Alt du gjør med hunden din, er med på å forme bildet hunden har av deg og forholdet dere imellom. Så hvordan vil du at hunden skal se på deg? Hvilke følelser og forventninger vil du at hunden skal få hver gang den ser deg eller hører stemmen din?
De metodene, det kroppsspråket og det tonefallet du velger i omgang med hunden din, legger grunnlaget for dette. Så det er greit å være bevisst på det, og tenke gjennom konsekvensene. Hvordan liker du at venner og familie behandler deg?

Når hunden flytter inn hos deg har den sannsynligvis ikke særlig peiling på hvem du er.
Hvem vil du være for den?
Sannsynligvis ønsker du at hunden skal bli glad når den ser deg, stole på deg og trives i ditt selskap. Men du ønsker antageligvis også at hunden skal føle seg trygg når den må være alene, mestre verden rundt seg og se på nye ting/dyr/mennesker med nysgjerrighet, ikke redsel. Du vil at dere skal kunne leve sammen på en avslappet måte, der alle kan grunnreglene for høflig omgang med hverandre og verden ellers. Du vil at den skal vite hva du ønsker av den.
Alt dette må læres. Det som er naturlig å gjøre for hunden din, er ikke alltid ting som passer så godt i alle situasjoner. Vi kan hjelpe hunden til å forstå dette, samtidig som vi gir dem utløp for å være den hunden de er på mer passende tidspunkt og vis.
Forhåpentligvis ønsker du i tillegg til alt dette, at hunden skal få ha sin personlighet, føle kontroll over eget liv og få lov til å kommunisere hvordan den har det, og bli forstått, av deg.

I’ve got your back – Bli hundens trygge støttespiller

Livet er ikke bare en dans på roser, hverken for oss eller hundene våre. De kommer til å oppleve ting som er vonde, skremmende og ubehagelige. Men vi trenger ikke være kilden til noe av dette. I hvert fall ikke bevisst. Ja, du kommer til å tråkke på en pote eller snuble over en hunderygg eller miste noe i bakken så hunden skvetter, men slik er uunngåelig. I all din trening, oppdragelse og omgang med hunden vil vi at du skal være en den kan stole på og søke støtte og trygghet hos.

Noen enkle måter gjøre dette er:

• Ikke avvis hunden hvis den søker trøst hos deg når den er usikker på noe eller redd. Det er en myte at man vil forsterke redselen ved å rolig være til stede for hunden. Når var sist gang du ble mer redd av å bli trøstet på et rolig omsorgsfullt vis når du var redd? Slik fungerer det for hunder også.

 

• Hvis hunden viser at den er ukomfortabel i en situasjon, hjelp den ut av den. Legg så heller opp litt trening for å gjøre hunden trygg ved å skape positive assosiasjoner til situasjonen, i hundens eget tempo.

 

• Hvis hunden er i en situasjon den ikke trives i, og snur seg mot deg for å få hjelp, så SKAL du hjelpe den. Om det er andre hunder som plager den, eller barna i familien er for nærgående, eller voksne som hilser på hunden på et vis den ikke liker, så gjør noe for å vise hunden at den kan regne med deg.

 

• Hvis hunden prøver å øke avstanden til noe, så følg etter. En hund som lærer at den kan velge avstand som taktikk i møte med skumle ting, er mindre sannsynlig til å begynne med utageringer, enn en som blir presset opp i situasjoner den ikke takler. Hjelp så hunden ved trening til å få positive assosiasjoner til det den synes er skummelt.

Dette er et lite utdrag fra boka "Enklere hverdag med hund" som du kan lese og laste ned GRATIS her:

Jeg hadde tenkt å vente med å skrive dette innlegget til vi hadde fått orden på magen til Raya, men det viser seg at det ikke er så enkelt. Det er en prosess med prøving og feiling, så dere får heller være med på veien.

Det er ca en måned siden Raya fikk diagnosen IBD (inflammatory bowel disease). Jeg har visst at hun hadde fôrintoleranse i ca ett år, og siden i høst har hun spist kun kylling og hydrolisert veterinærfôr.
I mars i år fikk hun dessverre i seg to biter med oksekjøtt, som er verstingen når det gjelder intoleransen. I løpet av et par uker ble hun gradvis så dårlig at hun ikke tok til seg mat eller vann, siden det utløste magesmerter i lang tid etter inntak. Magesmertene viste seg ved kramper med skjelving. På det verste pep hun, løp etter halen og gnagde seg på lårene til det avtok litt og hun "bare" lå rett ut med kramper. Ikke rart man ikke vil spise eller drikke når èn bit kan gjøre så vondt.

Så hva er det egentlig snakk om?

"IBD er en engelsk forkortelse for Inflamatory Bowel Disease. Det dækker over en gruppe af sygdomme der har det til fælles, at dyret får tarmbetændelse uden kendt årsag. Fælles for sygdommene er, at tarmvæggen infiltreres af betændelsesceller. Lidelserne grupperes efter, hvilke celler der har invaderet tarmvæggen, samt i hvilket tarmafsnit sygdomsprocessen foregår."
- Netdyredoktor.dk

"Symptom:Kräkningar, diarréer, anorexi, viktnedgång och buksmärtor är vanliga symptom vid IBD. Hundar med ulcerationer i tarm och magsäck kan även ha blodiga diarréer och kräkningar.
Sjukdomen är kronisk, men symptomen kan vara cykliskt avtagande och återkommande. (Jergens, 1992)"
- Inflammatory bowel disease hos hund:etiologi, patogenes och patologi.
Johannes Larsson (2011)
 
Jeg har heldigvis en veldig dyktig veterinær som anbefalte gastroskopi på bakgrunn av klinisk undersøkelse, symptomer, prøvesvar og sykdomshistorie.
Jeg vet det er mange hunder som går lenge og har vondt før man finner diagnosen.
Denne blir vanligvis satt gjennom biopsi av tarmen, tynntarmen i Rayas tilfelle.

Han anbefalte også å prøve en ny proteinkilde samt en ny karbohydratkilde i første omgang, for å se om det hjalp. Ny betyr i denne sammenheng noe hun ikke hadde spist før, og som kroppen derfor ikke hadde utviklet intoleranse for.
Sannsynligvis hadde hun begynt å reagere på kyllingen, og selv om kyllingproteinet i fôret hun spiste var hydrolisert (brutt ned, så hundens kropp ikke skal kunne gjenkjenne og reagere på det), så kan noen hunder fremdeles reagere på det. Rayas diett ble hest og søtpotet. Hestekjøttet var biff beregnet til menneske. Jeg hadde alt kjøpt inn hestekjøtt, siden jeg er godt opplært av veterinæren fra før.

Raya ble raskt bedre på ny diett, og i noen uker gikk det fint. Hun tålte derimot ikke 100% hermetisert hestekjøtt, og tålte dårligere kvernet hestekjøtt til hund enn kjøttet beregnet på mennesker.
Nå ser det ut til at hun har begynt å reagere på hest, så da må jeg prøve en ny proteinkilde igjen. Det er ikke uvanlig at dette skjer med hunder med IBD, og veterinæren anbefalte å prøve en stund med kun hestebiff for å være sikker på at det faktisk var årsaken. Det er en av grunnene til at jeg er så fornøyd med denne klinikken.
De er grundige og vil utrede ting ordentlig. For meg er det viktig å vite så mye som mulig for å kunne hjelpe hunden min så godt som mulig. Jeg har utrolig mye å lære om dette.

Jeg er veldig glad for at vi ikke har blitt påprakket en masse medisiner, men kan bruke diett for det meste. Raya reagerer dessverre på noen av medisinene man kan bruke i denne sammenhengen. Mat er det som fungerer best hittil, samt Canikur. Jeg er ikke motstander av bruk av medisiner, bare så det er sagt. Jeg har gått et år på kortison selv og Kaisa gikk på smertestillende med god effekt i flere år. Man må gjøre det som er best for hunden, men jeg ønsker ikke å bruke mer enn nødvendig.
Rayas IBD er sannsynligvis forårsaket av fôrintoleranse, så da er det naturlig å jobbe med mat.

Stress påvirker også IBD og kan trigge en dårlig periode. Det er altså viktig å vite hva som er stressfaktorer for den enkelte hund. Jeg kommer til å skrive mer om hva dette betyr for Rayas del, i tillegg til mer om hennes symptomer, fysiske og atferdsmessige.

Rayas IBD er mild i forhold til mange andre, men de dårlige periodene plager henne veldig. Denne sykdommen er noe man skal ta på alvor, siden det kan bli mye verre. Mange hunder lever godt med sin IBD ved hjelp av diett og medisiner, men det kan også gå veldig galt. Jeg velger å satse på mye kvalitetstid med, og for, Raya, for sikkerhets skyld, istedenfor å tenke worst case scenario. Det er fryktelig skummelt og vondt, men jeg tenkte jeg skulle skrive et eget innlegg om den siden av saken.
Målet mitt er en mest mulig glad og fornøyd Raya.

Jeg er veldig takknemlig for facebookgrupper for eiere av hunder med denne sykdommen. De er veldig generøse og støttende og det finnes masse å lære fra andres erfaringer.

Først og fremst er jeg glad for en god, oppdatert og ydmyk veterinær som lytter, ser både meg og Raya og gir god informasjon om behandlingsalternativer.

Du kan lese mer om IBD her: todaysveterinarypractice.com/inflammatory-bowel-disease-dogs-cats/
Du finner den nevnte Facebook-gruppen her: www.facebook.com/groups/DogswithIBD

Hva gjør man når man bor midt i skogen, i et hus der rådyrene gresser rundt hjørnet daglig og den nye hunden din viser seg å være redd for rådyr?
Vel, her er det jeg gjorde, med godt resultat.
Har du en hund med fryktproblematikk, anbefaler jeg at du søker hjelp hos en oppdatert atferdskonsulent. Hver hund trenger en individuelt tilpasset plan. Dette er Rayas plan.

Det sier vel seg selv at en hund som er redd for noe som nærmest konstant befinner seg i nærmiljøet, ikke har det helt godt? Selv om Raya ut ifra rasene hun er blanding av, burde vært interessert i rådyr, så hadde hun av en eller annen grunn utviklet frykt istedet.

Heldigvis hadde jeg fra før lært mye om de lokale rådyrenes atferd og bevegelsesmønstre av Kaisa, som var veldig opptatt av rådyr og meldte dem til meg. Så da jeg så at Raya nølte, stoppet eller viste stresstegn på visse steder, var det ganske lett å skjønne hva som var årsaken. Det var også knurring, bakoverbevegelse, lav kroppsholdning, ører bakover og søking inn til meg for støtte.

I videoen under ser dere et eksempel. Det er rådyr i skogsholtet. Noe jeg så ut ifra Rayas reaksjon. Jeg ville ikke satt henne i den situasjonen med vilje.

Det er ikke bare lett å jobbe med frykt for vilt, for jeg kunne jo ikke kontrollere hvor de var til hvilket tidspunkt. Jeg jobbet så godt jeg klarte med motbetinging. Dersom jeg oppdaget rådyrene før Raya gikk det greit, men ofte var de jo ikke synlige, så jeg måtte gjette ut ifra Rayas kroppsspråk når hun været dem. Det hjalp til en viss grad, men det holdt ikke.
Viltlukta er oftest sterkest på morgenen og i skumringen, så det hjalp og å legge turene våre utenom disse tidene. Mindre sannsynlig å treffe på dyra, men absolutt ikke utelukket.
I tillegg gikk vi tur andre steder, der det ikke var rådyr.

Raya ble sjefen
Det ble viktig å gi Raya full kontroll over turene våre. Hun fikk velge hvilken vei vi skulle gå, og lære seg at hun kunne si fra når hun ville snu. Noen hunder er veldig tydelige og kontante når de ikke vil gå lenger, men ikke Raya. Hun var veldig lett påvirkelig når det gjaldt å følge meg.
Vanligvis er det å vise hunden hvilken retning jeg ønsker å gå med kun kroppsholdning noe jeg jobber mye med. Men nå ble det motsatt. Jeg måtte være diffus og ikke "peke ut" noen retning med kroppen for Raya. Hvis jeg tok et skritt i en retning, ville hun fort følge, selv om hun var usikker. Fordi hun ville være nær meg. Så jeg prøvde å stå og slenge litt viljeløst med kroppen, sidelengs på veien mens jeg ventet på det minste hint fra henne. Jeg gjorde dette hver gang hun nølte eller stoppet. Med det samme hun viste tegn på å ville gå et sted, fulgte jeg med. Etter hvert begynte jeg også å spørre om vi skulle snu.
Hun skulle få føle at hun hadde kontroll og ikke ble presset opp i noe hun ikke taklet.
I videoen under ser dere resultatet.

Litt hjelp fra Mikkel
So far, so good. Ting begynte å gå bedre. Men fremdeles var det steder hun ikke turte gå. På den tiden var jeg så "heldig" at jeg gikk på medisiner som gjorde at jeg gjerne var våken i femtida på morgenen. Jeg la merke til at reven gjerne lusket forbi på veien rundt den tida, i retning der Raya gjerne stoppet. Siden hun nå kunne gå tur om morgenen og i skumringen på andre steder, fikk jeg en idè.
Raya elsker nemlig å spore rev. Hver eneste dag sjekker hun nye markeringer og spor og avføring og sporer gjerne i mange hundre meter hvis forholdene ligger til rette. Jeg har latt henne gjøre det, for å gi henne utløp for de naturlige anleggene hennes. Dessuten synes jeg det er utrolig moro å spore vilt selv. Hunder kan lære oss mye om atferden til dyr hvis vi følger med på alle sportegnenene de oppdager.

Hva hvis Raya fikk komme ut og spore ferske revespor gjennom området hun ikke turte gå i? Kunne den positive opplevelsen av å spore rev, hjelpe til med å endre assosiasjonene til rådyr?
Siden jeg stolte på min egen evne til å lese Raya, bestemte jeg meg for å forsøke.

Tidlig neste morgen var det ut og se om hun plukket opp ferten. Det gjorde hun, og sporet reven fint over det rådyrtråkket hun ikke hadde villet passere. Snuste rundt og koste seg.
Og bestemte så hvor resten av turen skulle gå. Jeg pushet henne ikke, lot henne jobbe helt selv. Samtidig var jeg obs fordi jeg ikke kunne være 100% sikker på at hun kanskje pushet seg selv litt for mye. Interessen for sporet kunne kanskje gjøre at hun overskred egne grenser istedenfor å bygge mestring. Men stort sett sporet hun det hun ville, og begynte også å ta meg med på sporing i deler av skogen hun ikke hadde villet gå i selv. Fordi hun holdt på med noe positivt og hun  hadde lært at hun styrte hele showet selv.
En gang i blant måtte jeg si stopp og snu, fordi hun ikke stoppet i tide selv, men stort sett fikset hun det fint og det skumle rådyrtråkket var ikke skummelt mer.
I videoen under ser dere et eksempel der jeg stoppet henne og snudde. Her var hun litt for nysgjerrig for sitt eget beste. Jeg ønsket ikke at hun skulle havne i situasjoner hun ikke mestret og fikk dårlig læring. Dere ser hun stopper og nøler og søker inn til meg for støtte. Har du veldig god lyd, hører du og et knurr på slutten av videoen. Der snudde jeg oss.

Så slik jobbet vi i en del måneder. Etter hvert begynte Raya å snuse på rådyrspor med interesse, og sto og været dem med avslappet kroppsholdning. Hun snudde seg og til meg en del ganger med forventningsfullt blikk, siden vi jo hadde jobbet med at rådyr=godbit. Jo mer interessert hun ble i dem, jo gladere ble jeg. Det høres kanskje merkelig ut, men jeg ønsker heller en trygg hund med jaktatferd enn en hund som er redd for nærmiljøet sitt. Dessuten jobbet jeg jo mye med positive interaksjoner med meg i nærheten av rådyrene, så sannsynligheten for at hun ville kunne ha fokus på meg økte.

På slutten av sommeren var dette reaksjonen hennes på rådyr på den andre siden av jordet, som varselbjeffet, som de gjør. Jeg har henne i bånd og er på god avstand. Ønsker ikke å stresse rådyrene, men som sagt er de rundt oss hele tiden her.
Legg merke til kroppsspråket til Raya. Hun er interessert, men holder vekten rett over bena, eller litt framover, ikke bakover. Det tyder på selvtillit, og hun kan både konsentrere seg om meg og enkelt kalles vekk fra rådyrene.

Idag er Raya interessert dersom det er fersk rådyrlukt i området, hun kan synes det er gøy å spore dem. Hun reagerer ikke lenger med knurring og frykt dersom hun ser dem. Hun kan ha tendens til å ville løpe etter dersom de løper rett foran henne, derfor jobber jeg med innkallingstrening og start på melding og er nøye på hvor jeg har henne løs.
Innkallingstrening med hunder med anlegg for jakt krever mye tid og innsats. I tillegg krever det mye tid lagt ned i å bygge en trygg og positiv relasjon med hunden.

Idag kan jeg si at vi er heldige som får så mange muligheter til å jobbe med rådyr som forstyrrelse, i motsetning til for et år siden, da nærværet deres gjorde livet ganske komplisert.
Her er Raya på ferskt rådyrspor. Legg merke til hvor vanskelig det er å få oppmerksomheten hennes.

PS. I tillegg til dette har vi jobbet med å bygge selvtillit og mestring gjennom problemløsning, nosework, klikkertrening og miljøtrening. De fleste hunder med fryktproblematikk har godt av å få bygget selvtillit og mestring generelt, samt å få medbestemmelsesrett i eget liv.

Igår var det et år siden Raya ble offisielt medlem av familien. Det har vært et lærerikt og innholdsrikt år. Jeg er glad for at jeg var forberedt på at ting ikke alltid går etter planen, for sånn ble det naturligvis. Jeg fikk en ME-diagnose for ti år siden og de to siste årene har jeg dessverre hatt en forverring der. I tillegg fikk jeg påvist en ny autoimmun sykdom høsten 2016, som har ført til at jeg har måttet kutte ut hundeskole-virksomheten. 2017 har vært preget behandling og tilbakefall av denne. Det har naturligvis også preget hvor mye trening jeg har fått gjennomført med Raya. Men en del har vi da fått gjort, og vi satser på at 2018 blir et bedre helseår.

Det første og viktigste som har skjedd er at vi har blitt kjent med hverandre og bygget tillit og bånd. Raya er en stor personlighet og både morsom og utfordrende å trene. Hun har en masse jakt i seg, elsker å spore og søke og skjønner raskt hva hun tjener på å gjøre. Noe som er bra samtidig som det gjør at jeg må være våken for ikke å forsterke feil ting. Hun elsker nemlig oppmerksomhet samtidig som hun manglet opplæring i det meste. Så for eksempel avledning har jeg brent meg på. Bedre å være i forkant og unngå at atferden jeg ikke ønsker oppstår og forsterke alternativ atferd.

Kvaliteten på kontakten og treningen oss imellom er avhengig av at jeg lytter til og respekterer Raya. Å få ha valgmuligheter og bestemmelsesrett er utrolig viktig for henne.Jeg, som alle andre, er bare mennesklig, og det hender jeg blir frustrert, utålmodig eller har dårlige dager med lite eller ingen energi og overskudd. På sånne dager er det best å unngå å sette meg selv i situasjoner som kan være krevende oss imellom, men heller drive med enkle ting. For selv om Raya er tydelig på når jeg tuller og jeg prøver å lytte, så vil jeg jo ikke at hun skal trenge å oppleve det så ofte. Dessuten slipper jeg dårlig samvittighet og stresshormoner.

Vi har jobbet mye med roligtrening, inne og ute, for det var fullstendig mangelvare. Ofte bruker man bånd for å hjelpe hunden med å roe ned, men Raya begynte bare å bite i bånd, langline, sele eller hender som prøvde å holde henne fast. Så å forsterke ting som å legge seg eller sitte eller stå rolig var veien vi måtte gå. Å tilby ting å tygge på hjalp også.
Hun måtte bare lære at det gikk an å ha kroppen i ro. Det viste seg at det hjalp raskt. Raya ante bare ikke hva hun skulle gjøre, så hun måtte lære det. Etter hvert gikk det an å bruke bånd til å roe ned også. Første gangen hun la seg ned ute ved siden av meg var jeg sååå utrolig fornøyd. Selv om det bare varte noen sekunder. Alle skritt i riktig retning er framskritt. Nå går hun og legger seg av seg selv både ute og inne og raptusene kommer bare iblant.

Raya har også lært seg å være alene hjemme. Dette brukte jeg vel et par måneder på, Vi er oppe i fire timer, etter å ha stått stille på rundt tre en stund.
Jeg er alltid ekstra fornøyd når jeg kommer hjem og hun ikke kommer og møter meg ved døra fordi hun ligger og sover :)

Bilkjøring har vært en utfordring. Raya har nemlig en sensitiv mage og forallergi. Dersom hun får i seg noe ikke helt bra og samtidig opplever noe ekstra stressende, blir hun bilsyk og engstelig idet bilen begynner å bevege seg. Det er i hvert fall teorien så langt.
I utgangspunktet har jeg brukt mye tid på å venne henne til bur og bilkjøring, med korte turer, frivillig hopping inn og ut av bur, hyggelige ting i buret, motbetinging, skjerming for utsyn og medisin mot bilsyke ved oppbluss. Det går heldigvis relativt raskt å komme tilbake til normalen i bil etter en mage-episode nå. Jeg regner med det er fordi vi har lagt et så solid grunnlag med positive opplevelser i den forbindelsen.

Vi har vært mye ute og miljøtrent, og Raya viser klart at hun trives aller best i mer bebodde strøk. Jeg synes hun har blitt mye bedre i forhold til andre hunder også, selv om vi absolutt har mye trening igjen. Raya vil helst bort til de fleste hunder. Delvis fordi hun liker mange andre hunder men jeg tror også hun kjører litt samme taktikk som Whisky gjorde. Å vise at hun er vennlig innstilt ved lekeinvitter osv også når hun er usikker for å unngå konflikt. Raya er veldig "tulle rundt" typen når hun ikke helt vet hva hun skal gjøre. Noe som fort blir feiltolket av folk som at hun vil leke.

En ganske stor overraskelse var at Raya var redd for rådyr. To av rasene hun er blanding av, brukes jo til jakt på hjortedyr. Men hun reagerte helt klart på både lukt og syn av dem. Alpakka og llama vennet hun seg derimot til iløpet av få minutter.
Det går ikke an å unngå rådyr her hvor vi bor. De går rundt huset og beiter, har tråkk overalt og det går nesten ikke en dag uten at man ser et eller fler av dem. Kaisa lærte meg heldigvis hvor tråkkene går og hvor de pleide å oppholde seg ved meldingen vi jobbet fram, så det hjalp meg en del med Raya.
Nå har vi kommet dit at hun gjerne følger ferske rådyrspor og ikke knurrer når hun ser dem. Hun reagerer mer med jaktatferd enn frykt nå, så jeg har såvidt startet trening på melding av rådyr med henne også. Jaktatferd jobber jeg gjerne med, jeg har jo en jakthund. Jeg vil ikke at hunden min skal være redd for nærmiljøet sitt.

Vi har fått gått et par kurs i Nosework og deltatt på Nosework-camp i løpet av året. Raya elsker det, og jeg blir også i godt humør av å se henne jobbe med noe hun elsker og har anlegg for. Forhåpentligvis kan vi få konkurrert i løpet av 2018, jun for moro skyld. Vi har ikke bestått Luktgjenkjenningstesten ennå, så det er pri 1.
Her er det også utfordringer i forhold til treningen, men det var jo faktisk nettopp en slik hund jeg ønsket meg. En som er smart, problemløser og krever kreativitet og konsentrasjon.

Vi har også jobbet med innkalling, siden det er utrolig viktig. Spesielt med en hund med anlegg for jakt. På filmen her ser dere noen eksempler, blant annet innkalling fra musejakt og hestemøkk. Jeg er kresen på når jeg tar av langlinen, siden det er ulv i området vi bor i.

Jeg kunne skrevet veldig mye om det som har skjedd, men hovedsakene er oppsummert her. Raya var for eksempel på Sørlandseventyr mens jeg var innlagt på sykehus noen dager og vi har klart å karre oss på et par teltturer.

Raya er en utrolig morsom, tøff, sensitiv, smart og kosete frøken. Jeg smelter litt hver gang hun dytter nesen på leggen min for å si fra at hun er i nærheten, kommer med en leke for å ha drakamp, stikker snuten i halsgrropen min på natta fordi hun vil under dyna eller kravler oppå meg i sofaen for å kose. Intimsfære er et fremmedord for Raya når det gjelder andre :)
Jeg gleder meg til vi blir enda bedre kjent og vokser sammen. Hun har allerede lært meg masse, både om seg, trening og meg selv. Det er vel det beste med gode vennskap; å lære av og med hverandre, å bli godtatt for den man er uten krav. Å stole på og å le sammen. Det siste året har vært virkelig tøft for meg, og Raya har definitivt vært et høydepunkt og en drivkraft framover hver dag.

Hvis du er tilhenger av å vite hva som er i godbitene hunden får i seg, eller bare ønsker litt inspirasjon, så kan jeg anbefale disse hjemmelagde kylling og -søtpotetbitene. Raya er veldig glad i dem og de inneholder hele TO ingredienser.

Du trenger:

• 1 pakke kyllingkjøttdeig uten tilsatt salt, vanligvis 400 gram
• Ca 200 gram søtpotet

Jeg er ikke så nøye på mengdeforholdet. Det kan varierefra 100 gram søtpotet til lik mengde kyllingkjøttdeig og søtpotet. Det er bare å prøve seg fram. Steketid kan nok påvirkes litt av hvordan du blander.

Skrell og kutt søtpoteten i små terninger og kok til den er mør og lett kan moses med en gaffel.

Mos søtpoteten med en slikkepott eller sleiv.
Bland godt med kyllingkjøttdeigen til en jevn røre.

Sett ovnen på 150 grader.
Kle et stekebrett med folie og bakepapir. Jeg foretrekker å bruke begge deler siden fuktigheten trekker gjennom papiret og søtpoteten avgir et nærmest karamellaktig belegg hvis det kommer utenfor papiret.
Bre røren utover så jevnt som mulig.
Stek midt i ovnen i ca 30 minutter.
Steketiden vil variere både fra ovn til ovn, men også etter tykkelsen.

Når du ser at overflaten er tørr og kantene er litt brune, tar du brettet ut og deler i passe tykke strimler med en pizzakutter.
Snu strimlene så de får den "våte" siden opp og stek videre i 10-15 minutter, til de er tørre.
Når du deler ser du også om det er gjennomstekt.

La avkjøle litt og klipp så i passe store biter til din hund.
Hvis du synes de er for fuktige, så bare sleng de oppklipte bitene inn i ovnen igjen i noen minutter til du er fornøyd.
Oppbevar i lufttett beholder i kjøleskap.
Jeg vet ærlig talt ikke om de holder lenger enn et par dager siden de blir brukt opp innen den tid her i huset.

Så er det bare  trene :)
Håper det finnes noen vofser der ute som kan få glede av disse.