Noen hunder er verdens enkleste når det gjelder å få kikke i ørene, munnen, klippe klør osv. Kaisa var slik. Eller rettere sagt, fikk hun en godbit etterpå, så kunne det meste gå bra. På veterinærkontoret pleide hun vanligvis å hoppe ned fra bordet og gå bort og sette seg ved benken der godbitkrukka hans sto. Og hun fikk naturligvis. Hun visste også å vinke til veterinærassistenter for å få belønning. Smart jente!

Men med Whisky var det annerledes. Selv med en person som lokket med godbiter mens den andre prøvde å klippe klør, var det vanskelig. Han trakk vekk labben og prøvde å komme unna. Å bli holdt fast for blodprøver var en slåsskamp. Jeg må dessverre innrømme at han ble tvangsholdt ved flere anledninger og ved et tilfelle satte veterinæren på ham snutebånd i tillegg. Selv om han ikke prøvde å bite, han fikk panikk og prøvde å vri seg unna. Neste gang han kom til den klinikken fikk han stressdiarè rett innenfor døra. Han husket. Veterinæren avfeide det med at hunder ikke ble stresset slik som vi blir. På det tidspunktet hadde jeg begynt å lære litt om hund og atferd, så det var siste gang vi dro til den klinikken. Jeg visste hen tok feil.
For Whisky hadde lært. Han hadde lært at veterinærklinikk=fryktelige skumle ting.

Whisky var egentlig veldig klar: min kropp, jeg bestemmer!
Det burde jo være en selvfølge, men av en eller annen grunn er det ikke det når det gjelder hunder. Veldig mange tobeinte tar oss til rette og overkjører hunden som forventes å bare finne seg i det.
Endelig begynte jeg å lytte til ham og startet treningen fra scratch med ham som sjefen.
Jeg hadde lært meg en del om hundespråk og det var en uvurdelig hjelp.
Jeg startet med kloklipp-trening ved å lære ham å gi labb for godbit. Når han gav meg labben kunne jeg håndtere labben et halvt sekund og slippe den før han dro den vekk selv. Ville han dra den vekk, fikk han det. Alle de minste tegn på stress eller ønske om avstand ble lyttet til, som å snu på hodet, legge ørene bakover, lene seg vekk, spenning i ansiktsmuskulaturen osv. For hver repetisjon, fikk han godbit. Det hjalp med å bygge positive assosiasjoner til håndteringen. Vi jobbet også med labbetarget på klotanga.
Det handlet om å bygge tillit. Han måtte erfare mange ganger at jeg lyttet til ham og ikke gjorde ham vondt. Han var alltid løs og kunne gå sin vei om han ville. Det gikk i hans tempo.

Hadde dette vært idag, hadde jeg brukt startknapp-trening med ham. Jeg er 100% sikker på at han hadde elsket det og tatt det kjapt.

I denne perioden fikk han heller sove om vi f eks måtte ta blodprøver. Ellers opplevde han bare trening på veterinærklinikker. Han fikk gå inn, snuse masse rundt, få godbiter og trene litt med meg på f eks kontaktlyd. Kaisa var relativt ofte hos veterinæren pga blant annet hudproblematikk, vonde hofter og regelmessige blodprøver pga medisinering.
Stort sett fikk Whisky være med inn da og satt med meg eller snuste rundt på undersøkelsesrommet. Her vanket det også godbiter og kos, og i og med at Kaisa stort sett var rolig, ble det også god trening.

Med tiden kom begge hundene løpende og sto og ventet på sin tur ved kloklipp. Børsting, flåttfjerning og generelt stell gikk lett. Da det til sist ble behov for Whisky selv å dra en del til veterinæren gikk det utrolig bra. Han sto rolig mens det ble tatt nåleprøver av kuler, fikk akupunktur og massasje. Han logret og trakk inn på klinikken og da vi var på helgekurs i myoterapi/hundens bevegelser var det lett for meg å rekke opp hånda da det var behov for en demohund som kunne håndteres enkelt og vises øvelser med.

Da den siste turen Whisky noen gang tok til en veterinær kom veldig overraskende på, logret han og snuste seg inn og ville undersøke lokalet. Selv om han hadde en stor svulst på milten som hadde sprukket, hadde indre blødninger og uhelbredelig kreft i leveren, viste han tegn på nysgjerrighet og glede da han kom til klinikken.
I ettertid er jeg utrolig takknemlig for at jeg hadde lagt så mye i treningen. Tenk om han hadde hatt panikk for veterinærklinikker fremdeles. Det er mye jeg gjerne skulle gjort annerledes, men det var en riktig prioritering.

Så hva var det Whisky lærte meg om håndtering?

• En hund har rett til å bestemme over sin kropp, den og. Det er ikke slik at vi har rett til å ta fra hunden kontrollen over kroppen sin, bare fordi vi bestemmer det.
• Hunder kan bli traumatisert av dårlige erfaringer med håndtering/veterinær.
• Vi kan lære hunden å like håndtering, få være en medbestemmende i veldig mye, gi oss beskjed når den er klar for håndtering og vi kan lære oss å stoppe på deres signal.
• Ved å putte veldig mange gode erfaringer inn på håndteringskontoen, kan hunden lettere takle det dersom vi må ta noe ut når vi ikke kan unngå det. Og da bør vi gi hunden klar beskjed om at dette blir ekkelt, ikke som normalen.
• Hunder kan lære seg å elske veterinærklinikken
• En veterinær som bruker godbiter og tid er gull verdt
• Håndteringstrening er moro når det gjøres på hundens premisser.
• Alltid lytt til hunden.

For tips om håndteringstrening, se videoer på min Facebook-side og Youtube-kanal.

Det morsomme med hundetrening er at ting stadig utvikler seg. Noen tør å strekke strikken, dykke dypere og prøve nye ting. Samtidig dundrer forskningen på hund videre, noe som kan hjelpe oss med å forstå hundene våre bedre, trene mer effektivt og forstå og oppfylle behovene deres til en større grad. Alt dette bidrar til at hundeholdet blir mer givende, kommunikasjonen bedre og treningen morsommere.
De siste månedene har jeg konsumert mye nye tanker og kunnskap rundt hund/dyr og hundetrening/dyretrening. Så det var på tide å dele noen av de som har inspirert meg mest på dette feltet med dere. Så her er mine nye topp seks å følge for å lære om hund om du også vil dykke litt dypere og utvikle trenerferdigheter og forståelsen din litt mer.

Disse to fantastisk dyktige damene fant hverandre først på agilitybanen og har jobbet mye med det, og blant annet gitt ut boken Agility Right From the Start.
Jeg oppdaget dem på grunn av alt de gjør med frivillig håndtering og startknapper. Du kan lese mer om dette på Animals In Control.
De er ofte innom diverse podcaster og snakker om alt fra a til å innen hundetrening og jeg garanterer at du kan plukke opp noen nyttige tips enten det gjelder å få mer effektiv trening, gjøre håndtering til en hyggelig prosess for deg og hunden eller bare ha det gøy med din beste venn.
Her er et par av mine favoritt podcastepisoder med dem:
Setting our puppies(and ourselves) up for success - Drinking from the toilet
Start button behaviors - Drinking from the toilet
Hjemmesiden deres finner du her. Om du vil følge dem på Facebook, er det her.

Animal Training Academy ble grunnlagt, eller skapt, av dyretreneren Ryan Cartlidge. I utgangspunktet er dette en nettplattform for å lære om dyretrening, men har utviklet seg til et verdensomspennende fellesskap av utrolig dyktige dyretrenere og atferdsfolk som deler kunnskapen sin generøst, enten man kun lytter på podcasten og tar del i gratisinnholdet, eller blir betalende medlem for en (mener jeg)rimelig pris. Her finner du alt fra det helt grunnleggende om trening, til diskusjoner og webclasser som får deg til å vri og vende på det du trodde du visste og forstod i dagevis (eller lengre). Noen av de som har bidratt er Ken Ramirez, Leslie McDevitt, Susan Friedman, Grisha Stewart, Morten Egtvedt, Hannah Brannigan, Eva Bertilsson med fler. Er du medlem er dette noen av dem som også bidrar i den lukkede Facebook-gruppen. Dette er en gullgruve av kunnskap fra dyretrenere over hele verden. Vil du følge ATA på Facebook, finner du siden her.

Hannah Branigan er sannsynligvis mest kjent for podcasten Drinking from the toilet der hun tar for seg det meste som er kurant og nyttig om du skal trene hund, enten til konkurranse, for moro skyld eller bare til hverdagsoppdragelsen. Der har hun også hatt de fleste store innen hundetrening på som gjester. Utrolig lærerikt!
Hun har selv konkurrert innen blant annet lydighet, men fokuserer nå mer på å ta treningen sin til nye høyder utenfor konkurranseringen. Hannah Branigan er kjent for treningsteknikken sin og fokuset på detaljene som gir hele bildet til sist. Hun har også gitt ut boken "Awsome Obedience" og holder nettkurs innen konkurranselydighet.
Hjemmesiden hennes med masse artikler om trening finner du her. Du finner henne også på Facebook, her.

Det føles litt overflødig å nevne denne mannen, for driver du med dyretrening, så har du i det minste hørt navnet. Men jeg har snublet over diverse podcaster og en webclass med ham i det siste, så han blir med her.
Ken Ramirez startet som unggutt med førerhundtrening med tradisjonelle metoder (korrigering, kravfase ol), men startet snart å jobbe med veldig mange andre dyrearter. Han har mange årtier med trening i ryggsekken og har en evne til å forklare selv de mest kompliserte ting, veldig enkelt. Han har blant annet jobbet med operative søkshunder og introdusert disse miljøene for trening med positiv forsterkning. Noe han har hatt suksess med siden han rett og slett kunne vise svart på hvitt at det var mer effektivt.
Han jobber også med konservasjonsarbeid. Blant annet var han med i et prosjekt der man lærte en flokk ville sjimpanser å skrike i kor når mennesker nærmet seg, for å kunne avverge krypskyttere. Trent med positiv forsterkning naturligvis.
Han fremstår som en utrolig erfaren men samtidig ydmyk mann, som stadig søker å utvikle seg som trener. Han er av dem som gjerne vil se hvor langt man kan strekke trening og arrangerer nå kurs innen "Consept Training" gjennom Karen Pryor Academy, der han er "Executive Vice President and Chief Training Officer" for Karen Pryor Clicker Training. Han har også skrevet boken "Animal Training: Successful Animal Management Through Positive Reinforement".
Her er et par podcaster med ham: Ken Ramirez - Animal Training Academy
Consept Training with Ken Ramirez - Drinking from the toilet

Når jeg blir stor vil jeg bli Patricia McConnell!
For meg er denne fantastiske damen nummer en. Hun er en atferdskonsulent som spesialiserer seg på hunder med aggressiv atferd. Hun er også en fantastisk foreleser og forfatter.
Hos henne finner du mye om atferd, den siste forskningen rundt hund og hundespråk. Hun har flere veldig fine dvd'er om hundespråk og hundelek og hennes favorittsetning er "Det kommer an på". Fordi sånn er det med hund. Det er alltid så mange faktorer som kan spille inn at hva noe betyr eller hvordan man går fram, kommer an på...

Min personlige beundring kommer også av at hun, som er en godt voksen dame, fremdeles er så åpen for ny kunnskap og å innrømme at hun kan ha tatt feil. Eller at hun ikke vet.
Boka de fleste hundeeiere får mest ut av er "The other end of the leash", mens min favoritt er "For the love of a dog". Den handler om hundens følelser og hjalp meg til å forstå min elskede Kaisa mye bedre.

Jeg regner med min entusiasme skinner gjennom her :)
Du finner Patricia McConnell på hjemmesiden hennes, bloggen hennes og facebook.

Patricia McConnell har forøvrig en gård med sau og trener sine egne border collier i gjeting.

Denne damen gjetter jeg på at en del ikke har hørt om før. Hun er en av dem som har fått meg til å tenke mye, revurdere og implementere nye ting i treningen. Hun kom fra en jobb som barnehagelærer i en nisje som fokuserte mye på feilfri innlæring og tok dette naturlig med seg over i hundetreningen etter hvert.
Sarah Owings jobber spesielt med redde og usikre hunder, trener og konkurrerer i Nosework og er medlem av Clicker Expo fakultetet.
På sin egen side på Facebook skriver hun mye om omplasseringshunden sin Tucker og treningen de gjør. Han var en av de hundene som var for krevende for et vanlig hjem og heldigvis falt Sarah for ham mens hun jobbet med ham i shelteret, så han ble med henne hjem og fikk i 2015 til og med en pris fordi han viste eksepsjonelt talent og fremgang i sporten Nosework. Ta en titt på hennes Vimeo-kanal.
Men det er tilnærmingen til f eks impulskontroll (eller er det stimuluskontroll?) og tanker rundt signaler (det vi før kalte kommandoer) og innlæringen av dette som har trimmet hjernen min. Du kan lese et par artikler om emnet her: del 1 og del 2. Eller du kan ta kurset hun tilbyr om emnet på Tromplo. Hun underviser også på Cyber Scent Online
Her finner du fire podcastepisoder som handler mye om signaler.

Jeg innrømmer glatt at jeg slet med å plukke ut bare seks stykker her. Et ekte luksusproblem :) Men jeg tror både nybegynnere og mer erfarne hundefolk vil kunne finne noe å ta med seg blant disse. De fortjener egentlig et eget innlegg hver...
Det er ofte litt ubehagelig når vi møter nye ideer som kanskje går litt imot det vi trodde vi visste, men klarer du å jobbe deg gjennom den følelsen og vurdere/revurdere ting, kan det føre med seg mye godt. Jeg har i hvert fall fått mere flyt i treningen, bedre evne til å se hva som forårsaker mindre effektiv trening og masse nye vis å gjøre Rayas hverdag og liv bedre. I tillegg er jeg enda mer inspirert til å lære og trene, forhåpentligvis flere arter på sikt.

Da har vi endelig snust litt på konkurranse innen nosework. Raya fikk nemlig være testhund på innendørs spesialistprøve klasse 1, arrangert av Åsnes og Omegn hundeklubb. En testhund skal egentlig mest gå søkene før alle andre og sjekke at vanskelighetsgraden er som forventet og at alt funker som det skal. En veldig grei test for både meg og Raya for å se hvordan vi takler denne type miljø og arrangement. Resultatene våre er ikke offisielle og registreres ikke noe sted, annet enn for oss selv. Men må si meg godt fornøyd med både tidene og ingen feil.

Det viste seg at Raya syntes dette var veldig stas og det dempet mine nerver betraktelig å se selvtilliten hennes. Det var utrolig moro å se henne gå rett i søk og når vi var ferdig med ett søk, var det helt tydelig at hun var klar for neste. Hjertet svulmet litt der vi gikk på et helt nytt område og hun søkte med selvtillit i fire nye innendørs miljøer på rappen, med litt diverse underlag og ting og tang rundt om. Det var også veldig godt å kjenne på og oppleve at kommunikasjonen oss imellom fungerte godt og at jeg følte 100% tillit til hennes markeringer av funn. Raya markerer på flere vis, alle naturlige for henne, så både erfaring og evnen til å lese hennes atferd når hun jobber med duft er en stor del av puslespillet.

Stacy Barnett (Scentsabilities Nosework) snakker om tre typer tillit som må være på plass hos en nosework-hund:

• Tillit til egne evner til å jobbe med duft og gjøre funn
• Tillit i miljøet. Hunden må være trygg i miljøet og på nye steder.
• Tillit til fører. Hunden må kunne stole på at fører betaler for jobben. (Les gjerne denne bloggen om emnet.) Det betyr at fører må kunne lese hunden og stole på hundens evner. I tillegg vil jeg si at det betyr at hunden må kunne stole på at fører alltid setter hundens velferd nettopp denne dagen i dette søket høyest. Man bør ikke sette hunden i situasjoner den ikke takler og om man ser at et søk ikke er riktig for hunden pga dette, så bør man vurdere å melde pass. (Les gjerne denne bloggen om det emnet. Les også kommentarene under.)
  

 
Dette prøver jeg å ha i bakhodet hele tiden, og om noe skorter i treningen, er det ofte et av disse punktene det handler om. Å ta med hunden ut og trene på forskjellige steder er en del av nosework-filosofien. Man øker vanskelighetsgraden gradvis så hunden alltid lykkes og bygger mestring. Ofte er det lurt å ta hunden ut av bilen først og la den akklimatisere seg til plassen så lenge som trengs (snuse, lytte, kikke, føle). Når hunden har gjort seg ferdig med miljøet og søker kontakt med deg, kan du f eks belønne litt kontakt eller enkle øvelser og så sette hunden i bilen mens du legger ut søk. Etter hvert som hunden blir tryggere blir behovet for akklimatisering mindre.

Raya var klar for moro med det samme hun kom ut av bilen. Det var helt tydelig at det var klare miljøsignaler som fortalte henne hva dette handlet om. Vanligvis når vi drar til nye steder der folk har med hundene sine, så betyr det nosework. Nye steder betyr ofte nosework.  Men uansett vet jeg at om vi ikke hadde vært så mye rundt omkring og trent, ville hun ikke hatt den samme selvtilliten. Og det er trening som er pågående for å opprettholde dette. Raya er ikke den mest miljøsterke hunden. Jeg ser ikke det som en svakhet hos henne. Det er en del av henne enten det er genetisk eller kommer av erfaring/manglende erfaring og er noe jeg må ta hensyn til. Nosework hjelper oss masse der. Love the dog your with :)

Noe som har blitt innprentet i meg fra første kursdag med nosework er at det handler om å ha det gøy. Mestring og glede! Hunden kan ikke gjøre feil. Det handler ikke om prøving og feiling, kun mestring.
Det har hendt at jeg har måttet spole litt tilbake og jobbe med motivasjon, legge opp enklere søk i perioder der helsen til Raya påvirker henne. Noen ganger har jeg lagt opp for vanskelige søk og har valgt å avbryte søket og belønne henne for innsatsen. Men stort sett pusher hun meg til å jobbe med mine ferdigheter innen å legge opp utfordrende nok søk for henne. Hun er en problemløser, noe som er bra når det gjelder nosework, men det betyr også at jeg må holde meg våken så jeg får laget en god miks av utfordringer gjennom duftdammer, blandede duftskyer, luftbevegelser, temperaturer osv og morsomme motivasjonsøvelser. Heldigvis kjenner jeg flinke folk jeg kan fortsette å lære av. Og en morsommere noseworkhund enn Raya tror jeg man skal lete lenge etter (min helt upartiske mening). Etter gårsdagen er sannsynligheten for at dere kanskje ser oss på en konkurranse innen rimelig reisevei i hvert fall større, men plasseringer kommer nok aldri til å stå i fokus hos oss. For vi fokuserer på...? Nå burde dere vel ha skjønt mantraet her. Mestring og glede!

PS. Tips til gode noseworkkurs: Lahaugmoen Hundesenter. Det er der mantraet kommer fra.

Hvordan motivere hunden til å jobbe for deg?
Hunder er ganske enkle. De jobber enten for å oppnå noe hyggelig eller unngå noe ubehagelig.
Innen hundevennlig hundetrening benytter vi oss av det som kalles positiv forsterkning. Det vil si at vi belønner hunden med noe den vil ha, for at den skal gjøre mer av det vi ønsker. (Positiv som i pluss, vi legger til noe) Ønsker vi for eksempel å lære hunden å sitte, får hunden godbit idet den setter seg. Dette vil øke sannsynligheten for at hunden vil sette seg igjen, fordi den etter hvert forstår at å sette seg, er noe som kan føre til noe positivt.
Et eksempel på positiv forsterkning fra hverdagen vår vil være når noen trykker «liker» på noe du legger ut på Facebook, Instagram osv. Du får lyst til å gjøre det igjen, sannsynligheten for at du vil poste igjen øker.
Etter hvert som hunden forstår hva vi ønsker, legger vi på et signal, for eksempel en håndbevegelse eller et ord, for å kunne be hunden om å gjøre noe for oss.
NB! Hvis atferden vi ønsker å forsterke ikke øker i sannsynlighet, har den ikke blitt positivt forsterket! Sjekk kriterier, belønningsfrekvens og kvalitet på belønningen og prøv igjen. Du kan lese mer om dette her.

Hunder gjør det som lønner seg. Hvis hunden har opparbeidet seg vaner du ikke setter pris på, er det fordi hunden har fått noe igjen for det. En hund som maser, har kanskje fått tilsnakk når den gjør det, og dermed fått akkurat det den ba om, nemlig oppmerksomhet.
En hund som trekker i båndet og eier følger etter, har oppnådd å komme framover og derfor vil båndtrekkingen fortsette, så lenge resultatet er at hunden kommer framover.
Masingen og båndtrekkingen har blitt forsterket. I stedet bør vi lære hunden hva vi ønsker den skal gjøre. Vi kan for eksempel lære hunden at den kommer framover hvis den går med slakt bånd, ved å belønne dette og unngå at båndet blir stramt. Vi kan også lære hunden at den får oppmerksomhet hvis den er rolig og høflig ved å belønne det og sørge for å oppfylle behovet som hunden uttrykker ved å mase. Da forsterker vi i stedet oppførsel vi liker og vil ha mer av. Det er alltid en grunn til at hunder gjør ting, masing kan ofte komme av at hunden ikke har lært en alternativ måte å bli hørt på.

Vi bruker også til en viss grad det som kalles negativ straff. Det betyr at vi fjerner noe hunden vil ha for at en atferd skal forekomme sjeldnere. (Negativ som i minus.)
Som for eksempel hvis hunden hopper for å få oppmerksomhet, snur vi ryggen til og overser den. Vi tar bort det hunden vil ha (oppmerksomhet), så hunden hopper mindre.
Eller når vi lærer hunden impulskontroll, fjerner vi godbiten hvis hunden ikke klarer å vente. Det er viktig å fokusere på å lære det vi ønsker hunden skal gjøre, framfor å benytte negativ straff. Hunden som hopper, kan lære å holde alle fire bena på bakken for eksempel. Og dersom hunden ikke klarer å motstå godbiten når vi trener impulskontroll, holder vi godbiten lenger unna, så hunden lykkes.

I videoen under ser du hvordan treneren belønner ønsket atferd og bruker minimalt med negativ straff (snu seg vekk) ved å legge opp til at valpen lykkes ved hyppig belønning og gradvis økende vanskelighetsgrad.

Et annet grunnleggende prinsipp innen hundevennlig hundetrening er tilrettelegging : Vi legger opp til at alt i omgivelsene ligger til rette for at hunden skal gjøre ting vi kan belønne og liker.
Et eksempel: For å gjøre sannsynligheten større for at valpen skal klare å fokusere på oss, øker vi avstanden til de andre valpene så de blir mindre interessante for vår valp. Etter hvert som valpen vår blir flinkere til å fokusere på oss, kan vi minske avstanden til de andre valpene.
Valpesikring av inventar er et annet eksempel på tilrettelegging. Vi legger opp til at valpen ikke får muligheten til å tygge på feil ting ved å fjerne dem og gi valpen akseptable alternativer.

Vi bruker også det som kalles omdirigering. Hvis hunden gjør noe vi ikke ønsker/er på vei til å gjøre noe vi ikke ønsker, bruker vi kontaktlyd og gir den noe annet å gjøre i stedet.

En bonus med å jobbe uten ubehag for hunden, er at hunden etter hvert vil tilby ting av seg selv som den har lært at vi liker. Vi får en kreativ, nysgjerrig hund. En hund som har en lang rekke erfaringer med positiv respons fra deg, vil også få et veldig positivt forhold til deg. Den trenger ikke bekymre seg for å gjøre feil, siden du legger opp til at den lykkes og "feil" fører til at du revurderer kriteriene dine, og ikke legger ansvaret på hunden.

Grunnen til at vi har gått bort ifra å benytte ubehag i hundetrening er at det finnes
mange potensielle negative bivirkninger som vi ikke kjente til tidligere:

• Hunden kan få fysiske skader av for eksempel rykk i båndet
• Kan bli usikker eller redd
• Få språkproblemer
• Få varige mentale skader
• Bli utrygg på både eier og andre mennesker
• Bli stresset
• Risikoen for aggresjon øker
• Den kan få negative assosiasjoner til verden omkring seg, andre hunder, mennesker, trening Den kan bli det man kaller lært hjelpeløs, som kan sammenlignes med depresjon hos mennesker.
• Hunder som trenes ved ubehag og straff, vil ofte forbinde dette med personen som utfører straffen. Hvis en hund for eksempel er trent til å gå pent i bånd med rykk i båndet av far, vil den ikke gå pent i båndet for mor, dersom hun ikke også rykker i båndet. Ved positiv trening vil hunden fortere tilby å gå pent, siden den forbinder øvelsen med at den oppnår noe hyggelig.

Straff trenger ikke å være fysisk irettesettelse. Det kan være truende kroppsholdning eller
stemmebruk eller å stirre på hunden.
Selv om du ikke mener du bruker ubehag, er det hundens reaksjon som avgjør om det er
skremmende eller vondt for den. Se på hundens kroppspråk for å avgjøre hvordan den oppfatter det du gjør.

Noen hunder kan tåle ubehag i trening bedre enn andre, men er det verdt risikoen?
Derfor bruker vi heller belønningsbasert trening i dag. Da får vi en nysgjerrig, lærevillig og trygg hund, som stoler på mennesker og bygger positive assosiasjoner til omverden. I tillegg slipper du som eier å være sint med hunden.
Det kan være greit å huske på at hver eneste gang du belønner hunden din for å ha gjort noe riktig, belønner du også deg selv for at du har lagt opp treningen bra!
Den eneste feilmeldingen hunden får under denne typen trening, er enten ignorering eller at belønningen uteblir.

Hvis du er usikker på en metode, prøv å tenke gjennom:

• Hvorfor fungerer det?
• Hva motiverer hunden til å endre oppførsel?
• Jobber hunden for å unngå et ubehag eller for å oppnå et gode?
• Hva forteller hundens kroppsspråk deg?
• Er den glad og fornøyd eller viser den stressignaler?

Hvordan lese hundens stressnivå under trening
For å få til effektiv trening som er moro for både deg og hunden, må vi kunne lese hvordan treningen oppfattes av hunden.

Her får du noen tips til hva vi ønsker å se:

• Relativt enkelt å få fokus. Hunden bør kunne ta kontakt med deg og ikke bli opphengt i alt som skjer rundt. Dette ordner du ved å sørge for passe mengde forstyrrelser og passe avstand til forstyrrelsene.
• Løst og ledig kroppsspråk. Dette tyder på en avslappet og fornøyd hund.
• Tar godbiter lett.
• Beveger seg i normalt tempo
• Tar kontakt med deg
• Progresjon i treningen

I videoen under ser dere et eksempel på ro/miljøtrening med passe avstand til forstyrrelser. Raya kan sitte i ro med slakt bånd, tar lett kontakt med meg og tar godbiter lett.

I videoen under ser dere et eksempel på en hund som har det gøy under trening.

Tegn på at treningen ikke er optimal:

• Stressignaler som å slikke nese, flasse, pese, mase, pistre, bjeffe, rister seg mye, hoppe, bite i båndet, riing
• Langsomme bevegelser eller fryser helt
• Lav, kuet kroppsholdning, kryper sammen
• Hunden snur seg vekk fra deg eller prøver å unngå deg
• Hunden snuser mye i bakken når det ikke er mye å snuse på
• Hunden tar godbiter med hardere munn og høyere intensitet enn vanlig
• Hunden tar ikke godbiter.
• Problemer med fokus
• Hunden utagerer mot ting i miljøet (hunder, mennesker, syklister osv)
• Dårlig progresjon
• Hunden melder seg ut

Ting som kan påvirke hvordan hunden oppfatter treningen kan være:

• Treningsmetoder
• Utstyr (stramt halsbånd, strupelenke, sele som sitter feil, for kort bånd osv)
• Ting i omgivelsene
• Avstand til ting i omgivelsene
• Belønningskvalitet
• Feil kriterier
• Eiers kroppsspråk og kroppsholdning (er du løs og ledig eller streng og stiv?)
• For hurtig fremgang
• Eiers stemmebruk
• Tidligere erfaringer
• Manglende sosialisering eller miljøtrening
• Genetikk og helse

Kilder
Lydighetstrening i teori og praksis - Køste/Egtvedt
Stress in Dogs - Scholz/von Reinhardt
På talefot med hunden - Rugaas
Hundens språk og atferd - Handelman
Dogmantics Dog Training
https://www.companionanimalpsychology.com/p/resources.html

Turid Rugaas sa en gang i løpet av hundetrenerskolen at hun elsket hver eneste hund hun møtte. Jeg syntes allerede da at det var fint sagt. Selv husker jeg øyeblikket jeg bestemte meg for å utdanne meg innen hund. Jeg var ute på tur med Kaisa og Whisky, og underveis støtte vi på nabolagets løshund. En flott flatcoated retriever-tispe som bare gikk strålende overens med alle hunder. Hun gikk på daglig besøk til de som satt i hundegård og løpestreng, og alle de hundene som vanligvis sto og bjeffet på alle hunder som passerte, satt rolige sammen med henne. Hun hadde både et fantastisk språk og sosiale ferdigheter.

Denne dagen hadde jeg som vanlig noen godbiter i lomma. For moro skyld ville jeg se om jeg kunne få alle tre til å sitte samtidig. Kaisa og Whisky hadde jeg lært inn kommando til, og Tinka satte seg så pent når jeg førte godbiten opp over hodet hennes. Det var moro. Mens jeg sto der nesten omringet av hunder, tenkte jeg at dette ville jeg gjøre mer av. Ikke å trene hund, men å møte dem. "Jeg vil treffe mange hunder," tenkte jeg. Fordi de er så flotte vesener. Og måten å gjøre det på, var gjennom å begynne å lære seg å trene hund.

Som liten ønsket jeg meg alltid hund, men det fikk jeg ikke. Så istedenfor lekte jeg med nabolagets hunder, og gledet meg som en gal til sommerferien da jeg fikk omgås gårdshunden i Finland nesten hver dag. Hvis jeg og broren min fikk mast oss til det, ble han med oss til hytta over natten også. Han var en fin blandingshund som het Virkku.

Jeg tilbrakte mange timer med bare å sitte sammen med ham og klappe ham ute på tunet ved hundehuset hans. Ofte tok jeg ham med meg ut på tur, der vi bare satte oss ned i skogen og var sammen. Jeg visste at han satte pris på nærværet mitt like mye som jeg satte pris på hans. Vi bare satt sammen, og kjente på hvor godt det var å ha en venn. En som godtok deg som du var, og alt du behøvde å gjøre for å bli elsket var å være til.

Hver gang vi kjørte fra gården ulte han, og jeg visste at han helst ville være med oss. På slutten av hver sommer følte jeg meg knust når jeg måtte forlate ham for å dra tilbake til Norge. Jeg visste hvor mye han ville savne meg. Kos og nærhet var ikke daglig kost for denne gårdshunden. Jeg prøvde å overtale foreldrene mine om å ta ham med til Norge, men merkelig nok ble det ikke noe av.
Jeg sørget dypt den dagen jeg fikk høre at han hadde sovnet inn hos  dyrlegen på grunn av kreft.

Jeg ble mobbet på barneskolen, og som så mange andre barn fant jeg trøst og nærhet hos dyr. Hos dem visste jeg at jeg var trygg. De ville ikke svikte og var alltid glad for å se meg. 

I den verste perioden var jeg så heldig at jeg møtte en fantastisk islandsk fårehund som het Teitur. Navnet betyr glad og fornøyd fikk jeg fortalt, og det passet bra på ham. Jeg fulgte etter ham en gang han hadde rømt, og sa fra til eieren da han var vel hjemme at hunden deres hadde vært ute på vift. De spurte om jeg kanskje ville begynne å gå tur med ham, så han ikke følte for å rømme. Så det gjorde jeg.

Vi gikk lange turer, og satte oss ned et sted og bare var sammen. Jeg fortalte ham om alt det jeg ikke kunne fortelle til noen andre. Om hvor vondt jeg hadde det. Hvor ensom jeg var og hvor urettferdig jeg følte det var at de andre var så slemme mot meg.
Han lå stille ved siden av meg og "lyttet". Igjen fikk jeg nærheten jeg manglet fra en hund. For han elsket meg også bare fordi jeg var meg. Det var gjensidig. Dessverre har jeg ikke noe bilde av ham.
Hvordan hadde det gått hvis jeg ikke hadde hatt denne fantastisk skjønne hunden i den fryktelige tiden? Kanskje var eierne hans mer observante enn jeg visste den gang...

Jeg sliter fremdeles med å stole på mennesker, men det går veldig langsomt framover. Hundene mine, derimot... Det finnes ikke tvil i min sjel om at de elsker meg.