Min perfekte uperfekte hund

Dette er Raya. Hun kommer aldri til å bli tøffest i klassen. Misforstå meg rett, på sine felt er hun helt rå, hun er smart, nysgjerrig, motivert og kjærlig. Men en del ting i verden vil nok alltid være litt rare for henne. Hun vil alltid trenge litt mer tid til å vurdere verden enn de godt sosialiserte hundene fra planlagte kull der man hadde kontroll på det meste av det mor og far bar med seg av gener. Og hun trenger litt hjelp og veiledning for å bli tryggere.

Da jeg lette etter et nytt familiemedlem, var det naturlig for meg å lete etter en omplasseringshund. Jeg vet jeg har kunnskap og erfaring nok til å møte de utfordringene som kan følge med og jeg liker å jobbe med de utfordringene. Å bli kjent, bygge tillit,  skape et trygt bånd, god kommunikasjon og gjøre oss til et team er utrolig givende.
Og det var en fryd å se hvor godt hun responderte på belønningsbasert trening, å få litt kontroll over livet og utløp for det hun er skapt til å gjøre: Nesearbeid og jakt.

Det er ikke bare bare å komme til sitt fjerde hjem i en alder av 14 mnd. Og det ville være naivt av meg å tro at Raya ikke kom til å bære med seg spor av fortiden og tapet av tidligere elskede familiemedlemmer som brått ble borte.
Hun har med seg en del dyptsittende utrygghet i visse situasjoner som vi fremdeles jobber med, men i det store og hele er hun en nysgjerrig og glad frøken så lenge helsa ikke plager henne (hun har en autoimmun tarmsykdom) og hun får bruke nesa si mye. Og så lenge jeg tar hensyn til følelsene hennes. Vi har etter hvert innarbeidet en del strategier for de situasjonene hun blir usikker i og det gir gode resultater. En av disse strategiene er melding, som fungerer på mange plan, ikke bare usikkerhet. Det er også en fin strategi å bruke ved passering av interessante ting.

Video-eksempler på strategier rundt passering

Det er ikke så greit når man er utrolig nysgjerrig og usikker på samme tid. Da hender det man kommer altfor nær det man er nysgjerrig og usikker på og det bare blir for skummelt. Så en ting jeg er utrolig glad for å se er at hun nå kan både velge avstand og liksom-snuse seg forbi ting hun er usikker og nysgjerrig på. Å velge avstand er en veldig naturlig strategi for hunder. Å bli tvunget til å stå i en situasjon man ikke mestrer gir ikke selvtillit, men kan gi en passiv hund som har blitt overveldet av å bli fratatt selvstendighet og valgfrihet. Så det gjør vi naturligvis ikke.

Det har gått med en del tid og godbiter i prossessen her, men det er så verdt det. Godbitene er en investering i fremtiden for oss tobeinte og en forbedring av både øyeblikket og fremtiden for de firbeinte.
Godbitene er jo ikke bare godbiter. Å spise trigger utskillelse av stoffer i hjernen som gjør at vi føler oss bra. Det er derfor det kan være så utrolig effektivt å bruke mat når man jobber med usikre/utagerende hunder. Men man trenger litt kunnskap om hvordan man legger opp treningen og hvordan man leser en hund for å sikre de beste resultatene.

Planen var egentlig å utdanne Raya til id-hund og / eller ettersøkshund, men helsa hennes (og min) kom i veien for det. Men vi deler andre interesser og lidenskaper som gjør opp for det, som nosework, spontansporing av vilt, jakthundtrening, håndteringstrening og generell hjernegym. Jeg har en konstant magevarmer og et rampetroll som får meg til å le. Og det fryder meg at hun vet at hun kan si nei, snu på tur eller si stopp under håndteringstreningen. Det er sånn det skal være. Vi skal begge ha en stemme som teller.

Noen video-eksempler på ting Raya er rå på

Jeg tok et valg på en atferdskonsultasjon for mine egne hunder som slåss i april 2007, at jeg ville trene og oppdra (for det er faktisk samme sak) mine hunder belønningsbasert. Det betyr å sette deres opplevelse av treningen og hverdagen i høysetet og se oss som likeverdige. Vi er familie og venner. Heldigvis for meg er dette helt i tråd med det vi vet om hvordan hunder fungerer og har det bra. De trenger ikke korrigeringer eller at vi har dem under kommando hele tiden. De trenger å få ha valg og kontroll over sin egen kropp og sitt eget liv.  Om de hele tiden er under styring, hvordan skal man da se hvordan de egentlig har det? Om de ikke har lov til å vise følelsene sine og bli respektert for det, hvordan kan vi legge opp hverdagen og treningen deres så de blir trygge, velfungerende og selvstendige? Hvordan hjelper man en som er redd, om man bare undertrykker det hver gang de viser det, istedenfor å faktisk bygge trygghet? Fordi vi ikke liker den delen av deres bagasje av livserfaring og genetikk.

Jeg har aldri angret på det valget jeg tok  for 14 år siden, selv om det har vært en del opp og ned. For det viser seg at disse hundene lærer oss ting hele tiden og vi kommer aldri til å kunne alt. Men det er vel noe av det disse fantastiske firbeinte gåtene og oraklene har lært meg. Ingen er perfekt. Og det er ok.
Jeg elsker og aksepterer min perfekte uperfekte hund med både styrker og svakheter. For er det ikke slik jeg selv ønsker å bli elsket og akseptert?