Jeg visste at Raya hadde for vane å bite i en del situasjoner da hun kom til meg. Men jeg må innrømme at graden av det tok meg på senga. Og jeg er veldig glad for at jeg har trening med hunder som biter fra før og hadde flere teknikker å ty til. Vi er fremdeles ikke 100% i mål, men det er ekstremt mye bedre enn for 6 uker siden. Jeg vil si at vi har 95% suksess nå.
Det er greit å huske på at Raya sannsynligvis hadde fått øve seg på denne bitingen det meste av sitt 14 mnd lange liv da hun flyttet inn. Og det første jeg måtte finne ut var HVORFOR hun bet. Dette hadde nemlig blitt en form for kommunikasjon for henne. Eller et forsøk på å kommunisere en hel masse. Hun forsøkte å uttrykke behovene hun hadde.

Raya bet:

• På grunn av stress. Det bikket over for henne ganske ofte i starten, noe som ikke er rart når man er omplasseringshund for andre gang. Og for henne var det naturlig å ty til biting da. Andre ville kanskje bjeffet eller tygget inventar.
• Hun ville ha nærhet og oppmerksomhet. Men hun ante ikke hvordan hun skulle be om det på en høflig rolig måte. Muligens har hun fått mye oppmerksomhet for biting, og all oppmerksomhet er god oppmerksomhet hvis man får for lite.
• På grunn av frustrasjon. Når hun ikke forsto / uklare (feil) kriterier i trening eller ikke mestret en situasjon.
• Ingen hadde lært henne å omgås folk på rolig, høflig vis. Istedenfor ble det mye nei og fy, noe som gjerne kan gire opp en hund som Raya istedenfor å stoppe atferden. Det samme gjelder å hyle hvis hun bet. Funker ikke på alle hunder, men kan rett og slett ha motsatt effekt.
• Når hun måtte på do. Raya var ikke 100% husren da hun kom, og jeg er veldig usikker på om man har fulgt godt nok med tidligere hvis hun f eks har gått til døren fordi hun måtte ut.
• Biting i bånd og det meste man bar i hendene. Igjen dette har hun nok lært at hun får oppmerksomhet (kjeft) for.
• Feil aktivisering. Hun fikk for lite mental aktivisering og mye løping etter ball og herjing.
• For å få tak i maten mennesker hadde. Hun bet, krafset, hoppet og prøvde å bryte seg fram.

I tillegg bet hun fort i hendene mine når vi lekte med leker.

Den første kvelden
Her spilte helt klart stress en stor rolle, men jeg tror også hun ble satt veldig ut av å skulle få sove i samme seng som et menneske. Hun ønsket jo nærhet, men var sannsynligvis vant til å få dette ved å bite og herje og mase.
Det tok nemlig 40 minutter å legge seg den kvelden. Hver gang jeg la meg i sengen, hoppet hun opp og begynte å bite, krafse og hoppe over hele meg. Det hjalp ikke å bare stå opp fra sengen. Jeg måtte rett og slett gå ut av rommet og stå utenfor kompostgrinden jeg hadde satt der i noen få sekunder, før jeg prøvde å gå inn igjen. Hun kunne altså se meg, jeg lukket ikke døren. Det ville vært veldig hardt for en fersk omplasseringshund. I tillegg hadde jeg en leke jeg prøvde å omdirigere bitingen på hver gang jeg la meg.
Som nevnt tidligere ble jeg overrasket over graden av dette, men jeg har vært borti lignende hunder før heldigvis.
Etter hvert roet hun seg litt. Hun tygget mer og mer på leken, og til sist la hun seg ned inntil bena mine. Vi var i mål!!!
Kvelden etter brukte vi 5 minutter på samme prosedyren, og kvelden etter måtte jeg bare reise meg en gang. Så kunne vi legge oss på normalt vis. Og det var en liten frøken som helst ville sove i armene mine da. Det fikk hun naturligvis lov til.
Jeg er ikke glad i timeout, men her følte jeg at det var nødvendig dessverre. For å hindre at hun giret seg mer opp,  hindre henne i å få øvet seg mer på denne atferden og rett og slett beskytte meg selv.

Her lærer Raya at hvis hun slipper leken og venter til mitt signal med å ta den, starter leken igjen.

Nå har Raya lært at hun kan gå til døren når hun må ut, eller hun kan komme å se på meg. Det hender det blir en liten raptus, men da er det bare rett ut, og så er vi ferdig med det.
Hun løper rundt med lekene sine hvis hun føler for å avreagere  og legger seg ganske ofte med et tyggebein.
Får hun en raptus i sofaen så tar hun fort leken eller tyggebeinet hun blir tilbudt, men det er sjelden hun får slike raptuser.
Flagrende klær  er helt ok, men vi må øve mer på ting jeg bærer i hendene. Jeg har rett og slett ikke prioritert akkurat det så mye.
Hun legger seg rolig med meg i sengen. Ingen antydning til masing eller biting lenger.
Det med å ikke bite i båndet begynte jeg faktisk å trene på første gangen jeg gikk tur med henne der hun bodde før. Og da gikk hun pent i løpet av få minutter siden hun skjønte at det gav belønning.
Vil hun ha oppmerksomhet kommer hun og ser på meg, finner en leke eller stiller eller legger seg oppå meg. Vi kan nok finpusse det litt, men hun har skjønt at hun ikke trenger å bite for å få oppmerksomhet.
Tiggingen må vi også jobbe mer med, men hun er mye bedre nå og legger seg oftere og oftere på litt avstand etter en stund med stoppende håndsignal.

Så som oppsummering er jeg veldig fornøyd med fremgangen til Raya. Vi fortsetter jobbingen. Jeg skal ikke late som at jeg ikke har blitt frustrert, oppgitt og utålmodig iblant. Jeg er bare et menneske. Men da var det å huske på å ta et skritt tilbake og puste med magen og minne seg selv om at hun ikke gjør slike ting for  være slem, ufin, frekk eller noe annet. Hun har ikke fått den opplæringen hun burde ha hatt eller den aktiviseringen som passet. Jeg forstår også at dette kunne bli for mye for hennes tidligere eiere.
Hun oppfører seg egentlig akkurat som hun skal ifølge raseblandingen, men det er nok greit å ønske seg terrier/drever/ungarsk vizsla og like egenskapene de har med seg :)

Tillegg: I det halvannet året som har gått siden dette ble skrevet, har vi fått jobbet bort alle problemstillingene her i tillegg til en del annet.

Det er ikke bare greit å flytte fra en familie med sine vaner til et nytt hjem med alle de lyder, lukter og andre inntrykk det byr på. Raya kom fra en familie som bodde i forstaden med små barn, tenåringer, en hund til og stadig besøk til et stille hus i skogen med en enslig kvinne.
Jeg var ny for henne og måten jeg oppførte meg på var ganske annerledes enn det hun var vant med. Plutselig var det lov å sove i alle sofaer og til og med i sengen.
Den første kvelden tok det 40 minutter å legge seg fordi hun rett og slett ikke skjønte hvordan hun skulle forholde seg til et menneske som lå i en seng hun også fikk lov til å være i. Mer om dette i et annet innlegg om biting.

Skogen var også skummel. Dette var hun ikke særlig fortrolig med fra før. Selv om vi synes det er stille og rolig i naturen, så er det fullt med lyder fra dyr som beveger seg, fugler av forskjellige slag, lukter fra rev, hare, elg osv. Når det blåser er det masse som beveger seg, skogbunnen knastrer når det er frost, tråkker man på en pinne så spretter den andre enden op eller det knaker. Dere skjønner tegninga. Ikke de samme lydene og luktene som i en helt annen landsdel og forstaden.

Mørket er også annerledes i skogen enn i byen. Det blir nemlig HELT mørkt. Det er kun deg og hodelykta og lys fra hus med noen hundre meters avstand. Og det blir også ofte litt andre lyder om natten.
Jeg hadde lagt merke til at Raya var litt skvetten i mørket ved hennes forrige hjem også, men det ble selvfølgelig forsterket i nytt miljø etter flytting.

Varsling
Det var MYE varsling i starten, altså Raya bjeffet eller knurret på en hel masse "normale" ting. Stressnivået til en hund blir ikke lavere rett etter flytting, selv om den beholder familien sin. Så at det ble en del overreaksjoner var ikke overraskende.
Noe av det Raya bjeffet på var:

• Plutselige lyder fra tv'en eller pc'en
• Ved som spraket i ovnen
• Biler som passerte
• Lyder fra vind
• Snø utenfor vinduet
• Grener som beveget seg i vinden
• Alt av dunk eller smell (som  f eks å stenge en skapdør)
• Hunder som bjeffet på tv eller pc
• Speilbilde av henne selv, meg eller lys i vinduene
• Fryseren som begynte å dure

Veldig mye av denne varslingen er borte nå etter hvert som hun har erfart at disse tingene ikke har noen konsekvenser for henne, hverken positivt eller negativt og hun har begynt å lande her.
Noe har jeg også motbetinget med godbiter. Noe som har vært effektivt.

Ute på tur var det mye stopping for å lytte, kikke og snuse ut i luften. Da var det bare for meg å vente og se om hun bearbeidet inntrykket greit eller om jeg burde vurdere motbetinging eller å snu. For det meste var hun klar for å gå videre, men noen ganger valgte jeg heller å snu, siden det ble veldig mye stopp og nøling.
En ting jeg ikke gjorde var å tvinge henne videre. Jeg gikk heller ikke videre foran henne, siden jeg ikke ville at hun skulle følge med bare fordi hun ville ha meg i nærheten.
Dette har fungert fint. Jeg har jobbet med motbetinging (god avstand og koble trigger med noe positivt) når det har kommet biler eller traktorer eller folk. Det er sjelden det passerer noen her.

Hva jeg har valgt å gjøre i de forskjellige situasjonene er et resultat av mine observasjoner av kroppsspråket hennes og hva jeg etter hvert ser passer for henne. Det viktigste er at det aldri skal være tvang og at hun alltid skal få muligheten til å bygge mestring i situasjonene. Naturligvis feiler jeg iblant. Fordi jeg er menneske og man ikke kan forutse eller kontrollere alt. Men det er målet mitt i hvert fall.

Vi har også vært mye ute i hagen for at hun skulle få venne seg til skog og mørket på en trygg arena. Der har vi lekt, hatt godbitsøk og bare snust rundt.

I forhold til meg har jeg jobbet hardt for å fange og belønne alt jeg ønsker mer av og slik erstattet en del av den uønskede atferden (særlig biting). Alt hun har fått på seg av seler og dekken har blitt ordnet med godbiter. Jeg skal lære henne å frivillig stikke hodet inn i dekken og seler etter hvert, men for nå har jeg bare lokket henne gjennom og det fungerer fint for henne.
Det er ikke bare bare å forstå alt hun prøver å kommunisere siden hun har lært at masing og biting er beste strategi i mange situasjoner, men det går framover.

Alene er skummelt
Jeg har ikke latt Raya være alene annet enn så kort som mulig tid i bilen. Omplasseringshunder får ofte problemer med å være alene og har høyere sannsynlighet for å utvikle separasjonsangst. Dette er Rayas andre omplassering og i tillegg har hun flyttet fra mamma og kullsøsken. Så dette vil jeg ikke stresse med. Jeg regner med det kommer til å ta tid, men det er bedre å bruke den tiden nå enn å betale prisen senere. Det er veldig lite hyggelig å være en hund med separasjonsangst. For det er snakk om ekte angst her. Og de fleste vet hvor vanskelig det er for mennesker som sliter med dette. Det er ikke bedre for hunder.

Raya har stort sett fulgt etter meg hele tiden. Det betyr at hun har blitt med på do også :) De første gangene jeg dusjet måtte døren på dusjkabinettet stå åpen fordi hun ville stå med hodet i åpningen så hun så meg. Det fikk bare være ok, for det var det hun trengte.
Etter hvert har hun lagt seg på gulvet og jeg har stengt døren mer og mer. Nå kan hun til og med finne på å gå ut fra badet en liten stund.
Hun har også etter hvert turt å gå lenger fra meg i hagen og i huset. Hun kan slippe meg av syne og til og med legge seg og sove i rommet ved siden av. To ganger har hun til og med vært ute i hagen og tisset selv om jeg bare sto i døra og ikke ble med helt ut. I starten gikk hun ikke ned fra trappa uten meg en gang.

Det er kun i det siste at hun kan bli liggende når jeg reiser meg fra sofaen og går inn på kjøkkenet eller legger ved i ovnen. Hun har trengt å se meg og det har hun naturligvis fått lov til da.
Vi jobber med å gjøre bilburet til et hyggelig sted hun kan slappe av, så hun skal takle det å være alene i bilen bedre også. Buret står åpent inne i stua mens vi trener. Så tar vi treningen ut i bilen. Ingen tvang her heller. Dette kommer det også mer om.

Nå har vi nesten fire uker på baken og det er utrolig moro å se endringene i henne og bli bevisst på meg selv og egne tanker i prossessen. Hun lærer meg ting allerede og hun er virkelig verdens beste sovemedisin, selv om jeg må venne meg til å sove i underlige stillinger igjen :)

Jeg hadde truffet Raya tre ganger før jeg fikk henne med hjem. Hadde avstanden vært mindre, hadde jeg sannsynligvis ønsket å treffe henne fler ganger enn det, så vi kunne ha blitt litt bedre kjent.

Jeg hadde tenkt en stund på hva slags raser jeg kunne tenke meg når den tid kom at jeg skulle ha en ny hund og rase nummer èn var drever. Beagle, dunker og diverse støvere var også interessante for meg. I tillegg har jeg alltid hatt sansen for terriere. Så da denne lille frøkna dukket opp, ble jeg ganske ivrig. Men raseblandingen var ikke grunnlag nok til å avgjøre noe. Jeg måtte treffe henne, observere og få mye mer info om henne før jeg bestemte meg for noe. Dessuten måtte de daværende eierne hennes godkjenne meg som potensiell ny eier.

Det var en god del interesse for henne, blant annet fra jegere. Men heldigvis talte både det at jeg er hundetrener og at jeg var villig til å reise så langt for å treffe henne til min fordel. Etter en del timer med samtale med daværende eier og tid med Raya (tur med eier og alenetur blant annet), ble vi enige om at jeg skulle få lov til å overta henne (heldige meg!).

Dagene før hun skulle flytte inn ble brukt til forberedelser. Jeg visste at hun bet en del, så tyggeting, kong og leker til å omdirigere til var viktig.
I tillegg ville det å ha mye å tygge på kunne hjelpe litt på stresset som flyttingen garantert ville føre med seg.

I tillegg valpesikret jeg ting jeg tenkte hun kunne finne på å tygge på, eller som kunne være usikkert for henne. Blant annet vedboden ble stengt av på grunn av at det er hulrom under den som hun kunne ha krøpet inn i.
Hundesenger ble vasket og plassert rundt om, så hun kunne velge om hun ville ligge ved meg eller andre steder.

Adaptil diffuser refill ble kjøpt inn og plugget i veggen en dag i forveien.
Raya var ikke så vant med å kjøre bil, så hun fikk ha sikkerhetssele i baksetet og jeg hadde med mye godbiter, kong og tyggeting til reisen også.
Godbiter ble naturligvis også hamstret, så det skulle være enkelt å belønne gode ting jeg ønsket å se mer av.

Som sagt hadde jeg både observert og fått fortalt en god del om utfordringene de daværende eierne hadde med Raya. Så jeg visste en del om hva jeg kunne forvente meg og hva som trengte å jobbes med. Mental forberedelse og planlegging av dette gjorde jeg også i forkant, så langt det lot seg gjøre. Å være realistisk hjelper veldig i forhold til slike ting, har jeg erfart. Har man en plan, er det mindre sannsynlig at følelser av frustrasjon og irritasjon tar over. Istedet kan man ta et skritt tilbake og bare holde seg til planen, eventuelt justere den når det trengs (og det kommer til å trenges).

Jeg har satt meg en tidsramme på ett år før vi er i mål med alt jeg har sett at vi trenger å jobbe med. De to første ukene ble fokuset mest bare på å bygge bånd og bli kjent og la henne starte å bli trygg i sitt nye hjem. Noen ting måtte jeg begynne å jobbe med med en gang, men andre kunne fint vente noen dager. Det viktigste var tross alt at hun skulle få tillit til meg og begynne å lande.
Dessuten er det jo slik med omplasseringshunder at ting kan dukke opp etter uker eller måneder når hunden virkelig lander og tør å vise hele seg. Så det er greit å være forberedt på det uventede.

En ny firbeint har gjort sitt inntog i heimen.
For nesten tre uker siden flyttet Raya inn hos meg. Hun er 15 måneder gammel og er en blanding av drever/jack russel terrier og ungarsk vizsla.
Dette er hennes andre omplassering. Jeg vet ikke mye om hennes første hjem annet enn at det var et eldre par som slet med å aktivisere henne. Hjemmet jeg fikk henne fra var en ganske travel familie med to små barn, tenåringer, en ny liten på vei, en kanin en annen hund og mye besøk som kom og gikk. Dette var i en forstad til en middels stor by.
Her slet de også med å få til riktig aktivisering og tiden strakk ikke til.

Jeg tror nok rasecocktailen også hadde en del å si. Alle de trekkene jeg selv elsker ved dem er nettopp det som gjør at de fort får merkelappen "sta", "egenrådig" og også "dominant". (Du kan lese om hva dominans egentlig er her.)

Nøkkelen til et godt samarbeid med enhver hund er de båndene man knytter, men min erfaring er at med disse hundene er det ekstra viktig. Å respektere språket, deres behov for kontroll i hverdagen og alle instiktene de har med seg. Jaktinstinkt er noe jeg har enorm respekt for og noe som fortjener tid, innsats og tålmodighet.
Hunden som stikker nesa i bakken for å følge alle de spennende luktene istedenfor å fokusere på meg, er den jeg foretrekker. Å la hunden få beholde sin selvstendighet, personlighet og sine interesser samtidig som vi kan samarbeide blir målet.

Alt dette har Raya. Hun er en liten tøffing, og det er jeg takknemlig for. Stor hund i liten kropp, heter det vel.
Det hun ikke har, er trening :)
Her er en del av det vi skal jobbe med:

• Biting
  
• Bjeffing
• Båndtrening
• Passering
• Roligtrening
• Tilvenning til nytt miljø
• Miljøtrening og sosialisering
• Høflig omgang med andre hunder
• Husrenhet
• Ekstrem tigging
• Jaktinnstinkt
• Innkalling
• Hopping
• Masing
• Alenetrening
• Bilkjøring
• Håndtering / kloklipp
• Burtrening (til bil)
• Kontakt utendørs

Jeg skal gjøre så godt jeg kan for å filme og blogge treningen, siden jeg gjerne vil vise at man ikke trenger å bryte ned eller gå i konflikt med noen hund. Tvert imot.
Forhåpentligvis kan Raya bli godkjent id-hund på sikt, siden det er noe jeg tror vil passe oss begge veldig godt. Men det er naturligvis ikke bare opp til meg. Raya må være like interessert og engasjert i dette som jeg er.

Det er godt å ha en firbeint i hus igjen, selv om det fremdeles er fryktelig tungt at Kaisa ikke er hos meg mer. Jeg er utolig takknemlig for alt det Kaisa og Whisky har gitt og lært meg. Nå tar jeg med meg den erfaringen videre med dette nye lille bøllefrøet. Jeg håper de to sitter på skulderen min hele veien, i tillegg til at de bor i hjertet mitt.