Nosework som terapi - for den tobeinte

Nosework brukes ofte som en hjelp til hunder som sliter på forskjellige vis. For meg ble det et viktig hjelpemiddel ikke bare for å bedre Rayas livskvalitet, men også min egen.

En hundesport som læres inn ved lek, baserer seg på hundens naturlige anlegg, der hunden ikke kan gjøre feil og som er styrt av hunden? Naturligvis måtte jeg prøve nosework! Da jeg nølende og halvveis gjettende tok fatt på å lære min 11 år gamle Kaisa hva nosework gikk ut på, hadde jeg ingen anelse om hva denne aktiviteten skulle komme til å bety for meg.

Jeg gjorde masse ting feil den gang, men innlæringsmetoden fungerte som en drøm og snart søkte Kaisa etter (feil) duft. Den eneste infoen jeg hadde var det jeg hadde klart å skrape sammen fra nettet. Men de siste månedene våre sammen, ble nosework en god aktivitet som beriket livet hennes. Hun hadde en veldig lettlest måte å vise funn på, siden vi hadde jobbet så mye med melding, jeg lærte ikke inn noen markering, den valgte hun selv.

Da Kaisa ble borte i begynnelsen av desember 2016 lette jeg ganske febrilsk etter et nytt firbeint familiemedlem. Det gikk nok egentlig litt for fort. Da det dukket opp en drever / jack russel / ungarsk vizsla-blanding på en svensk omplasseringsgruppe, hev jeg meg rundt og fikk lov til å komme på besøk i Skåne. Jeg ønsket meg jo en nesehund med interesse for jakt som jeg kunne drive med forskjellig type nesearbeid med.

Bare 16 dager etter at Kaisa ble borte, flyttet Raya inn. Hun var et lite eventyr å bli kjent med, samtidig som det ikke ble pyntet til jul eller gjort noe særlig julete i det hele tatt i heimen, fordi sorgen etter Kaisa hadde kommet snikende.
Raya var en oppmuntring i en tung tid, som også var preget av et nytt liv for meg med en alvorlig autoimmun blodsykdom som på den tiden var veldig ukjent og uforutsigbar og forårsaket en del angst.
I mars gav jeg meg selv et nybegynner nosework-kurs i 40-års gave og det viste seg igjen at jeg hadde helt rett i at dette var noe jeg ville drive med. Raya var mildt sagt begeistret.

Raya søker utenfor et shoppingsenter i Sverige, med en politibil som publikum... Dette er 6 uker etter nybegynnerkurset.

En drøy måned etter nybegynnerkurset dro vi til Finnskogen på nosework-camp. Pga ME og blodprosent på ca 9, fikk vi bare med oss halve campen, men vi storkoste oss hele tiden. En måned senere ble jeg lagt inn på Ahus med blodprosent på 7 og en kreft-utredning på tapeten. Det var nå det ble veldig mørkt for meg. Og det mørket skulle det ta et år å jobbe seg ut av, med god hjelp fra DPS...og nosework.

Det er vanskelig å forklare hvordan en depresjon er, men jeg skrev dette en gang:

Lyset forandret seg. Det var som om årstidene hadde skiftet, og hver dag var blitt til en overskyet vinterdag. Farger eksisterte bare i forskjellige nyanser av grått. Noen hadde skrudd ned dimmeren på livet, og det lå konstant i et matt halvmørke.

Du har kanskje hørt at et tegn på depresjon er tiltaksløshet, men man aner ikke hvor vanskelig det kan være å motivere seg selv til noe som helst, når tyngden av verden ligger over deg som et blylodd, når du har mistet troen på mennesket og alt virker meningsløst.
Men jeg hadde en som trengte meg, som også famlet etter mestring i verden. En som hadde behov som måtte møtes. En som måtte bli sett. Og hun var en ekte nesehund.

De fant ingen kreft og jeg var heldig og kom raskt i behandling på DPS. Det var krevende å ta tak i ikke bare de nyeste steinene i ryggsekken, men også traumebearbeiding av et usunt forhold 15 år tidligere der jeg ble utsatt for blant annet psykisk og fysisk mishandling og innesperring. Etter hver time med behandling fikk jeg beskjed om at nå skulle jeg gå hjem og gjøre noe jeg likte. Så det gjorde jeg. Ikke sjelden involverte det sjokolade, men ofte var dette noe nosework med nese-prinsessa mi.

Nosework var en ny inngangsport til noe av det jeg elsker mest: å observere hunders naturlige atferd. Jeg hadde allerede en del år på baken med å la hundene mine snuse og utforske omgivelsene sine med nesa og med diverse enkle søksaktiviteter. Siden både Kaisa og Whisky hadde interesse for jakt, hadde jeg også fått observere dem en del i den settingen. Men ikke sånn som Raya! Og ikke sånn som Raya i nosework!

Her ser dere et knippe gamle nosework-videoer fra rundt den tiden. Det jeg ønsker dere skal legge merke til er min reaksjon når hun finner. Det er ikke mye tvil om at dette brakte meg veldig mye glede også.

Det var en helt ny verden.
Å begynne å forstå bittelittegrann av hvordan duft oppfører seg i forskjellige miljøer og settinger og se hvordan Raya mestret denne problemløsningen bedre og bedre, etterlot ingen plass for noe annet enn å være i øyeblikket med henne og duften. Hun elsket det! Og nosework-utstyret ble etter hvert alltid med når vi skulle noe sted. Jeg har mistet tellingen over hvor mange forskjellige steder i Kongsvinger og Eidskog vi søkte på. Utenfor Rema, Kiwi, Extra, Plantasjen, lokalbutikken, div skoler, grendehus, parkeringsplasser, kjøpesentre og etter hvert også inne i en del butikker og veterinærklinikker. Skulle bilen på verksted, så søkte vi på de bilene vi fikk lov til å søke på.
Og hver uke kom jeg til DPS og fortalte engasjert om nosework. Jeg fikk klar beskjed: Dette bør du fortsette med!!
Nosework gav meg lyspunkt. Det gav meg mestring. Det var vanskelig å ikke bli engasjert når Raya var i fyr og flamme.
Når det krevde for mye av meg mentalt å gå en tur, så klarte jeg fremdeles å legge ut søk og det gav meg noe positivt. Det gav meg en pause fra mørket og motbakken.

Nosework gav meg også muligheten til å være kreativ. Å lære og øve meg på å lage gode utlegg for å trene på grunnferdigheter og etter hvert mer avansert problemløsning var veldig bra for selvtilliten. I det hele tatt var det deilig å være nybegynner i noe og ha lov til å gjøre feil i læringsprosessen. For duft oppfører seg absolutt ofte ikke som man forventer. Temperaturen, trekken og været kan endre seg raskt og plutselig får hunden noe helt annet å jobbe med enn det som egentlig var planlagt. Det viste seg ganske snart at utfordringer var det Raya likte aller best, noe som gjorde det enda mer gøy for meg.

Jeg har ikke konkurranseinstinkt, så motivasjonen for å drive med nosework var at Raya skulle få utfolde seg og bruke anleggene sine, at vi skulle gjøre noe moro sammen og at jeg kunne få lov å lære mer om duftenes verden sammen med henne.
Siden jeg også har ME (myalgisk encefalopati) var nosework perfekt når jeg slet med å stå oppreist pga ortostatisk intoleranse eller hadde PEM (anstrengelsesutløst symptomforverring). ME er en multisystemisk  funksjonsnedsettende sykdom som gjør at man blir ganske sosialt isolert og ofte kjenner på sorgen over livet og fremtidsdrømmene man hadde som har blitt stjålet av sykdommen, og det er viktig å finne livsmening på nye måter. For meg ble nosework-reisen til Raya og meg et vis å finne slik mening på.

Nå var jeg jo ikke den eneste kronisk syke av oss heller, og det var viktig å gi Raya aktiviteter som gav henne livskvalitet og mestring. Jeg var klar over at hun sannsynligvis ikke kom til å bli en gammel hund, så jeg prøvde å sørge for at hun fikk 1-2 timer med forskjellig nesearbeid hver dag. I perioder var det slik at hun forventet at hun alltid skulle søke når vi skulle inn i en ny bygning. Og i blant sa hun fra at hun gjerne ville søke et sted, og om jeg ikke hadde med utstyret, så dro vi tilbake en annen dag så hun fikk det.
Det finnes forskning på at hunder som får drive med nesearbeid er mer optimistiske, og min erfaring med Raya tilsier at det stemmer.

Raya er borte nå og for å være ærlig er det fremdeles helt utenkelig å drive med nosework med en annen hund. Raya var nosework-hunden. Dette var noe vi oppdaget, gledet oss over og lærte sammen. Det var et fantastisk eventyr og jeg er utrolig takknemlig for de hundrevis av nosework-videoene jeg har å minnes de gode stundene med.
En dag er jeg nok klar til å dra på et nytt nosework-eventyr med et nytt firbeint familemedlem. Men det er Raya som alltid kommer til å være nosework-hund nummer en, den som gav meg tilgang til denne verdenen og all gleden og undringen den fører med seg. Raya som hjalp meg gjennom mørket og opp motbakkene. Raya og nosework...og klikkertrening. Men det er et tema for et annet innlegg.