Fotoshoot

I oktober var vi på fotoshoot med Therese N Andersen Photography. Ingen av oss blir noe yngre, så dette var noe jeg følte var viktig å gjøre mens det fremdeles var litt futt og fart i pelsklingene.
Her får dere se noen av favorittbildene mine og forklaringen på hvorfor jeg falt
for nettopp dem.

Whisky

Whisky var 7 1/2 måned da han kom til meg. Jeg falt for ham fra første gang jeg så bildet hans på nettet.
Jeg hadde ingen erfaring med drevere fra før.
Etter at jeg endret treningsfilosofi og hundesyn, har han lært meg utrolig mye. Han er en selvstendig type, som liker å tenke selv og ha kontroll. Jeg har forstått etter hvert at nøkkelen til å jobbe med selvstendige hunder er motivasjon og å bygge bånd. Han vet at jeg respekterer ham, da kan han respektere meg. Hvis vi ikke har dette båndet, vil han ikke kunne velge meg istedenfor andre fristelser like enkelt.
Jeg kan ikke presse eller tvinge ham, han må få velge selv. Og jo mer han får velge selv,  jo bedre fungerer samarbeidet. Klikkertrening er en perfect fit for ham.
Han har også lært meg mye om hundespråk, avslapning, omsorg og vennskap.
Denne rasen er ikke kjent for den beste kontakten med fører, de liker å ha nesa i bakken. Så jeg er ekstremt stolt over å ha funnet balansen mellom å la ham snuse seg lykkelig og å være engasjert i meg.

Kaisa

Kaisa hadde en vond barndom. Hun ble ikke sosialisert eller miljøtrent, og lærte at mennesker gjorde henne vondt og skremte henne.
Når hun kom ut på nye steder ble hun enten hyper eller overveldet og apatisk. Hun var glad i mennesker hun kjente, men andre var hun skeptiske til og utagerte og bjeffet ofte mot dem på grunn av dette.
De siste årene har jeg fått jobbet ordentlig med dette, og nå blir hun nesten alltid løs og glad i kroppen når hun ser mennesker og skulle nok gjerne hilst på dem alle.
Hun har blitt nysgjerrig på verden og klarer fint å roe seg på nye steder.
På det nederste bildet er hun på vei mot fotografen for å få litt oppmerksomhet, samtidig som hun er litt nysgjerrig på kameraet. På det øverste ser hun ut som den nysgjerrige, uskyldige valpen jeg skulle ønske hun hadde fått forbli.
Kaisa har vist meg sider av meg selv som jeg ikke er stolt av, men også hvem jeg egentlig er. På grunn av hennes utfordringer, lærte jeg mye som hjalp meg ut av min egen kroniske sykdom. Hennes barndom er min største motivator til å drive med hund. Jeg kan ikke gå tilbake og endre på den, men jeg kan jobbe for at andre hunder kan slippe å oppleve lignende.

Oss

Dette er oss i et nøtteskall. Vi er et team basert på at alle får være seg selv, uttrykke seg og bli respektert for det. Hundene mine vet at jeg elsker dem og at de er de fineste i verden, fordi det får de beskjed om mange ganger hver dag.
Vi har gått en lang og svingete vei med mange motbakker sammen. Men vi har alltid hatt hverandre. Vi har støttet og oppmuntret og lært av hverandre. Disse to firbeinte har lært meg mer om meg selv, livet, tilgivelse, vennskap og kjærlighet enn noen tobeint. Jeg har blitt et mer tålmodig, prinsippfast, empatisk, positivt og ydmykt menneske.
Vi har gått sammen, som likeverdige, side ved side, det meste av tiden. Det vil vi fortsette med.
Og jeg tror vi har noen eventyr foran oss fremdeles :)