Jeg hadde tenkt å vente med å skrive dette innlegget til vi hadde fått orden på magen til Raya, men det viser seg at det ikke er så enkelt. Det er en prosess med prøving og feiling, så dere får heller være med på veien. Det er ca en måned siden Raya fikk diagnosen IBD (inflammatory bowel disease). Jeg har visst at hun hadde fôrintoleranse i ca ett år, og siden i høst har hun spist kun kylling og hydrolisert veterinærfôr. I mars i år fikk hun dessverre i seg to biter med oksekjøtt, som er verstingen når det gjelder intoleransen. I løpet av et par uker ble hun gradvis så dårlig at hun ikke tok til seg mat eller vann, siden det utløste magesmerter i lang tid etter inntak. Magesmertene viste seg ved kramper med skjelving. På det verste pep hun, løp etter halen og gnagde seg på lårene til det avtok litt og hun "bare" lå rett ut med kramper. Ikke rart man ikke vil spise eller drikke når èn bit kan gjøre så vondt. Så hva er det egentlig snakk om? "IBD er en engelsk forkortelse for Inflamatory Bowel Disease. Det dækker over en gruppe af sygdomme der har det til fælles, at dyret får tarmbetændelse uden kendt årsag. Fælles for sygdommene er, at tarmvæggen infiltreres af betændelsesceller. Lidelserne grupperes efter, hvilke celler der har invaderet tarmvæggen, samt i hvilket tarmafsnit sygdomsprocessen foregår." - Netdyredoktor.dk "Symptom:Kräkningar, diarréer, anorexi, viktnedgång och buksmärtor är vanliga symptom vid IBD. Hundar med ulcerationer i tarm och magsäck kan även ha blodiga diarréer och kräkningar. Sjukdomen är kronisk, men symptomen kan vara cykliskt avtagande och återkommande. (Jergens, 1992)" - Inflammatory bowel disease hos hund:etiologi, patogenes och patologi. Johannes Larsson (2011) Jeg har heldigvis en veldig dyktig veterinær som anbefalte gastroskopi på bakgrunn av klinisk undersøkelse, symptomer, prøvesvar og sykdomshistorie. Jeg vet det er mange hunder som går lenge og har vondt før man finner diagnosen. Denne blir vanligvis satt gjennom biopsi av tarmen, tynntarmen i Rayas tilfelle. Han anbefalte også å prøve en ny proteinkilde samt en ny karbohydratkilde i første omgang, for å se om det hjalp. Ny betyr i denne sammenheng noe hun ikke hadde spist før, og som kroppen derfor ikke hadde utviklet intoleranse for. Sannsynligvis hadde hun begynt å reagere på kyllingen, og selv om kyllingproteinet i fôret hun spiste var hydrolisert (brutt ned, så hundens kropp ikke skal kunne gjenkjenne og reagere på det), så kan noen hunder fremdeles reagere på det. Rayas diett ble hest og søtpotet. Hestekjøttet var biff beregnet til menneske. Jeg hadde alt kjøpt inn hestekjøtt, siden jeg er godt opplært av veterinæren fra før. ![]() Raya ble raskt bedre på ny diett, og i noen uker gikk det fint. Hun tålte derimot ikke 100% hermetisert hestekjøtt, og tålte dårligere kvernet hestekjøtt til hund enn kjøttet beregnet på mennesker. Nå ser det ut til at hun har begynt å reagere på hest, så da må jeg prøve en ny proteinkilde igjen. Det er ikke uvanlig at dette skjer med hunder med IBD, og veterinæren anbefalte å prøve en stund med kun hestebiff for å være sikker på at det faktisk var årsaken. Det er en av grunnene til at jeg er så fornøyd med denne klinikken. De er grundige og vil utrede ting ordentlig. For meg er det viktig å vite så mye som mulig for å kunne hjelpe hunden min så godt som mulig. Jeg har utrolig mye å lære om dette. Jeg er veldig glad for at vi ikke har blitt påprakket en masse medisiner, men kan bruke diett for det meste. Raya reagerer dessverre på noen av medisinene man kan bruke i denne sammenhengen. Mat er det som fungerer best hittil, samt Canikur. Jeg er ikke motstander av bruk av medisiner, bare så det er sagt. Jeg har gått et år på kortison selv og Kaisa gikk på smertestillende med god effekt i flere år. Man må gjøre det som er best for hunden, men jeg ønsker ikke å bruke mer enn nødvendig. Rayas IBD er sannsynligvis forårsaket av fôrintoleranse, så da er det naturlig å jobbe med mat. Stress påvirker også IBD og kan trigge en dårlig periode. Det er altså viktig å vite hva som er stressfaktorer for den enkelte hund. Jeg kommer til å skrive mer om hva dette betyr for Rayas del, i tillegg til mer om hennes symptomer, fysiske og atferdsmessige. Rayas IBD er mild i forhold til mange andre, men de dårlige periodene plager henne veldig. Denne sykdommen er noe man skal ta på alvor, siden det kan bli mye verre. Mange hunder lever godt med sin IBD ved hjelp av diett og medisiner, men det kan også gå veldig galt. Jeg velger å satse på mye kvalitetstid med, og for, Raya, for sikkerhets skyld, istedenfor å tenke worst case scenario. Det er fryktelig skummelt og vondt, men jeg tenkte jeg skulle skrive et eget innlegg om den siden av saken. Målet mitt er en mest mulig glad og fornøyd Raya. Jeg er veldig takknemlig for facebookgrupper for eiere av hunder med denne sykdommen. De er veldig generøse og støttende og det finnes masse å lære fra andres erfaringer. Først og fremst er jeg glad for en god, oppdatert og ydmyk veterinær som lytter, ser både meg og Raya og gir god informasjon om behandlingsalternativer. Du kan lese mer om IBD her: todaysveterinarypractice.com/inflammatory-bowel-disease-dogs-cats/ Du finner den nevnte Facebook-gruppen her: www.facebook.com/groups/DogswithIBD
3 Comments
Hva gjør man når man bor midt i skogen, i et hus der rådyrene gresser rundt hjørnet daglig og den nye hunden din viser seg å være redd for rådyr? Vel, her er det jeg gjorde, med godt resultat. Har du en hund med fryktproblematikk, anbefaler jeg at du søker hjelp hos en oppdatert atferdskonsulent. Hver hund trenger en individuelt tilpasset plan. Dette er Rayas plan. Det sier vel seg selv at en hund som er redd for noe som nærmest konstant befinner seg i nærmiljøet, ikke har det helt godt? Selv om Raya ut ifra rasene hun er blanding av, burde vært interessert i rådyr, så hadde hun av en eller annen grunn utviklet frykt istedet. Heldigvis hadde jeg fra før lært mye om de lokale rådyrenes atferd og bevegelsesmønstre av Kaisa, som var veldig opptatt av rådyr og meldte dem til meg. Så da jeg så at Raya nølte, stoppet eller viste stresstegn på visse steder, var det ganske lett å skjønne hva som var årsaken. Det var også knurring, bakoverbevegelse, lav kroppsholdning, ører bakover og søking inn til meg for støtte. I videoen under ser dere et eksempel. Det er rådyr i skogsholtet. Noe jeg så ut ifra Rayas reaksjon. Jeg ville ikke satt henne i den situasjonen med vilje. Det er ikke bare lett å jobbe med frykt for vilt, for jeg kunne jo ikke kontrollere hvor de var til hvilket tidspunkt. Jeg jobbet så godt jeg klarte med motbetinging. Dersom jeg oppdaget rådyrene før Raya gikk det greit, men ofte var de jo ikke synlige, så jeg måtte gjette ut ifra Rayas kroppsspråk når hun været dem. Det hjalp til en viss grad, men det holdt ikke. Viltlukta er oftest sterkest på morgenen og i skumringen, så det hjalp og å legge turene våre utenom disse tidene. Mindre sannsynlig å treffe på dyra, men absolutt ikke utelukket. I tillegg gikk vi tur andre steder, der det ikke var rådyr. Raya ble sjefen Det ble viktig å gi Raya full kontroll over turene våre. Hun fikk velge hvilken vei vi skulle gå, og lære seg at hun kunne si fra når hun ville snu. Noen hunder er veldig tydelige og kontante når de ikke vil gå lenger, men ikke Raya. Hun var veldig lett påvirkelig når det gjaldt å følge meg. Vanligvis er det å vise hunden hvilken retning jeg ønsker å gå med kun kroppsholdning noe jeg jobber mye med. Men nå ble det motsatt. Jeg måtte være diffus og ikke "peke ut" noen retning med kroppen for Raya. Hvis jeg tok et skritt i en retning, ville hun fort følge, selv om hun var usikker. Fordi hun ville være nær meg. Så jeg prøvde å stå og slenge litt viljeløst med kroppen, sidelengs på veien mens jeg ventet på det minste hint fra henne. Jeg gjorde dette hver gang hun nølte eller stoppet. Med det samme hun viste tegn på å ville gå et sted, fulgte jeg med. Etter hvert begynte jeg også å spørre om vi skulle snu. Hun skulle få føle at hun hadde kontroll og ikke ble presset opp i noe hun ikke taklet. I videoen under ser dere resultatet. Litt hjelp fra Mikkel So far, so good. Ting begynte å gå bedre. Men fremdeles var det steder hun ikke turte gå. På den tiden var jeg så "heldig" at jeg gikk på medisiner som gjorde at jeg gjerne var våken i femtida på morgenen. Jeg la merke til at reven gjerne lusket forbi på veien rundt den tida, i retning der Raya gjerne stoppet. Siden hun nå kunne gå tur om morgenen og i skumringen på andre steder, fikk jeg en idè. Raya elsker nemlig å spore rev. Hver eneste dag sjekker hun nye markeringer og spor og avføring og sporer gjerne i mange hundre meter hvis forholdene ligger til rette. Jeg har latt henne gjøre det, for å gi henne utløp for de naturlige anleggene hennes. Dessuten synes jeg det er utrolig moro å spore vilt selv. Hunder kan lære oss mye om atferden til dyr hvis vi følger med på alle sportegnenene de oppdager. Hva hvis Raya fikk komme ut og spore ferske revespor gjennom området hun ikke turte gå i? Kunne den positive opplevelsen av å spore rev, hjelpe til med å endre assosiasjonene til rådyr? Siden jeg stolte på min egen evne til å lese Raya, bestemte jeg meg for å forsøke. Tidlig neste morgen var det ut og se om hun plukket opp ferten. Det gjorde hun, og sporet reven fint over det rådyrtråkket hun ikke hadde villet passere. Snuste rundt og koste seg. Og bestemte så hvor resten av turen skulle gå. Jeg pushet henne ikke, lot henne jobbe helt selv. Samtidig var jeg obs fordi jeg ikke kunne være 100% sikker på at hun kanskje pushet seg selv litt for mye. Interessen for sporet kunne kanskje gjøre at hun overskred egne grenser istedenfor å bygge mestring. Men stort sett sporet hun det hun ville, og begynte også å ta meg med på sporing i deler av skogen hun ikke hadde villet gå i selv. Fordi hun holdt på med noe positivt og hun hadde lært at hun styrte hele showet selv. En gang i blant måtte jeg si stopp og snu, fordi hun ikke stoppet i tide selv, men stort sett fikset hun det fint og det skumle rådyrtråkket var ikke skummelt mer. I videoen under ser dere et eksempel der jeg stoppet henne og snudde. Her var hun litt for nysgjerrig for sitt eget beste. Jeg ønsket ikke at hun skulle havne i situasjoner hun ikke mestret og fikk dårlig læring. Dere ser hun stopper og nøler og søker inn til meg for støtte. Har du veldig god lyd, hører du og et knurr på slutten av videoen. Der snudde jeg oss. Så slik jobbet vi i en del måneder. Etter hvert begynte Raya å snuse på rådyrspor med interesse, og sto og været dem med avslappet kroppsholdning. Hun snudde seg og til meg en del ganger med forventningsfullt blikk, siden vi jo hadde jobbet med at rådyr=godbit. Jo mer interessert hun ble i dem, jo gladere ble jeg. Det høres kanskje merkelig ut, men jeg ønsker heller en trygg hund med jaktatferd enn en hund som er redd for nærmiljøet sitt. Dessuten jobbet jeg jo mye med positive interaksjoner med meg i nærheten av rådyrene, så sannsynligheten for at hun ville kunne ha fokus på meg økte. På slutten av sommeren var dette reaksjonen hennes på rådyr på den andre siden av jordet, som varselbjeffet, som de gjør. Jeg har henne i bånd og er på god avstand. Ønsker ikke å stresse rådyrene, men som sagt er de rundt oss hele tiden her. Legg merke til kroppsspråket til Raya. Hun er interessert, men holder vekten rett over bena, eller litt framover, ikke bakover. Det tyder på selvtillit, og hun kan både konsentrere seg om meg og enkelt kalles vekk fra rådyrene. Idag er Raya interessert dersom det er fersk rådyrlukt i området, hun kan synes det er gøy å spore dem. Hun reagerer ikke lenger med knurring og frykt dersom hun ser dem. Hun kan ha tendens til å ville løpe etter dersom de løper rett foran henne, derfor jobber jeg med innkallingstrening og start på melding og er nøye på hvor jeg har henne løs. Innkallingstrening med hunder med anlegg for jakt krever mye tid og innsats. I tillegg krever det mye tid lagt ned i å bygge en trygg og positiv relasjon med hunden. Idag kan jeg si at vi er heldige som får så mange muligheter til å jobbe med rådyr som forstyrrelse, i motsetning til for et år siden, da nærværet deres gjorde livet ganske komplisert. Her er Raya på ferskt rådyrspor. Legg merke til hvor vanskelig det er å få oppmerksomheten hennes. PS. I tillegg til dette har vi jobbet med å bygge selvtillit og mestring gjennom problemløsning, nosework, klikkertrening og miljøtrening. De fleste hunder med fryktproblematikk har godt av å få bygget selvtillit og mestring generelt, samt å få medbestemmelsesrett i eget liv. Jeg visste at Raya hadde for vane å bite i en del situasjoner da hun kom til meg. Men jeg må innrømme at graden av det tok meg på senga. Og jeg er veldig glad for at jeg har trening med hunder som biter fra før og hadde flere teknikker å ty til. Vi er fremdeles ikke 100% i mål, men det er ekstremt mye bedre enn for 6 uker siden. Jeg vil si at vi har 95% suksess nå. Det er greit å huske på at Raya sannsynligvis hadde fått øve seg på denne bitingen det meste av sitt 14 mnd lange liv da hun flyttet inn. Og det første jeg måtte finne ut var HVORFOR hun bet. Dette hadde nemlig blitt en form for kommunikasjon for henne. Eller et forsøk på å kommunisere en hel masse. Hun forsøkte å uttrykke behovene hun hadde. Raya bet:
Den første kvelden Her spilte helt klart stress en stor rolle, men jeg tror også hun ble satt veldig ut av å skulle få sove i samme seng som et menneske. Hun ønsket jo nærhet, men var sannsynligvis vant til å få dette ved å bite og herje og mase. Det tok nemlig 40 minutter å legge seg den kvelden. Hver gang jeg la meg i sengen, hoppet hun opp og begynte å bite, krafse og hoppe over hele meg. Det hjalp ikke å bare stå opp fra sengen. Jeg måtte rett og slett gå ut av rommet og stå utenfor kompostgrinden jeg hadde satt der i noen få sekunder, før jeg prøvde å gå inn igjen. Hun kunne altså se meg, jeg lukket ikke døren. Det ville vært veldig hardt for en fersk omplasseringshund. I tillegg hadde jeg en leke jeg prøvde å omdirigere bitingen på hver gang jeg la meg. Som nevnt tidligere ble jeg overrasket over graden av dette, men jeg har vært borti lignende hunder før heldigvis. Etter hvert roet hun seg litt. Hun tygget mer og mer på leken, og til sist la hun seg ned inntil bena mine. Vi var i mål!!! Kvelden etter brukte vi 5 minutter på samme prosedyren, og kvelden etter måtte jeg bare reise meg en gang. Så kunne vi legge oss på normalt vis. Og det var en liten frøken som helst ville sove i armene mine da. Det fikk hun naturligvis lov til. Jeg er ikke glad i timeout, men her følte jeg at det var nødvendig dessverre. For å hindre at hun giret seg mer opp, hindre henne i å få øvet seg mer på denne atferden og rett og slett beskytte meg selv. Tiltak
Her lærer Raya at hvis hun slipper leken og venter til mitt signal med å ta den, starter leken igjen. Nå har Raya lært at hun kan gå til døren når hun må ut, eller hun kan komme å se på meg. Det hender det blir en liten raptus, men da er det bare rett ut, og så er vi ferdig med det. Hun løper rundt med lekene sine hvis hun føler for å avreagere og legger seg ganske ofte med et tyggebein. Får hun en raptus i sofaen så tar hun fort leken eller tyggebeinet hun blir tilbudt, men det er sjelden hun får slike raptuser. Flagrende klær er helt ok, men vi må øve mer på ting jeg bærer i hendene. Jeg har rett og slett ikke prioritert akkurat det så mye. Hun legger seg rolig med meg i sengen. Ingen antydning til masing eller biting lenger. Det med å ikke bite i båndet begynte jeg faktisk å trene på første gangen jeg gikk tur med henne der hun bodde før. Og da gikk hun pent i løpet av få minutter siden hun skjønte at det gav belønning. Vil hun ha oppmerksomhet kommer hun og ser på meg, finner en leke eller stiller eller legger seg oppå meg. Vi kan nok finpusse det litt, men hun har skjønt at hun ikke trenger å bite for å få oppmerksomhet. Tiggingen må vi også jobbe mer med, men hun er mye bedre nå og legger seg oftere og oftere på litt avstand etter en stund med stoppende håndsignal. Så som oppsummering er jeg veldig fornøyd med fremgangen til Raya. Vi fortsetter jobbingen. Jeg skal ikke late som at jeg ikke har blitt frustrert, oppgitt og utålmodig iblant. Jeg er bare et menneske. Men da var det å huske på å ta et skritt tilbake og puste med magen og minne seg selv om at hun ikke gjør slike ting for være slem, ufin, frekk eller noe annet. Hun har ikke fått den opplæringen hun burde ha hatt eller den aktiviseringen som passet. Jeg forstår også at dette kunne bli for mye for hennes tidligere eiere. Hun oppfører seg egentlig akkurat som hun skal ifølge raseblandingen, men det er nok greit å ønske seg terrier/drever/ungarsk vizsla og like egenskapene de har med seg :) Tillegg: I det halvannet året som har gått siden dette ble skrevet, har vi fått jobbet bort alle problemstillingene her i tillegg til en del annet. ![]() Dagen jeg leste "På talefot med hunden - de dempende signalene" av Turid Rugaas, var begynnelsen på en lang og interessant reise. Den kommer til å fortsette resten av livet mitt, og det er jeg både takknemlig for og frustrert over. Det er fantastisk å kunne forstå bedre hva hundene rundt meg forsøker å kommunisere, og selv føle at jeg får til en kommunikasjon med dem. Men det kan være vondt å se hunder og eiere som ikke forstår hverandre. Men vi må alle starte et sted, det er aldri for sent og hunden din vil garantert sette pris på det om du forsøker å lære litt om hundespråk. Her er noen tips til hvordan du kan begynne å legge merke til din hunds kommunikasjon til omverden: Neste gang du skal sette turutstyr på hunden din, prøv å legge merke til om den reagerer ved for eksempel å snu på hodet eller slikke seg på nesen når du bøyer deg over den. Sett deg på huk ved siden av neste gang istedet. Når du snakker til hunden din, eller gir kommandoer - ser du noen signaler? Kanskje bør tonefallet endres. Husker du sist det var en krangel i husholdningen? Hvordan reagerte hunden din da? Gikk den imellom, kanskje? Satte seg på gulvet mellom de som var uenige? Eller kanskje den rett og slett forlot stedet fordi den syntes konflikten var ubehagelig. Dette bør du ta hensyn til. Når ungene løper rundt og leker viltert, hva gjør hunden din? Legger den seg ned for å roe ned barna? Snur den seg vekk når de går bort for å kose? Da bør du gjøre noe. Fortell barna at hunden får komme til dem hvis den vil, ellers skal den få fred. Å følge med på signalene fra hunden din vil også kunne gjøre håndtering mye enklere. Du kan endre posisjon til en der du ser hunden reagerer mindre, eller avslutte når du ser at hunden synes det holder. Da jeg selv skulle prøve meg med mine egne hunder den gangen, var det et trist syn som møtte meg. Her var det ikke mye signaler å spore. Sannsynligvis hadde Whisky sluttet å bruke særlig mye signaler ettersom de hadde blitt oversett av både hans eiere og Kaisa. Vi hadde alle tre vært bøller og straffet ham istedenfor å lære ham hva vi ønsket at han skulle gjøre. Kaisas manglende sosialisering med andre hunder hadde gjort at hun ikke var særlig språksterk. I tillegg hadde vi straffet vekk det som var igjen, fordi vi hadde fått beskjed om at hun var en såkalt "dominant" valp. Dette var helt feil. Som vi vet idag medfører ikke dominansteorien riktighet, og er ingenting vi skal tenke på i forhold til hundene våre. Men nå ville jeg endre på dette med språket. Vi hadde sluttet å straffe noen måneder tidligere. Jeg forstod at Kaisa trengte oppmuntring for å begynne å bruke signalene igjen. Hun måtte se at det nyttet og at hun ble respektert. Neste gang Whisky løp rundt som en liten tulling i stua (unghund som han var), så jeg at Kaisa satte seg ned med ryggen til ham. Jeg øynet muligheten, og satte meg ned ved siden av henne, med ryggen til ham jeg også. Jeg begynte å gå imellom når han var for vilter for henne. Jeg sluttet å gå rett mot hundene, men gikk i en liten bue mens jeg vendte hodet til siden. Så jeg på dem, myknet jeg blikket. Sakte men sikkert ble det fler og fler signaler. Og da jeg begynte på Hundetrenerskolen til Turid Rugaas, var noe av det første Turid sa til meg at jeg hadde en veldig høflig hund som gikk i bue fram til henne. Litt stolt da, ja :) Det jeg burde gjort for å framskynde prosessen, var å la dem omgås trygge vennlige hunder, men den kunnskapen manglet jeg da. Idag skal du lete lenge etter en mer kommunikativ hund enn Whisky. Kaisa bruker også signalene aktivt både ovenfor meg, omverden, seg selv og andre hunder. Hundene våre trenger å vite at vi forsøker å forstå dem, at vi respekterer deres grenser og ikke ønsker å utsette dem for ting de ikke liker. Kjører man dette løpet i hverdagen, vil ting som vonde veterinærbesøk bli en enklere affære. For hunden din vet at du ikke ønsker å sette den i ubehagelige situasjoner. Den har tillit til deg. Og da kan man tøye de grensene litt når man må. Selv velger jeg kun veterinærer som viser respekt og tålmodighet og belønner hundene de har inne til undersøkelse. Heldigvis er disse ofte godt oppdatert også, har jeg erfart. Så det blir en dobbelt bonus. Hundespråk består av mer enn bare de dempende signalene. Men det er disse som er enklest for oss å se, reagere på og bruke selv. Grunnen til at hundens forfedre, utviklet språk, var for unngå konflikt. Noe vi bør huske på. Hunder er konfliktsky dyr, og skal ikke presses til de begynner å reagere med avstandsøkende signaler som knurring, blotting av tenner eller skinnangrep. Du kan lese mer om hundespråk her. |
Om meg
Bra! Hundetrening er en hundeskole som fremmer trening med belønningsbaserte (positive) metoder. Hundetrening skal være moro og enkelt, for eier og hund! Kategorier
All
Følg bloggen på Facebook
Arkiv
December 2023
|