadde spist ekstra godt, pakket opp presanger og kost seg de siste dagene.
For under en uke siden var han ute og hjalp til under en treningstime med en nydelig liten frøken og de fine eierne hennes. Hans favoritt. Han elsket å hjelpe til og trene.
Vi hadde vært på utforskning og lekt innkalling noen dager før, og hans siste kveld trente vi smeller, noe han elsket.

Morgenen han ble dårlig hadde han vært ute og lett etter godbiter før han kom sprettende inn som en kanin, som vanlig. Og sannsynligvis var det da det hendte.
Jeg er glad det gikk så fort, og at han var i god form helt til da. Men det er helt ufattelig for meg at han ikke er her mer.
Jeg er takknemlig for at jeg fortalte ham hver dag hvor høyt elsket han var og at han var verden beste. Ikke alle er så heldige å ha en så fantastisk venn. Han har gjort meg til et bedre menneske, og da hele verden falt sammen rundt meg, var det han som satte seg inntil meg og gjorde det klart at han var der, og han var der for å bli. Han lærte meg at det går an å stole på et annet levende vesen. Og det går an å bli elsket og akseptert helt betingelsesløst. Det er mulig å åpne hjertet sitt og elske noen betingelsesløst tilbake.
Og det er verdt å ta sjansen, selv om man vet at det kan komme til å gjøre forferdelig vondt til sist.

Noe av det siste jeg sa til ham var at jeg elsket ham og at vi skulle være sammen for alltid. Jeg vet han er her, rundt meg. Med den lange nesen sin oppi og inni alt. Han ligger fremdeles ved min side, som alltid.
Whisky var kjærligheten i sin reneste form. Ingen annen har lært meg så mye om livet, og kunsten å leve det.

Jeg elsker deg alltid, gutten min. Takk for at du var akkurat den du var, og for vår tid sammen. Selv om den ble for kort.
Til vi sees igjen...

Jeg prøver å følge mitt eget råd og huske på å ta med det jeg trenger i bilen. Siden jeg hadde en privattime idag, la jeg et spor til hver av hundene på vei hjem.
De lå i 50 minutter denne gangen, èn vinkel til Whisky og to til Kaisa.
Her ser dere lett hvordan Whisky følger sporet, siden det var rim i gresset.
Han hadde en liten matpause underveis, for rådyrperler er gourmetmat. Egentlig burde jeg dra ut og plukke det selv og bruke det som belønning, men av en eller annen grunn frister det ikke så veldig...
Beklager zoomingen inn og ut. Jeg har mange talenter, men noen teknisk begavelse er jeg ikke, og jeg kunne ikke akkurat stoppe underveis og fikse det.

Kaisa fikk noen godbiter i sporet, for å sørge for nesa ned og fikk til supre vinkler, men hun ble også distrahert av rådyrmøkk. Jeg får se om jeg klarer å finne noe som frister mer og bruke det i sporet istedet. Jeg vil jo at det skal være mer interessant/forsterkende å følge sporet enn fristelsene rundt. Det ble for vanskelig, og det må jeg ta på min kappe.
Hvis hunden ikke får det til, er det fører som ikke har lagt opp treningen riktig.
Men jeg prøver igjen og lærer av mine feil :)