Farvel, fine jenta mi

Min skjønne, vakre, høyt elskede Kaisa fikk sovne inn hjemme igår.
Hun ble 11 1/2 år. Det var kreften som tok henne fra meg.
Det var ingenting man kunne gjøre for henne, annet enn å sørge for at hun fikk gode dager så lenge som mulig. Nå var nettene begynt å bli veldig vonde for henne, så jeg valgte å la henne slippe mens hun fremdeles hadde glede av dagene. Det er forferdelig å se på at en man elsker har det vondt uten at man kan gjøre noe med det. Og jeg lovet henne for mange år siden at jeg skulle ta vare på henne. Jeg gjorde så godt jeg kunne for å holde det løftet.

De siste ukene ble fylt med ekstra mye kos og alt det hun elsket, som søk og turer på mange forskjellige steder.
Jeg er glad for at hun fikk et relativt kort sykdomsforløp og var i god form fram til de siste to ukene, hvor det begynte å dabbe av.
Vi tjuvstartet på jula, så hun fikk både kalender og presanger og noe ekstra godt i matskåla.

Hvis jeg skulle skrevet om alt denne utrolige jenta lærte meg og alt jeg lærte gjennom samlivet med henne, hadde det blitt en bok. Men noe av det var at det går an å være både sterk og sensitiv samtidig. Man kan mestre det meste her i livet, hvis man bare har de rette verktøyene. Og at lek gjør hver dag bedre. Hun lærte meg også enormt mye om stressmestring og om å tilgi meg selv. For hvis hun kunne det, så kan jeg også.

Kaisa var en tøff og myk, morsom, sjarmerende, leken, smart og klok jente.
Jeg føler ikke jeg får ytt henne rettferdighet gjennom ordene mine, så jeg deler noen bilder som gir dere et inntrykk av hvem hun var, dere som ikke møtte henne.

Til vi sees igjen, Kaisa. Jeg elsker deg, jenta mi. Alltid.