Alle hunder har et trivselsbeger som trenger påfyll. Visste du det? Jeg har en mistanke om at det er mange av oss som gjør mye for å fylle hundene våre sine beger med positive ting, uten at vi helt har tenkt på det på denne måten. Derfor var det en hyggelig overraskelse da denne plakaten av Sarah Owings og Lili Chin begynte å gjøre rundene på sosiale media. Utrolig mye god info på så liten plass, kommunisert på en lettforståelig måte.
Jeg skal gjøre mitt beste for å gjengi hovedinnholdet her.
Det handler altså om at alle hunder har behov for å få påfyll i trivselsbegeret sitt (min oversettelse) for å ha det bra, føle seg trygge og kunne takle det livet måtte ha å by på så godt som mulig. Noe vi alle ønsker for de firbeinte familiemedlemmene våre. Det første vi trenger å tenke på er hva som fyller og hva som tømmer trivselsbegeret.

Om en hunds trivselsbeger er fullt, vil hunden ha lettere for å konsentrere seg under trening, den vil ha "lengre lunte", den vil ha bedre forutsetninger for å opprettholde god helse, den vil lettere kunne slappe av og være den glade og fornøyde hunden vi alle ønsker den skal være. Noen hunder er nærmest født med fulle beger og de går nesten aldri tomme, men de fleste trenger litt mer innsats fra oss.

Om du har en hund med atferdsutfordringer blir det ekstra viktig å fylle begeret med gode følelser. Det vil gi hunden litt mer å gå på under behandlingsopplegg og trening. Hunder med fulle beger vil på sikt kunne komme litt fortere tilbake, og kan ha bedre forutsetninger for å bearbeide inntrykk.
For en hund med separasjonsangst vil det for eksempel være viktig å ikke forlate hunden alene, ettersom det vil være noe av det som raskest vil tømme trivselsbegeret og treningen vil dermed kunne bli mindre effektiv enn den ellers kunne vært.

For hunder med kroniske sykdommer eller smerter, er det også ekstra viktig å tenke påfyll. Riktig behandling med gode empatiske behandlere må prioriteres, i tillegg til å sørge for så mye overskudd man kan med det hunden ellers elsker. Som både eier av en hund med en kronisk sykdom og kronisk syk selv, kan jeg skrive under på at det gjør en stor forskjell om man legger fokus på å fylle opp hverdagen med de tingene som gir glede.

En hund trenger å få gjøre hundeting
Dette punktet synes jeg er ekstra viktig. Det handler ofte om det vi kaller å få utløp for naturlig atferd. Å snuse og lete etter mat er en veldig naturlig hundeting. Å grave, spore, tygge og leke er andre. Ofte er dette kanskje ting vi ikke setter så stor pris på, hunden tygger kanskje på våre ting eller graver opp blomsterbedet. Hvordan få det til å fungere for begge parter når dette er noe hunden virkelig elsker å drive med? Gi hunden et passende utløp, som å gi den en sandkasse eller et hjørne i hagen der den får lov til å grave, eller oppmuntre den til å grave på passende steder på tur.
For å dekke hundens tyggebehov, gir man hunden heller passende ting å tygge på og "hundesikrer" mennesketing ved f eks å rydde dem vekk eller bruke kompostgrinder. Det er ikke rettferdig å ta fra hunden noe den uttrykker et behov for uten å gi den et annet utløp for dette.
Ser du at hunden din har et behov, så prøv å jobbe med hunden, ikke mot den.
Prøv å se hvilke små og store ting hunden din elsker og nyter å drive med og la dem få tilgang til det, gjerne daglig. Det kan være sære rare ting som du aldri har sett noen annen hund enn din drive med, eller det kan være noe rasetypisk eller noe midt i mellom kanskje.

Noen eksempler:

Raya
Noe av det første Raya gjorde da hun kom til meg var å begynne å gå spor. Helt uten trening. Hun sporet mus i hagen, hun sporet rev og grevling. Hun sporet til og med seg selv i snøen. Og dette var et behov hun ikke hadde fått utløp for tidligere i livet. Nå får hun gå så mye spor hun vil, så lenge vi ikke plager viltet. I tillegg får hun drive med nosework, som er en veldig naturlig måte å drive med søk på. Og det finnes ingenting bedre i verden for henne.

Whisky
Whisky elsket naturligvis å bruke nesa si, så det fikk han på en mengde forskjellige vis. Men det jeg tenker mest på når jeg tenker på ham, er hvor mye han elsket kos, den sære elsken for å ligge på alt mulig man la på bakken. En haug med klær, ja takk, filleryer blir ypperlige å ligge på om man graver dem sammen til en ball og  hvorfor ikke en del av en benk mor har tenkt å pusse opp :) I tillegg elsket han virkelig alt av bær man kunne gnaske i seg fra busk eller bakke. Og så var han utrolig nysgjerrig og utforsket gjerne steder i timesvis om han fikk.

Kaisa
Kaisas sterkeste interesse var vilt, spesielt rådyr. Sammen kom hun og jeg fram til et vis der hun kunne få tilfredsstilt behovet for å søke opp vilt på trygt vis. Hun var og vannhund. I tillegg elsket hun å sitte inntil meg eller ute alene og snuse og følge med på verden. Som Whisky var hun også glad i søk etter bær. Det var hun som lærte ham det i utgangspunktet. Hun elsket å leke og hun elsket snø.

Når koppen tømmes...
Som dere ser på plakaten er det flere tegn man kan se etter for å gjenkjenne et tomt beger.
Om du har flere hunder, kanskje du ser at det blir fler småkrangler, eller at en går mer vekk fra de andre enn vanlig.
Kanskje begynner hunden å vokte mer over ressursene eller overreagere på ting ute i verden.
Når det skjer litt krevende ting, kan det være at det tar lengre tid enn vanlig før hunden lander igjen.
Hvordan hunden sover kan være et tips. Vi vil ha dype sukk og rem-søvn (altså drømmesøvn) og mange timer søvn.
Følger du med, vil du sikkert gjenkjenne hva som kjennetegner at din hunds beger begynner å tømmes.

Hva med ditt trivselsbeger?
For å være god og tålmodig med hundene dine, er det selvfølgelig viktig at de tingene hunden din trenger for å fylle opp sitt trivselsbeger, ikke tømmer ditt. Er du nervøs for å slippe hunden din løs, så kan du enten bruke langline eller finne et trygt inngjerdet sted. Har du en sporinteressert hund, kan du naturligvis trene menneskespor. Har du en gjeterhund, kan du for eksempel drive med ballgjeting.
Har du en hund som er glad i å søke bær, men ikke interessert i bærsanking selv, kan kanskje en venn ta den med seg i stedet.
Hunder kan forelske seg i mye rart, kanskje er det bare å ligge å sole seg eller å rulle seg i gresset som er det ultimate. Ingenting er for smått. Trenger du hjelp til å kanalisere hunden din sine interesser, finnes det mange belønningsbaserte trenere som kan hjelpe. Og det dukker stadig opp fler kreative løsninger på slikt.

Vil du høre mer om dette fra opphavskvinnen, kan du lytte til denne podcasten. Er du spesielt interessert, kan du få med deg denne webclassen hos Animal Training Academy. Den krever medlemsskep, men du får utrolig mye for pengene dersom du melder deg inn. Bare ta en titt på de andre webclassene du får tilgang til.

Du finner plakaten på siden til Lili Chin. Du kan laste den ned gratis og dele av hjertens lyst.

Noen hunder er verdens enkleste når det gjelder å få kikke i ørene, munnen, klippe klør osv. Kaisa var slik. Eller rettere sagt, fikk hun en godbit etterpå, så kunne det meste gå bra. På veterinærkontoret pleide hun vanligvis å hoppe ned fra bordet og gå bort og sette seg ved benken der godbitkrukka hans sto. Og hun fikk naturligvis. Hun visste også å vinke til veterinærassistenter for å få belønning. Smart jente!

Men med Whisky var det annerledes. Selv med en person som lokket med godbiter mens den andre prøvde å klippe klør, var det vanskelig. Han trakk vekk labben og prøvde å komme unna. Å bli holdt fast for blodprøver var en slåsskamp. Jeg må dessverre innrømme at han ble tvangsholdt ved flere anledninger og ved et tilfelle satte veterinæren på ham snutebånd i tillegg. Selv om han ikke prøvde å bite, han fikk panikk og prøvde å vri seg unna. Neste gang han kom til den klinikken fikk han stressdiarè rett innenfor døra. Han husket. Veterinæren avfeide det med at hunder ikke ble stresset slik som vi blir. På det tidspunktet hadde jeg begynt å lære litt om hund og atferd, så det var siste gang vi dro til den klinikken. Jeg visste hen tok feil.
For Whisky hadde lært. Han hadde lært at veterinærklinikk=fryktelige skumle ting.

Whisky var egentlig veldig klar: min kropp, jeg bestemmer!
Det burde jo være en selvfølge, men av en eller annen grunn er det ikke det når det gjelder hunder. Veldig mange tobeinte tar oss til rette og overkjører hunden som forventes å bare finne seg i det.
Endelig begynte jeg å lytte til ham og startet treningen fra scratch med ham som sjefen.
Jeg hadde lært meg en del om hundespråk og det var en uvurdelig hjelp.
Jeg startet med kloklipp-trening ved å lære ham å gi labb for godbit. Når han gav meg labben kunne jeg håndtere labben et halvt sekund og slippe den før han dro den vekk selv. Ville han dra den vekk, fikk han det. Alle de minste tegn på stress eller ønske om avstand ble lyttet til, som å snu på hodet, legge ørene bakover, lene seg vekk, spenning i ansiktsmuskulaturen osv. For hver repetisjon, fikk han godbit. Det hjalp med å bygge positive assosiasjoner til håndteringen. Vi jobbet også med labbetarget på klotanga.
Det handlet om å bygge tillit. Han måtte erfare mange ganger at jeg lyttet til ham og ikke gjorde ham vondt. Han var alltid løs og kunne gå sin vei om han ville. Det gikk i hans tempo.

Hadde dette vært idag, hadde jeg brukt startknapp-trening med ham. Jeg er 100% sikker på at han hadde elsket det og tatt det kjapt.

I denne perioden fikk han heller sove om vi f eks måtte ta blodprøver. Ellers opplevde han bare trening på veterinærklinikker. Han fikk gå inn, snuse masse rundt, få godbiter og trene litt med meg på f eks kontaktlyd. Kaisa var relativt ofte hos veterinæren pga blant annet hudproblematikk, vonde hofter og regelmessige blodprøver pga medisinering.
Stort sett fikk Whisky være med inn da og satt med meg eller snuste rundt på undersøkelsesrommet. Her vanket det også godbiter og kos, og i og med at Kaisa stort sett var rolig, ble det også god trening.

Med tiden kom begge hundene løpende og sto og ventet på sin tur ved kloklipp. Børsting, flåttfjerning og generelt stell gikk lett. Da det til sist ble behov for Whisky selv å dra en del til veterinæren gikk det utrolig bra. Han sto rolig mens det ble tatt nåleprøver av kuler, fikk akupunktur og massasje. Han logret og trakk inn på klinikken og da vi var på helgekurs i myoterapi/hundens bevegelser var det lett for meg å rekke opp hånda da det var behov for en demohund som kunne håndteres enkelt og vises øvelser med.

Da den siste turen Whisky noen gang tok til en veterinær kom veldig overraskende på, logret han og snuste seg inn og ville undersøke lokalet. Selv om han hadde en stor svulst på milten som hadde sprukket, hadde indre blødninger og uhelbredelig kreft i leveren, viste han tegn på nysgjerrighet og glede da han kom til klinikken.
I ettertid er jeg utrolig takknemlig for at jeg hadde lagt så mye i treningen. Tenk om han hadde hatt panikk for veterinærklinikker fremdeles. Det er mye jeg gjerne skulle gjort annerledes, men det var en riktig prioritering.

Så hva var det Whisky lærte meg om håndtering?

• En hund har rett til å bestemme over sin kropp, den og. Det er ikke slik at vi har rett til å ta fra hunden kontrollen over kroppen sin, bare fordi vi bestemmer det.
• Hunder kan bli traumatisert av dårlige erfaringer med håndtering/veterinær.
• Vi kan lære hunden å like håndtering, få være en medbestemmende i veldig mye, gi oss beskjed når den er klar for håndtering og vi kan lære oss å stoppe på deres signal.
• Ved å putte veldig mange gode erfaringer inn på håndteringskontoen, kan hunden lettere takle det dersom vi må ta noe ut når vi ikke kan unngå det. Og da bør vi gi hunden klar beskjed om at dette blir ekkelt, ikke som normalen.
• Hunder kan lære seg å elske veterinærklinikken
• En veterinær som bruker godbiter og tid er gull verdt
• Håndteringstrening er moro når det gjøres på hundens premisser.
• Alltid lytt til hunden.

For tips om håndteringstrening, se videoer på min Facebook-side og Youtube-kanal.

Jeg hadde tenkt å vente med å skrive dette innlegget til vi hadde fått orden på magen til Raya, men det viser seg at det ikke er så enkelt. Det er en prosess med prøving og feiling, så dere får heller være med på veien.

Det er ca en måned siden Raya fikk diagnosen IBD (inflammatory bowel disease). Jeg har visst at hun hadde fôrintoleranse i ca ett år, og siden i høst har hun spist kun kylling og hydrolisert veterinærfôr.
I mars i år fikk hun dessverre i seg to biter med oksekjøtt, som er verstingen når det gjelder intoleransen. I løpet av et par uker ble hun gradvis så dårlig at hun ikke tok til seg mat eller vann, siden det utløste magesmerter i lang tid etter inntak. Magesmertene viste seg ved kramper med skjelving. På det verste pep hun, løp etter halen og gnagde seg på lårene til det avtok litt og hun "bare" lå rett ut med kramper. Ikke rart man ikke vil spise eller drikke når èn bit kan gjøre så vondt.

Så hva er det egentlig snakk om?

"IBD er en engelsk forkortelse for Inflamatory Bowel Disease. Det dækker over en gruppe af sygdomme der har det til fælles, at dyret får tarmbetændelse uden kendt årsag. Fælles for sygdommene er, at tarmvæggen infiltreres af betændelsesceller. Lidelserne grupperes efter, hvilke celler der har invaderet tarmvæggen, samt i hvilket tarmafsnit sygdomsprocessen foregår."
- Netdyredoktor.dk

"Symptom:Kräkningar, diarréer, anorexi, viktnedgång och buksmärtor är vanliga symptom vid IBD. Hundar med ulcerationer i tarm och magsäck kan även ha blodiga diarréer och kräkningar.
Sjukdomen är kronisk, men symptomen kan vara cykliskt avtagande och återkommande. (Jergens, 1992)"
- Inflammatory bowel disease hos hund:etiologi, patogenes och patologi.
Johannes Larsson (2011)
 
Jeg har heldigvis en veldig dyktig veterinær som anbefalte gastroskopi på bakgrunn av klinisk undersøkelse, symptomer, prøvesvar og sykdomshistorie.
Jeg vet det er mange hunder som går lenge og har vondt før man finner diagnosen.
Denne blir vanligvis satt gjennom biopsi av tarmen, tynntarmen i Rayas tilfelle.

Han anbefalte også å prøve en ny proteinkilde samt en ny karbohydratkilde i første omgang, for å se om det hjalp. Ny betyr i denne sammenheng noe hun ikke hadde spist før, og som kroppen derfor ikke hadde utviklet intoleranse for.
Sannsynligvis hadde hun begynt å reagere på kyllingen, og selv om kyllingproteinet i fôret hun spiste var hydrolisert (brutt ned, så hundens kropp ikke skal kunne gjenkjenne og reagere på det), så kan noen hunder fremdeles reagere på det. Rayas diett ble hest og søtpotet. Hestekjøttet var biff beregnet til menneske. Jeg hadde alt kjøpt inn hestekjøtt, siden jeg er godt opplært av veterinæren fra før.

Raya ble raskt bedre på ny diett, og i noen uker gikk det fint. Hun tålte derimot ikke 100% hermetisert hestekjøtt, og tålte dårligere kvernet hestekjøtt til hund enn kjøttet beregnet på mennesker.
Nå ser det ut til at hun har begynt å reagere på hest, så da må jeg prøve en ny proteinkilde igjen. Det er ikke uvanlig at dette skjer med hunder med IBD, og veterinæren anbefalte å prøve en stund med kun hestebiff for å være sikker på at det faktisk var årsaken. Det er en av grunnene til at jeg er så fornøyd med denne klinikken.
De er grundige og vil utrede ting ordentlig. For meg er det viktig å vite så mye som mulig for å kunne hjelpe hunden min så godt som mulig. Jeg har utrolig mye å lære om dette.

Jeg er veldig glad for at vi ikke har blitt påprakket en masse medisiner, men kan bruke diett for det meste. Raya reagerer dessverre på noen av medisinene man kan bruke i denne sammenhengen. Mat er det som fungerer best hittil, samt Canikur. Jeg er ikke motstander av bruk av medisiner, bare så det er sagt. Jeg har gått et år på kortison selv og Kaisa gikk på smertestillende med god effekt i flere år. Man må gjøre det som er best for hunden, men jeg ønsker ikke å bruke mer enn nødvendig.
Rayas IBD er sannsynligvis forårsaket av fôrintoleranse, så da er det naturlig å jobbe med mat.

Stress påvirker også IBD og kan trigge en dårlig periode. Det er altså viktig å vite hva som er stressfaktorer for den enkelte hund. Jeg kommer til å skrive mer om hva dette betyr for Rayas del, i tillegg til mer om hennes symptomer, fysiske og atferdsmessige.

Rayas IBD er mild i forhold til mange andre, men de dårlige periodene plager henne veldig. Denne sykdommen er noe man skal ta på alvor, siden det kan bli mye verre. Mange hunder lever godt med sin IBD ved hjelp av diett og medisiner, men det kan også gå veldig galt. Jeg velger å satse på mye kvalitetstid med, og for, Raya, for sikkerhets skyld, istedenfor å tenke worst case scenario. Det er fryktelig skummelt og vondt, men jeg tenkte jeg skulle skrive et eget innlegg om den siden av saken.
Målet mitt er en mest mulig glad og fornøyd Raya.

Jeg er veldig takknemlig for facebookgrupper for eiere av hunder med denne sykdommen. De er veldig generøse og støttende og det finnes masse å lære fra andres erfaringer.

Først og fremst er jeg glad for en god, oppdatert og ydmyk veterinær som lytter, ser både meg og Raya og gir god informasjon om behandlingsalternativer.

Du kan lese mer om IBD her: todaysveterinarypractice.com/inflammatory-bowel-disease-dogs-cats/
Du finner den nevnte Facebook-gruppen her: www.facebook.com/groups/DogswithIBD

Hva gjør man når man bor midt i skogen, i et hus der rådyrene gresser rundt hjørnet daglig og den nye hunden din viser seg å være redd for rådyr?
Vel, her er det jeg gjorde, med godt resultat.
Har du en hund med fryktproblematikk, anbefaler jeg at du søker hjelp hos en oppdatert atferdskonsulent. Hver hund trenger en individuelt tilpasset plan. Dette er Rayas plan.

Det sier vel seg selv at en hund som er redd for noe som nærmest konstant befinner seg i nærmiljøet, ikke har det helt godt? Selv om Raya ut ifra rasene hun er blanding av, burde vært interessert i rådyr, så hadde hun av en eller annen grunn utviklet frykt istedet.

Heldigvis hadde jeg fra før lært mye om de lokale rådyrenes atferd og bevegelsesmønstre av Kaisa, som var veldig opptatt av rådyr og meldte dem til meg. Så da jeg så at Raya nølte, stoppet eller viste stresstegn på visse steder, var det ganske lett å skjønne hva som var årsaken. Det var også knurring, bakoverbevegelse, lav kroppsholdning, ører bakover og søking inn til meg for støtte.

I videoen under ser dere et eksempel. Det er rådyr i skogsholtet. Noe jeg så ut ifra Rayas reaksjon. Jeg ville ikke satt henne i den situasjonen med vilje.

Det er ikke bare lett å jobbe med frykt for vilt, for jeg kunne jo ikke kontrollere hvor de var til hvilket tidspunkt. Jeg jobbet så godt jeg klarte med motbetinging. Dersom jeg oppdaget rådyrene før Raya gikk det greit, men ofte var de jo ikke synlige, så jeg måtte gjette ut ifra Rayas kroppsspråk når hun været dem. Det hjalp til en viss grad, men det holdt ikke.
Viltlukta er oftest sterkest på morgenen og i skumringen, så det hjalp og å legge turene våre utenom disse tidene. Mindre sannsynlig å treffe på dyra, men absolutt ikke utelukket.
I tillegg gikk vi tur andre steder, der det ikke var rådyr.

Raya ble sjefen
Det ble viktig å gi Raya full kontroll over turene våre. Hun fikk velge hvilken vei vi skulle gå, og lære seg at hun kunne si fra når hun ville snu. Noen hunder er veldig tydelige og kontante når de ikke vil gå lenger, men ikke Raya. Hun var veldig lett påvirkelig når det gjaldt å følge meg.
Vanligvis er det å vise hunden hvilken retning jeg ønsker å gå med kun kroppsholdning noe jeg jobber mye med. Men nå ble det motsatt. Jeg måtte være diffus og ikke "peke ut" noen retning med kroppen for Raya. Hvis jeg tok et skritt i en retning, ville hun fort følge, selv om hun var usikker. Fordi hun ville være nær meg. Så jeg prøvde å stå og slenge litt viljeløst med kroppen, sidelengs på veien mens jeg ventet på det minste hint fra henne. Jeg gjorde dette hver gang hun nølte eller stoppet. Med det samme hun viste tegn på å ville gå et sted, fulgte jeg med. Etter hvert begynte jeg også å spørre om vi skulle snu.
Hun skulle få føle at hun hadde kontroll og ikke ble presset opp i noe hun ikke taklet.
I videoen under ser dere resultatet.

Litt hjelp fra Mikkel
So far, so good. Ting begynte å gå bedre. Men fremdeles var det steder hun ikke turte gå. På den tiden var jeg så "heldig" at jeg gikk på medisiner som gjorde at jeg gjerne var våken i femtida på morgenen. Jeg la merke til at reven gjerne lusket forbi på veien rundt den tida, i retning der Raya gjerne stoppet. Siden hun nå kunne gå tur om morgenen og i skumringen på andre steder, fikk jeg en idè.
Raya elsker nemlig å spore rev. Hver eneste dag sjekker hun nye markeringer og spor og avføring og sporer gjerne i mange hundre meter hvis forholdene ligger til rette. Jeg har latt henne gjøre det, for å gi henne utløp for de naturlige anleggene hennes. Dessuten synes jeg det er utrolig moro å spore vilt selv. Hunder kan lære oss mye om atferden til dyr hvis vi følger med på alle sportegnenene de oppdager.

Hva hvis Raya fikk komme ut og spore ferske revespor gjennom området hun ikke turte gå i? Kunne den positive opplevelsen av å spore rev, hjelpe til med å endre assosiasjonene til rådyr?
Siden jeg stolte på min egen evne til å lese Raya, bestemte jeg meg for å forsøke.

Tidlig neste morgen var det ut og se om hun plukket opp ferten. Det gjorde hun, og sporet reven fint over det rådyrtråkket hun ikke hadde villet passere. Snuste rundt og koste seg.
Og bestemte så hvor resten av turen skulle gå. Jeg pushet henne ikke, lot henne jobbe helt selv. Samtidig var jeg obs fordi jeg ikke kunne være 100% sikker på at hun kanskje pushet seg selv litt for mye. Interessen for sporet kunne kanskje gjøre at hun overskred egne grenser istedenfor å bygge mestring. Men stort sett sporet hun det hun ville, og begynte også å ta meg med på sporing i deler av skogen hun ikke hadde villet gå i selv. Fordi hun holdt på med noe positivt og hun  hadde lært at hun styrte hele showet selv.
En gang i blant måtte jeg si stopp og snu, fordi hun ikke stoppet i tide selv, men stort sett fikset hun det fint og det skumle rådyrtråkket var ikke skummelt mer.
I videoen under ser dere et eksempel der jeg stoppet henne og snudde. Her var hun litt for nysgjerrig for sitt eget beste. Jeg ønsket ikke at hun skulle havne i situasjoner hun ikke mestret og fikk dårlig læring. Dere ser hun stopper og nøler og søker inn til meg for støtte. Har du veldig god lyd, hører du og et knurr på slutten av videoen. Der snudde jeg oss.

Så slik jobbet vi i en del måneder. Etter hvert begynte Raya å snuse på rådyrspor med interesse, og sto og været dem med avslappet kroppsholdning. Hun snudde seg og til meg en del ganger med forventningsfullt blikk, siden vi jo hadde jobbet med at rådyr=godbit. Jo mer interessert hun ble i dem, jo gladere ble jeg. Det høres kanskje merkelig ut, men jeg ønsker heller en trygg hund med jaktatferd enn en hund som er redd for nærmiljøet sitt. Dessuten jobbet jeg jo mye med positive interaksjoner med meg i nærheten av rådyrene, så sannsynligheten for at hun ville kunne ha fokus på meg økte.

På slutten av sommeren var dette reaksjonen hennes på rådyr på den andre siden av jordet, som varselbjeffet, som de gjør. Jeg har henne i bånd og er på god avstand. Ønsker ikke å stresse rådyrene, men som sagt er de rundt oss hele tiden her.
Legg merke til kroppsspråket til Raya. Hun er interessert, men holder vekten rett over bena, eller litt framover, ikke bakover. Det tyder på selvtillit, og hun kan både konsentrere seg om meg og enkelt kalles vekk fra rådyrene.

Idag er Raya interessert dersom det er fersk rådyrlukt i området, hun kan synes det er gøy å spore dem. Hun reagerer ikke lenger med knurring og frykt dersom hun ser dem. Hun kan ha tendens til å ville løpe etter dersom de løper rett foran henne, derfor jobber jeg med innkallingstrening og start på melding og er nøye på hvor jeg har henne løs.
Innkallingstrening med hunder med anlegg for jakt krever mye tid og innsats. I tillegg krever det mye tid lagt ned i å bygge en trygg og positiv relasjon med hunden.

Idag kan jeg si at vi er heldige som får så mange muligheter til å jobbe med rådyr som forstyrrelse, i motsetning til for et år siden, da nærværet deres gjorde livet ganske komplisert.
Her er Raya på ferskt rådyrspor. Legg merke til hvor vanskelig det er å få oppmerksomheten hennes.

PS. I tillegg til dette har vi jobbet med å bygge selvtillit og mestring gjennom problemløsning, nosework, klikkertrening og miljøtrening. De fleste hunder med fryktproblematikk har godt av å få bygget selvtillit og mestring generelt, samt å få medbestemmelsesrett i eget liv.

Jeg er kjempetakknemlig for jobben som ble gjort for å få det til å fungere mellom Raya og kattene. Masse god trening for henne og naturligvis et kjempepluss med tanke på å både besøke og eventuelt bli passet av andre med katt. Nå er katter også forskjellige, så jeg har ingen garanti for at det går bra etter dette. Men det er veldig godt utgangspunkt for videre trening.


Har du en hund som allerede jager katt, er det greit å søke hjelp av en oppdatert, moderne hundetrener eller atferdskonsulent. Kjenner du ikke til noen i ditt nærområde kan du ta en titt på denne listen. Der har jeg forsøkt å samle flinke folk fra hele landet.