En hundesport som læres inn ved lek, baserer seg på hundens naturlige anlegg, der hunden ikke kan gjøre feil og som er styrt av hunden? Naturligvis måtte jeg prøve nosework! Da jeg nølende og halvveis gjettende tok fatt på å lære min 11 år gamle Kaisa hva nosework gikk ut på, hadde jeg ingen anelse om hva denne aktiviteten skulle komme til å bety for meg.

Jeg gjorde masse ting feil den gang, men innlæringsmetoden fungerte som en drøm og snart søkte Kaisa etter (feil) duft. Den eneste infoen jeg hadde var det jeg hadde klart å skrape sammen fra nettet. Men de siste månedene våre sammen, ble nosework en god aktivitet som beriket livet hennes. Hun hadde en veldig lettlest måte å vise funn på, siden vi hadde jobbet så mye med melding, jeg lærte ikke inn noen markering, den valgte hun selv.

Da Kaisa ble borte i begynnelsen av desember 2016 lette jeg ganske febrilsk etter et nytt firbeint familiemedlem. Det gikk nok egentlig litt for fort. Da det dukket opp en drever / jack russel / ungarsk vizsla-blanding på en svensk omplasseringsgruppe, hev jeg meg rundt og fikk lov til å komme på besøk i Skåne. Jeg ønsket meg jo en nesehund med interesse for jakt som jeg kunne drive med forskjellig type nesearbeid med.

Bare 16 dager etter at Kaisa ble borte, flyttet Raya inn. Hun var et lite eventyr å bli kjent med, samtidig som det ikke ble pyntet til jul eller gjort noe særlig julete i det hele tatt i heimen, fordi sorgen etter Kaisa hadde kommet snikende.
Raya var en oppmuntring i en tung tid, som også var preget av et nytt liv for meg med en alvorlig autoimmun blodsykdom som på den tiden var veldig ukjent og uforutsigbar og forårsaket en del angst.
I mars gav jeg meg selv et nybegynner nosework-kurs i 40-års gave og det viste seg igjen at jeg hadde helt rett i at dette var noe jeg ville drive med. Raya var mildt sagt begeistret.

En drøy måned etter nybegynnerkurset dro vi til Finnskogen på nosework-camp. Pga ME og blodprosent på ca 9, fikk vi bare med oss halve campen, men vi storkoste oss hele tiden. En måned senere ble jeg lagt inn på Ahus med blodprosent på 7 og en kreft-utredning på tapeten. Det var nå det ble veldig mørkt for meg. Og det mørket skulle det ta et år å jobbe seg ut av, med god hjelp fra DPS...og nosework.

Det er vanskelig å forklare hvordan en depresjon er, men jeg skrev dette en gang:

Du har kanskje hørt at et tegn på depresjon er tiltaksløshet, men man aner ikke hvor vanskelig det kan være å motivere seg selv til noe som helst, når tyngden av verden ligger over deg som et blylodd, når du har mistet troen på mennesket og alt virker meningsløst.
Men jeg hadde en som trengte meg, som også famlet etter mestring i verden. En som hadde behov som måtte møtes. En som måtte bli sett. Og hun var en ekte nesehund.

De fant ingen kreft og jeg var heldig og kom raskt i behandling på DPS. Det var krevende å ta tak i ikke bare de nyeste steinene i ryggsekken, men også traumebearbeiding av et usunt forhold 15 år tidligere der jeg ble utsatt for blant annet psykisk og fysisk mishandling og innesperring. Etter hver time med behandling fikk jeg beskjed om at nå skulle jeg gå hjem og gjøre noe jeg likte. Så det gjorde jeg. Ikke sjelden involverte det sjokolade, men ofte var dette noe nosework med nese-prinsessa mi.

Nosework var en ny inngangsport til noe av det jeg elsker mest: å observere hunders naturlige atferd. Jeg hadde allerede en del år på baken med å la hundene mine snuse og utforske omgivelsene sine med nesa og med diverse enkle søksaktiviteter. Siden både Kaisa og Whisky hadde interesse for jakt, hadde jeg også fått observere dem en del i den settingen. Men ikke sånn som Raya! Og ikke sånn som Raya i nosework!

Her ser dere et knippe gamle nosework-videoer fra rundt den tiden. Det jeg ønsker dere skal legge merke til er min reaksjon når hun finner. Det er ikke mye tvil om at dette brakte meg veldig mye glede også.

Det var en helt ny verden.
Å begynne å forstå bittelittegrann av hvordan duft oppfører seg i forskjellige miljøer og settinger og se hvordan Raya mestret denne problemløsningen bedre og bedre, etterlot ingen plass for noe annet enn å være i øyeblikket med henne og duften. Hun elsket det! Og nosework-utstyret ble etter hvert alltid med når vi skulle noe sted. Jeg har mistet tellingen over hvor mange forskjellige steder i Kongsvinger og Eidskog vi søkte på. Utenfor Rema, Kiwi, Extra, Plantasjen, lokalbutikken, div skoler, grendehus, parkeringsplasser, kjøpesentre og etter hvert også inne i en del butikker og veterinærklinikker. Skulle bilen på verksted, så søkte vi på de bilene vi fikk lov til å søke på.
Og hver uke kom jeg til DPS og fortalte engasjert om nosework. Jeg fikk klar beskjed: Dette bør du fortsette med!!
Nosework gav meg lyspunkt. Det gav meg mestring. Det var vanskelig å ikke bli engasjert når Raya var i fyr og flamme.
Når det krevde for mye av meg mentalt å gå en tur, så klarte jeg fremdeles å legge ut søk og det gav meg noe positivt. Det gav meg en pause fra mørket og motbakken.

Nosework gav meg også muligheten til å være kreativ. Å lære og øve meg på å lage gode utlegg for å trene på grunnferdigheter og etter hvert mer avansert problemløsning var veldig bra for selvtilliten. I det hele tatt var det deilig å være nybegynner i noe og ha lov til å gjøre feil i læringsprosessen. For duft oppfører seg absolutt ofte ikke som man forventer. Temperaturen, trekken og været kan endre seg raskt og plutselig får hunden noe helt annet å jobbe med enn det som egentlig var planlagt. Det viste seg ganske snart at utfordringer var det Raya likte aller best, noe som gjorde det enda mer gøy for meg.

Jeg har ikke konkurranseinstinkt, så motivasjonen for å drive med nosework var at Raya skulle få utfolde seg og bruke anleggene sine, at vi skulle gjøre noe moro sammen og at jeg kunne få lov å lære mer om duftenes verden sammen med henne.
Siden jeg også har ME (myalgisk encefalopati) var nosework perfekt når jeg slet med å stå oppreist pga ortostatisk intoleranse eller hadde PEM (anstrengelsesutløst symptomforverring). ME er en multisystemisk  funksjonsnedsettende sykdom som gjør at man blir ganske sosialt isolert og ofte kjenner på sorgen over livet og fremtidsdrømmene man hadde som har blitt stjålet av sykdommen, og det er viktig å finne livsmening på nye måter. For meg ble nosework-reisen til Raya og meg et vis å finne slik mening på.

Nå var jeg jo ikke den eneste kronisk syke av oss heller, og det var viktig å gi Raya aktiviteter som gav henne livskvalitet og mestring. Jeg var klar over at hun sannsynligvis ikke kom til å bli en gammel hund, så jeg prøvde å sørge for at hun fikk 1-2 timer med forskjellig nesearbeid hver dag. I perioder var det slik at hun forventet at hun alltid skulle søke når vi skulle inn i en ny bygning. Og i blant sa hun fra at hun gjerne ville søke et sted, og om jeg ikke hadde med utstyret, så dro vi tilbake en annen dag så hun fikk det.
Det finnes forskning på at hunder som får drive med nesearbeid er mer optimistiske, og min erfaring med Raya tilsier at det stemmer.

Raya er borte nå og for å være ærlig er det fremdeles helt utenkelig å drive med nosework med en annen hund. Raya var nosework-hunden. Dette var noe vi oppdaget, gledet oss over og lærte sammen. Det var et fantastisk eventyr og jeg er utrolig takknemlig for de hundrevis av nosework-videoene jeg har å minnes de gode stundene med.
En dag er jeg nok klar til å dra på et nytt nosework-eventyr med et nytt firbeint familemedlem. Men det er Raya som alltid kommer til å være nosework-hund nummer en, den som gav meg tilgang til denne verdenen og all gleden og undringen den fører med seg. Raya som hjalp meg gjennom mørket og opp motbakkene. Raya og nosework...og klikkertrening. Men det er et tema for et annet innlegg.

Raya nådde akkurat å bli åtte år gammel. Hun fikk diagnosen kronisk inflammatorisk tarmsyndrom (IBD) i april 2018, hun var påvirket i både tynntarm og tykktarm. Etter to års kamp fikk vi stabilisert henne ved hjelp av blant annet hyppige måltider, pre og probiotika, ernæringsfysiolog og sterk medisinering. Dette fungerte til hun fikk tilbake løpetiden, som sammen med innbilt svangerskap trigget IBD'en igjen og ved de to siste oppblussene var det vanskelig å stabilisere henne.

I våres jobbet vi med to veterinærklinikker, indremedisinere ved NMBU og ernæringsfysiolog der og i København og fikk en plan på plass. Hun fikk fekaltransplantasjon, skulle kastereres når vi fikk redusert medisinene en del og vi hadde en plan for annen medisin som kunne prøves. Vi fikk også en ny meget potent probiotika.
Men da vi reduserte medisinen viste det seg at hun hadde utviklet en alvorlig progressiv lungesykdom som vi bare kunne bremse og symptombehandle. Kastering var ikke lenger mulig ettersom narkose ville bli veldig risikabelt, og vi kunne heller ikke lenger bytte medisin for IBD'en.
Hun fikk et halvt år til med god livskvalitet før det ble en rask forverring og vi ble enige om at tiden var kommet for å la henne reise videre. Hun fikk sovne på veterinærklinikken hun var så glad i å dra til. En siste rundsnusing og forventning om masse godbiter. Og det fikk hun naturligvis. Det har aldri vært så vanskelig å forlate et sted...

Livet med Raya
Jeg kalte henne "Den lille gale hunden" og "Rampen" (blant annet). Det var så mye sprell i Raya. Hun visste ikke hva intimsone var, lekte du med henne hadde du sannynligvis noen blåmerker etterpå, hun hadde mange ideer som ikke alltid var så helt gode, hun var et kosemonster av de store og likte best å sove oppå meg.
Hun ble hoppende pipende glad om hun fant mus før hun frøs til en statue. Mang en mus ble reddet av meg gjennom innkalling eller distraksjon. Raya skjønte heldigvis aldri dette. Hun ble bare overrasket når musen plutselig var borte da hun kom tilbake igjen.

Raya var kreativ og hun var en problemløser. Et av problemene hun støtte på var at hun følte jeg ikke kalte henne inn ofte nok. Så da løste hun det. Hun trente meg til å kalle henne inn. Hun gjorde dette kun når hun visste jeg hadde innkallingsgodis med på tur. Som den trege tobeinte jeg er, tok det litt tid før jeg skjønte det, men da jeg gjorde det, lo jeg. Og fortsatte å la henne gjøre det. Dette var jo noe av essensen av det jeg elsket ved henne. Da hun først skjønte konseptet at hun kunne påvirke meg med sin atferd for å få tilgang til noe hun ønsket, grep hun det med med terriermixmunnen sin og slapp det aldri igjen.

I videoene under ser det kanskje ut som jeg har god stimuluskontroll på atferden til Raya, men det er ikke tilfellet. Raya har god stimuluskontroll på min atferd. "Jeg rører meg ikke før du bruker riktig ord, så jeg får super belønning!!"
Jeg trente aldri på stimuluskontroll på innkallingen, bare Raya som gjorde det :)

Raya lærte meg så mye om nesearbeid og duft. Vi startet med nosework tre måneder etter at hun flyttet inn og det var en fulltreffer så til de grader. I løpet av noen timer gikk hun fra å forsiktig tasse prøvende ned trappa inn i lokalet, til å dra meg inn dit. Jeg må også si at vi traff blink på instruktør. Naomi, om du skulle komme til å lese dette, så tusen hjertelig takk for all veiledning, kunnskap, inspirasjon, tålmodighet og forståelse!
Her er et lite knippe nosework-videoer av den lille damen i sin flow-state. Se og nyt, som jeg alltid gjorde.

Jeg fikk lov til å bli med Raya inn i duftenes verden hver dag. Jeg fikk lov til å følge henne i milevis på spor i forskjellig terreng, se hvordan hun stoppet og været når noe var i nærheten. Se intensiteten og hastigheten øke og synke, se masse vilt og spor etter dem, se hvordan årstid og vær og temperatur påvirket henne og bare se jenta mi utfolde seg 100%. Fra dag en fikk Raya erfare at dersom hun ville sette nesa i bakken og spore noe, så fikk hun det. Jeg tror jeg la maks 5 spor for henne, og det var etter at hun hadde hatt meg bak seg i diverse spor i mange kilometer allerede.
Jeg er så takknemlig for alle de opplevelsene, og selv om jeg absolutt elsker nosework og det gjorde Raya og, så er det disse naturopplevelsene med henne jeg elsket mest.

For Raya var det viktig å føle kontroll og ha valg. Hun trengte tid til å observere, lytte, snuse og bearbeide mye i verden. Hun var en real tøffing og en sensitiv hund på en gang. For ordens skyld skal jeg definere hva jeg mener med at hun var sensitiv. Hun trengte å forholde seg til og vurdere mange miljøfaktorer som for en hund som var godt sosialisert fra starten sannsynligvis ikke ville betydd så mye, som de lett kunne ignorert. Dette ble mye bedre med tiden, men det var et hensyn jeg alltid måtte ta. La henne få tid. Jeg merket også at hun ble mer var for miljøet når helsen kranglet.

Hun var også utrolig nysgjerrig, så det var nok en god grunn til å stå og kikke, snuse og lytte. God mindfulness-trening for meg.

Raya trengte å ha kontroll over kroppen sin. Å ha en stemme under håndtering. Det er veldig godt mulig dette hang sammen med helseproblematikken hennes. Vi hadde det utrolig mye gøy under håndteringstrening. Sammen lærte vi mye om frivillig håndtering. Alt kunne ikke bli hyggelig, men det hjalp at hun fikk være med å si start og stopp. Hos veterinæren ble det dessverre ikke helt optimalt, men etter all treningen hjemme, lov til å snuse så mye hun ville på klinikken, synge med dreverstemmen sin og masse godis for å være en fin jente, så løp hun inn med positiv forventning hver gang.  Som sagt, en sensitiv tøffing.

Et kosemonster med behov for nærhet
Er man en vizsla-blanding, så er man en vizsla-blanding. Det beste var å sitte eller ligge på fanget når vi var ute, eller ligge oppå meg for å sove. Det var et rituale vi hadde, at etter hun hadde rundkost meg på morgenen, så krøllet hun seg sammen på magen min, fikk "stinke-teppet" sitt over seg og sukket og sovnet igjen. Jeg klarer ikke å ta morgenkaffen i sofaen mer. Det er bare altfor tomt der nå...

Man kan spøke med vizsla-biten, men Raya hadde behov for mye nærhet. Og det fikk hun naturligvis. Noen ganger var det litt vanskelig å puste, men hva gjør man ikke for den man elsker.

Raya lærte meg mye om hvor komplekse også de firbeinte kan være. Hvordan være en så god som mulig støtte for en liten dame som egentlig var veldig selvstendig samtidig som hun trengte meg ofte. Om å leve så godt man kan, mens man kan, fordi man vet aldri... Og nok en gang har jeg lært mye om kjærlighet, på godt og vondt, av en firbeint livsledsager.

Et blogginnlegg er ikke nok for å beskrive denne fantastiske frøkna jeg fikk dele livet med en stund. Jeg klarer ikke å sette en så stor sjel ned på "papiret". Hun var så mye mer enn jeg klarer å formidle.

Det Raya-formede hullet i hjertet mitt blir større for hver dag nå, men det er verdt det. Alt sammen var så veldig verdt det. Takk for at du var akkurat den du var, Raya!
Til vi sees igjen. Elsker deg. Alltid.

Jeg har skrevet om Kaisas manglende sosialisering og miljøtrening tidligere.
Etter at vi hadde fullført Canis klikkertrenerutdanning og Turid Rugaas hundetrenerskole, var vi veldig godt på vei til en tryggere omgang med andre hunder. Dessverre var det på dette tidspunktet at smertene fra hoftene slo ut for fullt. Noe som naturligvis påvirket møtene med andre hunder. I tillegg hadde vi endel uheldige møter med løshunder som forsøkte å ri på Whisky. Altså endel negative erfaringer.

Jeg er uhyre kresen på hundene jeg velger for å trene opp igjen Kaisas forhold til andre hunder. Til den grad, at det har blitt mye mer avstandstrening enn faktisk omgang.
Men det viser seg at det har gitt uttelling likevel.
Igår kveld fikk Kaisa gå tur med og være løs med en New-Foundland tispe som er eldre enn henne og er viden kjent for å være en trygg, tålmodig hund med godt språk.
Da Kaisa var ca halvannet år var hun på en kennel der innehaverne slapp henne løs sammen med en rekke andre tisper. Noe som ikke gikk bra. Dessverre vet jeg ikke noen detaljer om hva som hendte, men fra hennes reaksjon på tisper i etterkant, var det nok temmelig traumatisk for henne. Beskjeden jeg fikk fra kennelen var at de andre tispene "ikke likte henne". Stakkars jenta mi...

Men møtet igår gikk fantastisk bra. Hun var både nysgjerrig og usikker. Men denne hunden var flink til å la Kaisa få ta initiativ til å nærme seg, noe som er viktig for frøkna. Kaisa var superflink til å øke avstanden selv og gi seg selv pauser.
Og det beste av alt var at det var ikke noe tegn til ressursforsvar av meg. Selv om denne nuffen nesten stakk nesen i lomma mi for å finne godbiter og satt oppå føttene mine.
HURRA!!! Jeg tror ikke man kan forstå hvor deilig det var å se frøkna løs og rolig og nysgjerrig med en annen tispe, dersom man ikke har lignende opplevelser selv.

Det jeg har gjort er:

1. Motbetinging : Hver gang Kaisa så en hund i starten (eller hunder hun var litt mer skeptiske til senere eller i litt trange omgivelser) markerte jeg at hun så på den andre hunden med "bra" og belønnet. Dette gjentok jeg kanskje fem ganger, og så brukte jeg kontaktlyden og forlot stedet.Dette forutsetter at du kjenner hunden din godt, og at hunden er godt under terskelen for når den reagerer.

2. Parallellgåing eller turgåing med andre hunder. Altså man går med så god avstand at hunden holder seg under terskelen for reaksjon. Ingen vits i å overdrive. Man starter med kanskje ti minutter og en enkelt annen hund, ikke mange.

3. Treffe trygge hunder, der jeg stoler på både hund og eier :) Dette har foregått i bånd eller på hver sin side av gjerder. Det er viktig at hundene får muligheten til å bruke språket sitt og øke avstanden hvis de ønsker. Det er også bra å ha en god kontaktlyd for å hjelpe hunden med å få avstand dersom det trengs.

4. Bygging av mestring og følelsen av kontroll hos Kaisa: Etter hvert gikk jeg gradvis bort fra å belønne at hun kikket på hunder, slik at hun fikk muligheten til å bestemme selv hvor lenge hun ville se på hunden og til å bruke språket sitt og få respons fra den andre hunden.
Så brukte jeg kontaktlyden for å forlate stedet slik at hun fikk en positiv opplevelse og følelsen av mestring som gir selvtillit, samt språktrening.

Og som sagt, så har det gitt resultater. Det ser jeg både på passering og ellers. Hun trenger litt avstand ved passering, og kan nok svare hvis hun blir bjeffet på, men ellers må jeg si at jeg er strålende fornøyd.

Hun bjeffer fremdeles hvis det går hunder forbi på turstien her. Ikke så rart siden det tross alt er hagen hennes i hennes hode. Men lyden i bjeffingen er annerledes. Hun blir giret, litt usikker, men vil helst hilse på. Så jeg ser det også som fremskritt. Går de forbi på veien litt bortenfor huset og hun er ute uten Whisky, sitter hun bare stille og ser på dem, eller piper litt.

Dette er Raya. Hun kommer aldri til å bli tøffest i klassen. Misforstå meg rett, på sine felt er hun helt rå, hun er smart, nysgjerrig, motivert og kjærlig. Men en del ting i verden vil nok alltid være litt rare for henne. Hun vil alltid trenge litt mer tid til å vurdere verden enn de godt sosialiserte hundene fra planlagte kull der man hadde kontroll på det meste av det mor og far bar med seg av gener. Og hun trenger litt hjelp og veiledning for å bli tryggere.

Da jeg lette etter et nytt familiemedlem, var det naturlig for meg å lete etter en omplasseringshund. Jeg vet jeg har kunnskap og erfaring nok til å møte de utfordringene som kan følge med og jeg liker å jobbe med de utfordringene. Å bli kjent, bygge tillit,  skape et trygt bånd, god kommunikasjon og gjøre oss til et team er utrolig givende.
Og det var en fryd å se hvor godt hun responderte på belønningsbasert trening, å få litt kontroll over livet og utløp for det hun er skapt til å gjøre: Nesearbeid og jakt.

Det er ikke bare bare å komme til sitt fjerde hjem i en alder av 14 mnd. Og det ville være naivt av meg å tro at Raya ikke kom til å bære med seg spor av fortiden og tapet av tidligere elskede familiemedlemmer som brått ble borte.
Hun har med seg en del dyptsittende utrygghet i visse situasjoner som vi fremdeles jobber med, men i det store og hele er hun en nysgjerrig og glad frøken så lenge helsa ikke plager henne (hun har en autoimmun tarmsykdom) og hun får bruke nesa si mye. Og så lenge jeg tar hensyn til følelsene hennes. Vi har etter hvert innarbeidet en del strategier for de situasjonene hun blir usikker i og det gir gode resultater. En av disse strategiene er melding, som fungerer på mange plan, ikke bare usikkerhet. Det er også en fin strategi å bruke ved passering av interessante ting.

Det er ikke så greit når man er utrolig nysgjerrig og usikker på samme tid. Da hender det man kommer altfor nær det man er nysgjerrig og usikker på og det bare blir for skummelt. Så en ting jeg er utrolig glad for å se er at hun nå kan både velge avstand og liksom-snuse seg forbi ting hun er usikker og nysgjerrig på. Å velge avstand er en veldig naturlig strategi for hunder. Å bli tvunget til å stå i en situasjon man ikke mestrer gir ikke selvtillit, men kan gi en passiv hund som har blitt overveldet av å bli fratatt selvstendighet og valgfrihet. Så det gjør vi naturligvis ikke.

Det har gått med en del tid og godbiter i prossessen her, men det er så verdt det. Godbitene er en investering i fremtiden for oss tobeinte og en forbedring av både øyeblikket og fremtiden for de firbeinte.
Godbitene er jo ikke bare godbiter. Å spise trigger utskillelse av stoffer i hjernen som gjør at vi føler oss bra. Det er derfor det kan være så utrolig effektivt å bruke mat når man jobber med usikre/utagerende hunder. Men man trenger litt kunnskap om hvordan man legger opp treningen og hvordan man leser en hund for å sikre de beste resultatene.

Planen var egentlig å utdanne Raya til id-hund og / eller ettersøkshund, men helsa hennes (og min) kom i veien for det. Men vi deler andre interesser og lidenskaper som gjør opp for det, som nosework, spontansporing av vilt, jakthundtrening, håndteringstrening og generell hjernegym. Jeg har en konstant magevarmer og et rampetroll som får meg til å le. Og det fryder meg at hun vet at hun kan si nei, snu på tur eller si stopp under håndteringstreningen. Det er sånn det skal være. Vi skal begge ha en stemme som teller.

Jeg tok et valg på en atferdskonsultasjon for mine egne hunder som slåss i april 2007, at jeg ville trene og oppdra (for det er faktisk samme sak) mine hunder belønningsbasert. Det betyr å sette deres opplevelse av treningen og hverdagen i høysetet og se oss som likeverdige. Vi er familie og venner. Heldigvis for meg er dette helt i tråd med det vi vet om hvordan hunder fungerer og har det bra. De trenger ikke korrigeringer eller at vi har dem under kommando hele tiden. De trenger å få ha valg og kontroll over sin egen kropp og sitt eget liv.  Om de hele tiden er under styring, hvordan skal man da se hvordan de egentlig har det? Om de ikke har lov til å vise følelsene sine og bli respektert for det, hvordan kan vi legge opp hverdagen og treningen deres så de blir trygge, velfungerende og selvstendige? Hvordan hjelper man en som er redd, om man bare undertrykker det hver gang de viser det, istedenfor å faktisk bygge trygghet? Fordi vi ikke liker den delen av deres bagasje av livserfaring og genetikk.

Jeg har aldri angret på det valget jeg tok  for 14 år siden, selv om det har vært en del opp og ned. For det viser seg at disse hundene lærer oss ting hele tiden og vi kommer aldri til å kunne alt. Men det er vel noe av det disse fantastiske firbeinte gåtene og oraklene har lært meg. Ingen er perfekt. Og det er ok.
Jeg elsker og aksepterer min perfekte uperfekte hund med både styrker og svakheter. For er det ikke slik jeg selv ønsker å bli elsket og akseptert?

"Nei!" brølte mannen idet han lente seg strengt over hunden som hadde hoppet på oss, bitt på oss, konstant prøvd å stjele mat fra bordet og tisset i sofaen den siste timen. Uten å nøle hoppet den lille hunden opp mot ansiktet hans og svarte med et tydelig "Grrruff!". Dette var øyeblikket jeg skjønte at Raya var hunden for meg.

Hunden jeg så hadde høy motivasjon for å tjene forsterkning, hun hadde stå-på vilje, hun prøvde hardt å løse problemer med de redskapene hun hadde og var lite mottagelig for korreksjoner. Det var slik hun burde være på grunn av rasemiksen.
I tillegg hadde hun vondt i magen sin, var tenåring, fikk ikke utløp for anleggene hun var født med og hadde ikke blitt lært hva folk ønsket av henne gjennom belønningsbasert trening.

Jeg kom til å tenke på det øyeblikket da jeg repeterte Jane Killions bok "When pigs fly! Training suksess with impossible dogs" Der har hun et avsnitt om hvorfor noen av oss foretrekker de hundene som ikke er "født med øyenkontakt" og finner ditt nærvær og samhandling med deg automatisk forsterkende. De som heller stikker nesa i  bakken, har drakamp med småtrær, finner miljøet rundt mye mer forsterkende enn deg, og som alltid har rampe-genet som man enten kan le av eller irritere seg grønn over.

De av oss som faller for disse individene vet gjerne (kanskje etter en ganske bratt læringskurve) at :"The Pigs Fly Dog is generally challenging for the exact reasons that we love him." - When Pigs Fly. Og deres driv og motivasjon og problemløsningsevne er veldig positive egenskaper om vi jobber med dem, ikke mot dem.

Selv snublet jeg inn i et slikt hundehold, da jeg plutselig satt med to jaktgale hunder og ikke snøring på hva det var eller hva jeg skulle gjøre med det. Den ene av dem ble ekspert på å ryke alt av seler, bånd, strikker, liner og metallfester, bare for å gjøre livet enda mer spennende.

Men så begynte jeg å lære. Jeg lærte om positiv forsterkning, tilrettelegging, hundespråk og klikkertrening. Men mest lærte jeg av hundene.
Whisky (drever) lærte meg at vi kunne få til det meste, så lenge jeg lyttet og respekterte ham, lot ham bruke hodet og lot ham styre showet.
Kaisa lærte meg at hun kunne melde vilt. Det var hennes idè, ikke min. Hun viste meg også at det ofte fungerte best om hun fikk stå litt i lukta eller følge sporet noen meter før hun kom til meg. Og hun lærte meg mye om sporing av vilt.
De siste årene var vi så på nett på tur i skogen at det slo meg helt ut da hun ble borte. Vi var partnere som samarbeidet for å finne vilt hver eneste dag. Og vi nøt det.

Så kom altså Raya. Hun er supersmart. Første gang jeg gikk tur alene med henne og hun startet med båndbiting (en gammel vane), tok det henne maks to minutter å skjønne at man kunne gå pent fordi jeg belønnet før hun rakk å bite i båndet. Senere brukte jeg båndet som draleke, for det er det hun liker best å ha drakamp med.
Hun elsker å følge nesa si, har høy kroppsintegritet, liker å stupe kråke i sofaen, responderer veldig dårlig på tvang, elsker å jage mus, stalke fugl og spore rev og grevling. Om jeg setter kriteriene feil, kan det komme biteraptuser eller hun jager halen sin. Hun elsker frivillig håndteringstrening med startknapp, der hun styrer alt selv.

Og så er hun en hund som elsker jakt, men av en eller annen grunn fremdeles ikke har blitt helt trygg i skog generelt. Hun liker ikke urskog, som vi bodde i. Hun trives tydelig bedre i villastrøket vi bor i nå, med masse hunder og folk og alle lydene og luktene som følger med. Hun har fremdeles behov for å få utløp for jaktanleggene sine, men det er derfor (delvis) vi driver med nosework.
Raya har også lært meg masse om sporing av vilt.

Noe som går igjen her er å jobbe med hunden, ikke mot. La dem ha medbestemmelsrett og valg. Lær dem at de kan gjøre ting som får deg til å gi dem fine greier eller eller gi dem tilgang til fine greier. Spill på lag, der hunden muligens kanskje er litt mer i førersetet enn deg i blant. (Det er ikke farlig, jeg lover.)
Aksepter at 100% lydighet og konformitet ikke er mulig. Og ærlig talt, hvem vil vel ha det fra en hund (et familiemedlem) uansett?! Le av nykkene, de iherdige forsøkene. Lær deg å sove med en hund oppå ansiktet din, en hund som tar puta først i senga og ikke skjønner hvorfor det ikke er selvølgelig at hun skal ha den. En hund som selv om hun ikke stjeler fra bordet, alltid håper på og strekker seg litt etter potetgullposen din. Kanskje idag er dagen det endelig skjer. At du endelig skjønner at den posen rettmessig er hennes. Bruk de ti minuttene det tar for henne å snuse de 15 meterne som mindfulness-trening.
Er du åpen for det, kommer du til å lære MASSE!

Muligens er det noen som steiler nå og tenker jeg har verdens mest ulydige hund. I så fall; ta en tur innom Youtube-kanalen, Facebook-siden eller Instagram-kontoen til Bra Hundetrening, så kan du vurdere det igjen. Det er det som er så flott. Man kan fint lære hunden det man ønsker og trenger, og fremdeles beholde gnisten, rampe-genet og la dem bestemme og ha valg.
Det er da disse Pigs Fly-hundene (umulige, utrenbare, vanskelige, utfordrende) blomstrer og man får mest mulig glede ut av samlivet med dem. Jeg er temmelig sikker på at det gjelder alle hunder forresten.

Jeg avslutter med et sitat fra boka igjen:
"Most people are attracted to "good" dogs, but there are those of us who just can't resist the dog who is always ready to cut a caper....A sense of humor and a flair for the ridiculous mean more to my day to day happiness than a dog who hangs on my wishes."