"Nei!" brølte mannen idet han lente seg strengt over hunden som hadde hoppet på oss, bitt på oss, konstant prøvd å stjele mat fra bordet og tisset i sofaen den siste timen. Uten å nøle hoppet den lille hunden opp mot ansiktet hans og svarte med et tydelig "Grrruff!". Dette var øyeblikket jeg skjønte at Raya var hunden for meg.

Hunden jeg så hadde høy motivasjon for å tjene forsterkning, hun hadde stå-på vilje, hun prøvde hardt å løse problemer med de redskapene hun hadde og var lite mottagelig for korreksjoner. Det var slik hun burde være på grunn av rasemiksen.
I tillegg hadde hun vondt i magen sin, var tenåring, fikk ikke utløp for anleggene hun var født med og hadde ikke blitt lært hva folk ønsket av henne gjennom belønningsbasert trening.

Jeg kom til å tenke på det øyeblikket da jeg repeterte Jane Killions bok "When pigs fly! Training suksess with impossible dogs" Der har hun et avsnitt om hvorfor noen av oss foretrekker de hundene som ikke er "født med øyenkontakt" og finner ditt nærvær og samhandling med deg automatisk forsterkende. De som heller stikker nesa i  bakken, har drakamp med småtrær, finner miljøet rundt mye mer forsterkende enn deg, og som alltid har rampe-genet som man enten kan le av eller irritere seg grønn over.

De av oss som faller for disse individene vet gjerne (kanskje etter en ganske bratt læringskurve) at :"The Pigs Fly Dog is generally challenging for the exact reasons that we love him." - When Pigs Fly. Og deres driv og motivasjon og problemløsningsevne er veldig positive egenskaper om vi jobber med dem, ikke mot dem.

Selv snublet jeg inn i et slikt hundehold, da jeg plutselig satt med to jaktgale hunder og ikke snøring på hva det var eller hva jeg skulle gjøre med det. Den ene av dem ble ekspert på å ryke alt av seler, bånd, strikker, liner og metallfester, bare for å gjøre livet enda mer spennende.

Men så begynte jeg å lære. Jeg lærte om positiv forsterkning, tilrettelegging, hundespråk og klikkertrening. Men mest lærte jeg av hundene.
Whisky (drever) lærte meg at vi kunne få til det meste, så lenge jeg lyttet og respekterte ham, lot ham bruke hodet og lot ham styre showet.
Kaisa lærte meg at hun kunne melde vilt. Det var hennes idè, ikke min. Hun viste meg også at det ofte fungerte best om hun fikk stå litt i lukta eller følge sporet noen meter før hun kom til meg. Og hun lærte meg mye om sporing av vilt.
De siste årene var vi så på nett på tur i skogen at det slo meg helt ut da hun ble borte. Vi var partnere som samarbeidet for å finne vilt hver eneste dag. Og vi nøt det.

Så kom altså Raya. Hun er supersmart. Første gang jeg gikk tur alene med henne og hun startet med båndbiting (en gammel vane), tok det henne maks to minutter å skjønne at man kunne gå pent fordi jeg belønnet før hun rakk å bite i båndet. Senere brukte jeg båndet som draleke, for det er det hun liker best å ha drakamp med.
Hun elsker å følge nesa si, har høy kroppsintegritet, liker å stupe kråke i sofaen, responderer veldig dårlig på tvang, elsker å jage mus, stalke fugl og spore rev og grevling. Om jeg setter kriteriene feil, kan det komme biteraptuser eller hun jager halen sin. Hun elsker frivillig håndteringstrening med startknapp, der hun styrer alt selv.

Og så er hun en hund som elsker jakt, men av en eller annen grunn fremdeles ikke har blitt helt trygg i skog generelt. Hun liker ikke urskog, som vi bodde i. Hun trives tydelig bedre i villastrøket vi bor i nå, med masse hunder og folk og alle lydene og luktene som følger med. Hun har fremdeles behov for å få utløp for jaktanleggene sine, men det er derfor (delvis) vi driver med nosework.
Raya har også lært meg masse om sporing av vilt.

Noe som går igjen her er å jobbe med hunden, ikke mot. La dem ha medbestemmelsrett og valg. Lær dem at de kan gjøre ting som får deg til å gi dem fine greier eller eller gi dem tilgang til fine greier. Spill på lag, der hunden muligens kanskje er litt mer i førersetet enn deg i blant. (Det er ikke farlig, jeg lover.)
Aksepter at 100% lydighet og konformitet ikke er mulig. Og ærlig talt, hvem vil vel ha det fra en hund (et familiemedlem) uansett?! Le av nykkene, de iherdige forsøkene. Lær deg å sove med en hund oppå ansiktet din, en hund som tar puta først i senga og ikke skjønner hvorfor det ikke er selvølgelig at hun skal ha den. En hund som selv om hun ikke stjeler fra bordet, alltid håper på og strekker seg litt etter potetgullposen din. Kanskje idag er dagen det endelig skjer. At du endelig skjønner at den posen rettmessig er hennes. Bruk de ti minuttene det tar for henne å snuse de 15 meterne som mindfulness-trening.
Er du åpen for det, kommer du til å lære MASSE!

Muligens er det noen som steiler nå og tenker jeg har verdens mest ulydige hund. I så fall; ta en tur innom Youtube-kanalen, Facebook-siden eller Instagram-kontoen til Bra Hundetrening, så kan du vurdere det igjen. Det er det som er så flott. Man kan fint lære hunden det man ønsker og trenger, og fremdeles beholde gnisten, rampe-genet og la dem bestemme og ha valg.
Det er da disse Pigs Fly-hundene (umulige, utrenbare, vanskelige, utfordrende) blomstrer og man får mest mulig glede ut av samlivet med dem. Jeg er temmelig sikker på at det gjelder alle hunder forresten.

Jeg avslutter med et sitat fra boka igjen:
"Most people are attracted to "good" dogs, but there are those of us who just can't resist the dog who is always ready to cut a caper....A sense of humor and a flair for the ridiculous mean more to my day to day happiness than a dog who hangs on my wishes."

Da har vi endelig snust litt på konkurranse innen nosework. Raya fikk nemlig være testhund på innendørs spesialistprøve klasse 1, arrangert av Åsnes og Omegn hundeklubb. En testhund skal egentlig mest gå søkene før alle andre og sjekke at vanskelighetsgraden er som forventet og at alt funker som det skal. En veldig grei test for både meg og Raya for å se hvordan vi takler denne type miljø og arrangement. Resultatene våre er ikke offisielle og registreres ikke noe sted, annet enn for oss selv. Men må si meg godt fornøyd med både tidene og ingen feil.

Det viste seg at Raya syntes dette var veldig stas og det dempet mine nerver betraktelig å se selvtilliten hennes. Det var utrolig moro å se henne gå rett i søk og når vi var ferdig med ett søk, var det helt tydelig at hun var klar for neste. Hjertet svulmet litt der vi gikk på et helt nytt område og hun søkte med selvtillit i fire nye innendørs miljøer på rappen, med litt diverse underlag og ting og tang rundt om. Det var også veldig godt å kjenne på og oppleve at kommunikasjonen oss imellom fungerte godt og at jeg følte 100% tillit til hennes markeringer av funn. Raya markerer på flere vis, alle naturlige for henne, så både erfaring og evnen til å lese hennes atferd når hun jobber med duft er en stor del av puslespillet.

Stacy Barnett (Scentsabilities Nosework) snakker om tre typer tillit som må være på plass hos en nosework-hund:

• Tillit til egne evner til å jobbe med duft og gjøre funn
• Tillit i miljøet. Hunden må være trygg i miljøet og på nye steder.
• Tillit til fører. Hunden må kunne stole på at fører betaler for jobben. (Les gjerne denne bloggen om emnet.) Det betyr at fører må kunne lese hunden og stole på hundens evner. I tillegg vil jeg si at det betyr at hunden må kunne stole på at fører alltid setter hundens velferd nettopp denne dagen i dette søket høyest. Man bør ikke sette hunden i situasjoner den ikke takler og om man ser at et søk ikke er riktig for hunden pga dette, så bør man vurdere å melde pass. (Les gjerne denne bloggen om det emnet. Les også kommentarene under.)
  

 
Dette prøver jeg å ha i bakhodet hele tiden, og om noe skorter i treningen, er det ofte et av disse punktene det handler om. Å ta med hunden ut og trene på forskjellige steder er en del av nosework-filosofien. Man øker vanskelighetsgraden gradvis så hunden alltid lykkes og bygger mestring. Ofte er det lurt å ta hunden ut av bilen først og la den akklimatisere seg til plassen så lenge som trengs (snuse, lytte, kikke, føle). Når hunden har gjort seg ferdig med miljøet og søker kontakt med deg, kan du f eks belønne litt kontakt eller enkle øvelser og så sette hunden i bilen mens du legger ut søk. Etter hvert som hunden blir tryggere blir behovet for akklimatisering mindre.

Raya var klar for moro med det samme hun kom ut av bilen. Det var helt tydelig at det var klare miljøsignaler som fortalte henne hva dette handlet om. Vanligvis når vi drar til nye steder der folk har med hundene sine, så betyr det nosework. Nye steder betyr ofte nosework.  Men uansett vet jeg at om vi ikke hadde vært så mye rundt omkring og trent, ville hun ikke hatt den samme selvtilliten. Og det er trening som er pågående for å opprettholde dette. Raya er ikke den mest miljøsterke hunden. Jeg ser ikke det som en svakhet hos henne. Det er en del av henne enten det er genetisk eller kommer av erfaring/manglende erfaring og er noe jeg må ta hensyn til. Nosework hjelper oss masse der. Love the dog your with :)

Noe som har blitt innprentet i meg fra første kursdag med nosework er at det handler om å ha det gøy. Mestring og glede! Hunden kan ikke gjøre feil. Det handler ikke om prøving og feiling, kun mestring.
Det har hendt at jeg har måttet spole litt tilbake og jobbe med motivasjon, legge opp enklere søk i perioder der helsen til Raya påvirker henne. Noen ganger har jeg lagt opp for vanskelige søk og har valgt å avbryte søket og belønne henne for innsatsen. Men stort sett pusher hun meg til å jobbe med mine ferdigheter innen å legge opp utfordrende nok søk for henne. Hun er en problemløser, noe som er bra når det gjelder nosework, men det betyr også at jeg må holde meg våken så jeg får laget en god miks av utfordringer gjennom duftdammer, blandede duftskyer, luftbevegelser, temperaturer osv og morsomme motivasjonsøvelser. Heldigvis kjenner jeg flinke folk jeg kan fortsette å lære av. Og en morsommere noseworkhund enn Raya tror jeg man skal lete lenge etter (min helt upartiske mening). Etter gårsdagen er sannsynligheten for at dere kanskje ser oss på en konkurranse innen rimelig reisevei i hvert fall større, men plasseringer kommer nok aldri til å stå i fokus hos oss. For vi fokuserer på...? Nå burde dere vel ha skjønt mantraet her. Mestring og glede!

PS. Tips til gode noseworkkurs: Lahaugmoen Hundesenter. Det er der mantraet kommer fra.

Alt du gjør med hunden din, er med på å forme bildet hunden har av deg og forholdet dere imellom. Så hvordan vil du at hunden skal se på deg? Hvilke følelser og forventninger vil du at hunden skal få hver gang den ser deg eller hører stemmen din?
De metodene, det kroppsspråket og det tonefallet du velger i omgang med hunden din, legger grunnlaget for dette. Så det er greit å være bevisst på det, og tenke gjennom konsekvensene.

Når hunden flytter inn hos deg har den sannsynligvis ikke særlig peiling på hvem du er.
Hvem vil du være for den?
Sannsynligvis ønsker du at hunden skal bli glad når den ser deg, stole på deg og trives i ditt selskap. Men du ønsker antageligvis også at hunden skal føle seg trygg når den må være alene, mestre verden rundt seg og se på nye ting/dyr/mennesker med nysgjerrighet, ikke redsel. Du vil at dere skal kunne leve sammen på en avslappet måte, der alle kan grunnreglene for høflig omgang med hverandre og verden ellers. Du vil at den skal vite hva du ønsker av den.
Alt dette må læres. Det som er naturlig å gjøre for hunden din, er ikke sjelden ting som ikke passer så godt i vår menneskeverden.
Forhåpentligvis ønsker du i tillegg til alt dette, at hunden skal få ha sin personlighet, føle kontroll over eget liv og få lov til å kommunisere hvordan den har det, og bli hørt. av deg

I’ve got your back – Bli hundens trygge støttespiller

Livet er ikke bare en dans på roser, hverken for oss eller hundene våre. De kommer til å oppleve ting som er vonde, skremmende og ubehagelige. Men vi trenger ikke være kilden til noe av dette. I hvert fall ikke bevisst. Ja, du kommer til å tråkke på en pote eller snuble over en hunderygg eller miste noe i bakken så hunden skvetter, men slik er uunngåelig. I all din trening, oppdragelse og omgang med hunden vil vi at du skal være en den kan stole på og søke støtte og trygghet hos.

Noen enkle måter gjøre dette er:

• Ikke avvis hunden hvis den søker trøst hos deg når den er usikker på noe eller redd. Det er en myte at man vil forsterke redselen ved å rolig være til stede for hunden. Når var sist gang du ble mer redd av å bli trøstet på et rolig omsorgsfullt vis når du var redd? Slik fungerer det for hunder også.

 

• Hvis hunden viser at den er ukomfortabel i en situasjon, hjelp den ut av den. Legg så heller opp litt trening for å gjøre hunden trygg ved å skape positive assosiasjoner til situasjonen, i hundens eget tempo.

 

• Hvis hunden er i en situasjon den ikke trives i, og snur seg mot deg for å få hjelp, så SKAL du hjelpe den. Om det er andre hunder som plager den, eller barna i familien er for nærgående, eller voksne som hilser på hunden på et vis den ikke liker, så gjør noe for å vise hunden at den kan regne med deg.

 

• Hvis hunden prøver å øke avstanden til noe, så følg etter. En hund som lærer at den kan velge avstand som taktikk i møte med skumle ting, er mindre sannsynlig til å begynne med utageringer, enn en som blir presset opp i situasjoner den ikke takler. Hjelp så hunden ved trening til å få positive assosiasjoner til det den synes er skummelt.

Dette er et lite utdrag fra boka "Enklere hverdag med hund" som du kan lese og laste ned GRATIS her:

Jeg hadde tenkt å vente med å skrive dette innlegget til vi hadde fått orden på magen til Raya, men det viser seg at det ikke er så enkelt. Det er en prosess med prøving og feiling, så dere får heller være med på veien.

Det er ca en måned siden Raya fikk diagnosen IBD (inflammatory bowel disease). Jeg har visst at hun hadde fôrintoleranse i ca ett år, og siden i høst har hun spist kun kylling og hydrolisert veterinærfôr.
I mars i år fikk hun dessverre i seg to biter med oksekjøtt, som er verstingen når det gjelder intoleransen. I løpet av et par uker ble hun gradvis så dårlig at hun ikke tok til seg mat eller vann, siden det utløste magesmerter i lang tid etter inntak. Magesmertene viste seg ved kramper med skjelving. På det verste pep hun, løp etter halen og gnagde seg på lårene til det avtok litt og hun "bare" lå rett ut med kramper. Ikke rart man ikke vil spise eller drikke når èn bit kan gjøre så vondt.

Så hva er det egentlig snakk om?

"IBD er en engelsk forkortelse for Inflamatory Bowel Disease. Det dækker over en gruppe af sygdomme der har det til fælles, at dyret får tarmbetændelse uden kendt årsag. Fælles for sygdommene er, at tarmvæggen infiltreres af betændelsesceller. Lidelserne grupperes efter, hvilke celler der har invaderet tarmvæggen, samt i hvilket tarmafsnit sygdomsprocessen foregår."
- Netdyredoktor.dk

"Symptom:Kräkningar, diarréer, anorexi, viktnedgång och buksmärtor är vanliga symptom vid IBD. Hundar med ulcerationer i tarm och magsäck kan även ha blodiga diarréer och kräkningar.
Sjukdomen är kronisk, men symptomen kan vara cykliskt avtagande och återkommande. (Jergens, 1992)"
- Inflammatory bowel disease hos hund:etiologi, patogenes och patologi.
Johannes Larsson (2011)
 
Jeg har heldigvis en veldig dyktig veterinær som anbefalte gastroskopi på bakgrunn av klinisk undersøkelse, symptomer, prøvesvar og sykdomshistorie.
Jeg vet det er mange hunder som går lenge og har vondt før man finner diagnosen.
Denne blir vanligvis satt gjennom biopsi av tarmen, tynntarmen i Rayas tilfelle.

Han anbefalte også å prøve en ny proteinkilde samt en ny karbohydratkilde i første omgang, for å se om det hjalp. Ny betyr i denne sammenheng noe hun ikke hadde spist før, og som kroppen derfor ikke hadde utviklet intoleranse for.
Sannsynligvis hadde hun begynt å reagere på kyllingen, og selv om kyllingproteinet i fôret hun spiste var hydrolisert (brutt ned, så hundens kropp ikke skal kunne gjenkjenne og reagere på det), så kan noen hunder fremdeles reagere på det. Rayas diett ble hest og søtpotet. Hestekjøttet var biff beregnet til menneske. Jeg hadde alt kjøpt inn hestekjøtt, siden jeg er godt opplært av veterinæren fra før.

Raya ble raskt bedre på ny diett, og i noen uker gikk det fint. Hun tålte derimot ikke 100% hermetisert hestekjøtt, og tålte dårligere kvernet hestekjøtt til hund enn kjøttet beregnet på mennesker.
Nå ser det ut til at hun har begynt å reagere på hest, så da må jeg prøve en ny proteinkilde igjen. Det er ikke uvanlig at dette skjer med hunder med IBD, og veterinæren anbefalte å prøve en stund med kun hestebiff for å være sikker på at det faktisk var årsaken. Det er en av grunnene til at jeg er så fornøyd med denne klinikken.
De er grundige og vil utrede ting ordentlig. For meg er det viktig å vite så mye som mulig for å kunne hjelpe hunden min så godt som mulig. Jeg har utrolig mye å lære om dette.

Jeg er veldig glad for at vi ikke har blitt påprakket en masse medisiner, men kan bruke diett for det meste. Raya reagerer dessverre på noen av medisinene man kan bruke i denne sammenhengen. Mat er det som fungerer best hittil, samt Canikur. Jeg er ikke motstander av bruk av medisiner, bare så det er sagt. Jeg har gått et år på kortison selv og Kaisa gikk på smertestillende med god effekt i flere år. Man må gjøre det som er best for hunden, men jeg ønsker ikke å bruke mer enn nødvendig.
Rayas IBD er sannsynligvis forårsaket av fôrintoleranse, så da er det naturlig å jobbe med mat.

Stress påvirker også IBD og kan trigge en dårlig periode. Det er altså viktig å vite hva som er stressfaktorer for den enkelte hund. Jeg kommer til å skrive mer om hva dette betyr for Rayas del, i tillegg til mer om hennes symptomer, fysiske og atferdsmessige.

Rayas IBD er mild i forhold til mange andre, men de dårlige periodene plager henne veldig. Denne sykdommen er noe man skal ta på alvor, siden det kan bli mye verre. Mange hunder lever godt med sin IBD ved hjelp av diett og medisiner, men det kan også gå veldig galt. Jeg velger å satse på mye kvalitetstid med, og for, Raya, for sikkerhets skyld, istedenfor å tenke worst case scenario. Det er fryktelig skummelt og vondt, men jeg tenkte jeg skulle skrive et eget innlegg om den siden av saken.
Målet mitt er en mest mulig glad og fornøyd Raya.

Jeg er veldig takknemlig for facebookgrupper for eiere av hunder med denne sykdommen. De er veldig generøse og støttende og det finnes masse å lære fra andres erfaringer.

Først og fremst er jeg glad for en god, oppdatert og ydmyk veterinær som lytter, ser både meg og Raya og gir god informasjon om behandlingsalternativer.

Hva gjør man når man bor midt i skogen, i et hus der rådyrene gresser rundt hjørnet daglig og den nye hunden din viser seg å være redd for rådyr?
Vel, her er det jeg gjorde, med godt resultat.
Har du en hund med fryktproblematikk, anbefaler jeg at du søker hjelp hos en oppdatert atferdskonsulent. Hver hund trenger en individuelt tilpasset plan. Dette er Rayas plan.

Det sier vel seg selv at en hund som er redd for noe som nærmest konstant befinner seg i nærmiljøet, ikke har det helt godt? Selv om Raya ut ifra rasene hun er blanding av, burde vært interessert i rådyr, så hadde hun av en eller annen grunn utviklet frykt istedet.

Heldigvis hadde jeg fra før lært mye om de lokale rådyrenes atferd og bevegelsesmønstre av Kaisa, som var veldig opptatt av rådyr og meldte dem til meg. Så da jeg så at Raya nølte, stoppet eller viste stresstegn på visse steder, var det ganske lett å skjønne hva som var årsaken. Det var også knurring, bakoverbevegelse, lav kroppsholdning, ører bakover og søking inn til meg for støtte.

I videoen under ser dere et eksempel. Det er rådyr i skogsholtet. Noe jeg så ut ifra Rayas reaksjon. Jeg ville ikke satt henne i den situasjonen med vilje.

Det er ikke bare lett å jobbe med frykt for vilt, for jeg kunne jo ikke kontrollere hvor de var til hvilket tidspunkt. Jeg jobbet så godt jeg klarte med motbetinging. Dersom jeg oppdaget rådyrene før Raya gikk det greit, men ofte var de jo ikke synlige, så jeg måtte gjette ut ifra Rayas kroppsspråk når hun været dem. Det hjalp til en viss grad, men det holdt ikke.
Viltlukta er oftest sterkest på morgenen og i skumringen, så det hjalp og å legge turene våre utenom disse tidene. Mindre sannsynlig å treffe på dyra, men absolutt ikke utelukket.
I tillegg gikk vi tur andre steder, der det ikke var rådyr.

Raya ble sjefen
Det ble viktig å gi Raya full kontroll over turene våre. Hun fikk velge hvilken vei vi skulle gå, og lære seg at hun kunne si fra når hun ville snu. Noen hunder er veldig tydelige og kontante når de ikke vil gå lenger, men ikke Raya. Hun var veldig lett påvirkelig når det gjaldt å følge meg.
Vanligvis er det å vise hunden hvilken retning jeg ønsker å gå med kun kroppsholdning noe jeg jobber mye med. Men nå ble det motsatt. Jeg måtte være diffus og ikke "peke ut" noen retning med kroppen for Raya. Hvis jeg tok et skritt i en retning, ville hun fort følge, selv om hun var usikker. Fordi hun ville være nær meg. Så jeg prøvde å stå og slenge litt viljeløst med kroppen, sidelengs på veien mens jeg ventet på det minste hint fra henne. Jeg gjorde dette hver gang hun nølte eller stoppet. Med det samme hun viste tegn på å ville gå et sted, fulgte jeg med. Etter hvert begynte jeg også å spørre om vi skulle snu.
Hun skulle få føle at hun hadde kontroll og ikke ble presset opp i noe hun ikke taklet.
I videoen under ser dere resultatet.

Litt hjelp fra Mikkel
So far, so good. Ting begynte å gå bedre. Men fremdeles var det steder hun ikke turte gå. På den tiden var jeg så "heldig" at jeg gikk på medisiner som gjorde at jeg gjerne var våken i femtida på morgenen. Jeg la merke til at reven gjerne lusket forbi på veien rundt den tida, i retning der Raya gjerne stoppet. Siden hun nå kunne gå tur om morgenen og i skumringen på andre steder, fikk jeg en idè.
Raya elsker nemlig å spore rev. Hver eneste dag sjekker hun nye markeringer og spor og avføring og sporer gjerne i mange hundre meter hvis forholdene ligger til rette. Jeg har latt henne gjøre det, for å gi henne utløp for de naturlige anleggene hennes. Dessuten synes jeg det er utrolig moro å spore vilt selv. Hunder kan lære oss mye om atferden til dyr hvis vi følger med på alle sportegnenene de oppdager.

Hva hvis Raya fikk komme ut og spore ferske revespor gjennom området hun ikke turte gå i? Kunne den positive opplevelsen av å spore rev, hjelpe til med å endre assosiasjonene til rådyr?
Siden jeg stolte på min egen evne til å lese Raya, bestemte jeg meg for å forsøke.

Tidlig neste morgen var det ut og se om hun plukket opp ferten. Det gjorde hun, og sporet reven fint over det rådyrtråkket hun ikke hadde villet passere. Snuste rundt og koste seg.
Og bestemte så hvor resten av turen skulle gå. Jeg pushet henne ikke, lot henne jobbe helt selv. Samtidig var jeg obs fordi jeg ikke kunne være 100% sikker på at hun kanskje pushet seg selv litt for mye. Interessen for sporet kunne kanskje gjøre at hun overskred egne grenser istedenfor å bygge mestring. Men stort sett sporet hun det hun ville, og begynte også å ta meg med på sporing i deler av skogen hun ikke hadde villet gå i selv. Fordi hun holdt på med noe positivt og hun  hadde lært at hun styrte hele showet selv.
En gang i blant måtte jeg si stopp og snu, fordi hun ikke stoppet i tide selv, men stort sett fikset hun det fint og det skumle rådyrtråkket var ikke skummelt mer.
I videoen under ser dere et eksempel der jeg stoppet henne og snudde. Her var hun litt for nysgjerrig for sitt eget beste. Jeg ønsket ikke at hun skulle havne i situasjoner hun ikke mestret og fikk dårlig læring. Dere ser hun stopper og nøler og søker inn til meg for støtte. Har du veldig god lyd, hører du og et knurr på slutten av videoen. Der snudde jeg oss.

Så slik jobbet vi i en del måneder. Etter hvert begynte Raya å snuse på rådyrspor med interesse, og sto og været dem med avslappet kroppsholdning. Hun snudde seg og til meg en del ganger med forventningsfullt blikk, siden vi jo hadde jobbet med at rådyr=godbit. Jo mer interessert hun ble i dem, jo gladere ble jeg. Det høres kanskje merkelig ut, men jeg ønsker heller en trygg hund med jaktatferd enn en hund som er redd for nærmiljøet sitt. Dessuten jobbet jeg jo mye med positive interaksjoner med meg i nærheten av rådyrene, så sannsynligheten for at hun ville kunne ha fokus på meg økte.

På slutten av sommeren var dette reaksjonen hennes på rådyr på den andre siden av jordet, som varselbjeffet, som de gjør. Jeg har henne i bånd og er på god avstand. Ønsker ikke å stresse rådyrene, men som sagt er de rundt oss hele tiden her.
Legg merke til kroppsspråket til Raya. Hun er interessert, men holder vekten rett over bena, eller litt framover, ikke bakover. Det tyder på selvtillit, og hun kan både konsentrere seg om meg og enkelt kalles vekk fra rådyrene.

Idag er Raya interessert dersom det er fersk rådyrlukt i området, hun kan synes det er gøy å spore dem. Hun reagerer ikke lenger med knurring og frykt dersom hun ser dem. Hun kan ha tendens til å ville løpe etter dersom de løper rett foran henne, derfor jobber jeg med innkallingstrening og start på melding og er nøye på hvor jeg har henne løs.
Innkallingstrening med hunder med anlegg for jakt krever mye tid og innsats. I tillegg krever det mye tid lagt ned i å bygge en trygg og positiv relasjon med hunden.

Idag kan jeg si at vi er heldige som får så mange muligheter til å jobbe med rådyr som forstyrrelse, i motsetning til for et år siden, da nærværet deres gjorde livet ganske komplisert.
Her er Raya på ferskt rådyrspor. Legg merke til hvor vanskelig det er å få oppmerksomheten hennes.

PS. I tillegg til dette har vi jobbet med å bygge selvtillit og mestring gjennom problemløsning, nosework, klikkertrening og miljøtrening. De fleste hunder med fryktproblematikk har godt av å få bygget selvtillit og mestring generelt, samt å få medbestemmelsesrett i eget liv.